Kultur

Ny Trier-film hans svakeste noen gang

Til tross for enkelte kunstneriske kvaliteter, henfaller «The House that Jack Built» til å bli en plump splatter-film som virker mest opptatt av å sjokkere.

NY FILM

  • The House that Jack Built
  • Regi: Lars von Trier
  • Med: Matt Dillon, Bruno Ganz, Uma Thurman, Sofie Gråbøl
  • 2t 35 min
  • Premiere 25.1

The House that Jack Built er Lars von Triers første spillefilm siden Nymphomanic I og II, som kom ut i 2013. Nymphomaniac avsluttet den såkalte depresjons-triologien som for øvrig bestod av Melancholia og Antichrist.

Alle handlet om kvinner som på ulikt vis måtte sloss med tap av mening, tungsinn og destruktive krefter. På tross av – eller kanskje nettopp på grunn av – at Trier selv var rammet av dyp depresjon da han lagde dem, var de sterke og vakre filmopplevelser som satte dype fotavtrykk. Store var derfor mine forventninger da jeg satt meg godt til rette i kinosetet for å se hans siste film, og desto større var skuffelsen.

Først et forsøk på å oppsummere hva filmen handler om. Arkitekten og seriemorderen Jack – spilt av Matt Dillon – er på vei til helvetet og bekjenner sine synder for sin følgesvenn “The verge”. Han forteller om fire hendelser, som på typisk Trier-vis strukturerer fortellingen som kapitler. Snart blir vi presentert for det ene bestialske drapet etter det andre, og det spares ikke på detaljene. For å si det forsiktig

Kongstanken bak syntes å være en utforsking av en massemorders psykologi, og forholdet mellom menneskeheten og vold. Seriemorderen Jack trekker paralleller mellom arkitektur og drapene sine, og sammenligner jakten på det perfekte mordet med drømmehuset. Det er flust av kryssklippinger med poetiske sitater, kunsthistorie og vitenskap som tydelig er ment å sette det vi ser inn i en større sammenheng.

I en slik scene sammenlignes forråtnelsesprosessen til et menneskelik med produksjon av dessertvin i Tyskland, for å få fram hvordan seriemorderen fascineres av skjønnheten i det å drepe. I andre scener virker det som om Trier ønsker å ta opp #Metoo-kampanjen og dyrevern, og det dobbeltmoralske i å drepe dyr, men ikke mennesker.

Problemet til filmen blir rett og slett at det underliggende budskapet drukner fullstendig i de eksplisitte voldsscenene. Trier er kjent for å provosere og plante forstyrrende bilder i netthinnen vår, men her tar han det til et nytt nivå. Min største innvending er ikke volden i seg selv, men at den ikke fyller noen funksjon utover å være sjokkerende.

Trier kunne oppnådd samme effekt med å klippe litt tidligere, og la noe være overlatt til publikums fantasi. Trier fremstår som en barnslig tenåring som pusher grensene bare for å vise at han kan det, og for å leke med oss.

Det er synd, for temaet Trier tar opp er både interessant og viktig. Hva motiverer volden? Hvor kommer hatet mot kvinner fra? Er volden noe som ligger iboende i menneskenaturen, men som vi har lært oss å kanalisere og undertrykke?

Likevel blir potensialet aldri utnyttet fullt ut, og The House that Jack Built går over i splatter-sjangeren. Hvis poenget var å lage en slags hyllest til 80-talls horror-/pulp-filmer slik Tarantino gjorde med Death Proof, hadde det vært noe annet, men Trier later til å ha større ambisjoner enn som så.

Filmen er ikke uten kvaliteter. Noen av bildene er utrolig vakre å se på, og minner oss om hvorfor Trier er en så stor filmskaper. Det er også humoristiske øyeblikk, som når Jack sliter med tvangstanker og må tilbake til åstedet for å vaske bort ikke-eksisterende blodflekker.

Hovedinntrykket er likevel at Trier burde gått tilbake til tegnebrettet og startet forfra igjen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden