Debatt

Den nye åpenheten om psykisk helse er uheldig

IDEALET: «Jeg holder ditt hode i mine hender, slik du holder mitt hjerte i din ømhet», skrev Stein Mehren. Illustrasjonsfoto: Pixabay.

Når hjertet brister, og man kaster seg ut på offentlighetens bølgehav, er det ingen som tar imot.

«Sukk hjerte, men brist ikke», pleide jeg å høre fra mine foreldre når jeg var trist eller fanget i en eksistensiell krise. Fortsatt tenker jeg på det når ting butter i mot. For det er jo ikke sånn at hjertet brister. Det sukker. Det er normalt å ha det kjipt innimellom. Men hva skjer når vi får en sykeliggjøring av normale livsvansker og eksistensielle plager? Hva om vi alltid tror at hjertet brister når det egentlig bare sukker?

I den siste episoden av Innafor, «Blottlegg meg», er temaet åpenhet om psykiske lidelser. Blogger, sosiale medier og kjendiser som deler sine personlige erfaringer med sårbarhet og psykisk uhelse, viser at angst har blitt like trendy som D-vitamin-mangel.

Men som programleder Emma Clare Gabrielsen spør: Er det bra å være så åpen om det man strever om? Hva skal vi dele, og hvor mye, og med hvem? Det er et godt spørsmål, og det er vanskelig å finne tilfredsstillende svar. For det finnes neppe noen fasit. Likevel er det nyttig å ha med seg visse perspektiver inn i debatten om psykisk helse i offentligheten.

Bristen lappes, diagnosen består

For det første kan fokuset på psykisk helse ha negative sider i et folkehelseperspektiv. For hva er sammenhengen mellom psykiske lidelser slik de defineres i en diagnosemanual og vanlige menneskelige utfordringer, plager og kriser?

Siri Gullestad, som er professor og psykodynamiker, skrev for en stund siden om faren ved at diagnoser blir den dominerende forståelsesrammen i helsevesenet. Gullestad påpeker at diagnoser ofte ikke er til gavn for hverken bedring eller den lidendes selvforståelse, og at det finnes en påfallende fare for å sykeliggjøre det som i virkeligheten er normale aspekter ved menneskets eksistens.

De vide kriteriene i diagnosemanualene DSM og ICD, skriver Gullestad, gjør at psykiske diagnoser kan stilles ved selv svært kortvarige og forgjengelige mentale brister. Bristen lappes, men diagnosen består. I alle fall hvis den deles med andre.

Takk for at du leser Minerva! I denne borgerlige nettavisen skriver vi om politikk, kultur og annet. Det er billig å abonnere, 49 kr. i måneden, og du kan tegne abonnement her!

De man deler med, må tåle vekten av følelsene

De siste tiårene har nettopp deling og åpenhet blitt fremelsket. Slik bryter man barrierer, har man sagt, slik sprenger man glasstak og fjerner stigma, har man trodd.

Men er det slik? Virker åpenheten? Og i så fall – til hvilken pris? For stigma, skam og skyldfølelse har en sosial funksjon som er ment å være til fellesskapets beste. Å fryse ut avvikere har vært en form for sosial kontroll som har tjent gruppen, og i denne sammenhengen menneskeheten, opp gjennom historien. Tabuer og stigma er kanskje hemmende, men også funksjonelle, og de hjelper oss med å leve med det som er vanskelig ved en felles avtale om hvordan vi forholder oss til det.

I virkeligheten kan kostnadene ved å dele sitt innerste selv langt overstige kicket man får av likes og kommentarer på nett.

Det kan være verdt å dvele litt ved delingens skyggesider. For TV, avisforsider og sosiale medier speiler ikke virkeligheten slik den faktisk er. I virkeligheten kan kostnadene ved å dele sitt innerste selv langt overstige kicket man får av likes og kommentarer på nett.

I boken The gifts of imperfection påpeker forskeren Brené Brown at ikke alle er egnet til å møte andres vansker og indre sprekker. Den som får høre om din innerste skam, bør ha gjort seg fortjent til det, skriver Brown. I tillegg bør du føle deg trygg på at relasjonen kan tåle vekten av dine tyngste følelser.

Ingen gjensidighet i offentligheten

Innen klinisk psykologi legges det stadig mer vekt på våre behov for å høre til, å knyttes til andre, og til å finne frem til en trygghet i det man kan kalle det relasjonelle selvet.

Vi trenger å høre til noe eller noen.

Denne grunnleggende samhørigheten er kanskje enklest og best beskrevet i Stein Mehrens dikt «Jeg holder ditt hode», som åpner slik «Jeg holder ditt hode i mine hender, slik du holder mitt hjerte i din ømhet.» Det talende her er gjensidigheten og balansen. Partene holder hverandre. Slikt blir det helse av, både relasjonelt og eksistensielt.

Men når man kaster seg ut på offentlighetens bølgehav: Gir det egentlig noen forsikring om at man vil bli holdt? At noen vil ta en i mot? Og hvor ligger forpliktelsen? Det finnes ingen garanti for at det finnes en relasjon i forholdet mellom enkeltindividet og offentligheten som kan tåle vekten av følelsene man legger frem.

Folk er ikke alltid i stand til eller villig til å ta imot det man har å dele. Kanskje bør man passe sammen, også når det gjelder livet skyggesider, for at delingen skal gis den respekten den fortjener, slik man også må passe sammen i en romantisk relasjon der man deler varme følelser og ømhet.

Verdien av å ha møtt motgang

I episoden «Blottlegg meg» snakker Ole Jacob Madsen, førsteamanuensis i kulturpsykologi, om at man kan komme til å hente ned skript fra populærkulturen, skript om for eksempel mental svikt eller komplekse og usammenhengende karaktertrekk, for å gjøre seg selv mer interessant. Denne tilbøyeligheten er kanskje tydeligst i kjendisverden, men psykisk bagasje kan bli et statussymbol for hvem som helst.

Ved å åpne oss om våre skyggesider og synliggjøre dem, skrider vi inn i en større fortelling om hva det er å være menneske. Med hjelp av enkle narrative trekk trer vi inn i mytenes verden. Der kan vi ta rollen som offer, helt eller oppstanden.

Når vi ser Sophie Elise på motefester med dyre vesker og et plettfritt ansikt, ser vi offerets revansje.

La oss holde oss til ett eksempel – heltemyten – som forteller at for å bli verdifull, må man først har møtt motgang. Myten gir gjenklang i oss. Hadde Sophie Elise vært like interessant hvis hun ikke hadde erfaring som mobbeoffer? Når vi ser Sophie Elise på motefester med dyre vesker og et plettfritt ansikt, ser vi offerets revansje. Vi er litt like, hun og jeg, tenker vi kanskje. Slik tar vi del i reisen fra offer til dronning – om enn med angst på slep.

Når hjertet brister

Å stille spørsmål ved tabuer, å ville senke stigma, og å dele sin historie for at andre skal kjenne seg mindre ensomme, er edle mål. Åpenhet om psykisk sykdom kan i beste fall bidra til dette. I Innafor beveger programleder Emma Clare Gabrielsens holdning seg symptomatisk nok fra skepsis til åpenhet. Men skepsisen mot åpenhet har også en viktig verdi.

Stort sett sukker hjertet. Men når det brister, er det best om de som får vite det, er noen du stoler på. Og ikke resten av verden.

Les også tilsvaret fra Anders Skyrud Danielsen

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden