Nykommerens stemme. Polens 10 år i EU

Den politiske krisen som herjer på kontinentet, har vist Polens økte innflytelse, men også svakheter.

Polen – Jens Stoltenbergs første reisemål som NATOs generalsekretær – har gått en lang vei i tiden som er gått siden EUs største utvidelse. Ikke bare har landet klart å legge bak seg kommunisttiden, men har også vokst seg til å bli en regional aktør med nok selvfølelse til å forsøke å sette dagsordenen for EU.

Nyheten om at Polen fikk sitt etterlengtede EU-medlemskap, kom til meg da jeg tilbrakte mitt første år i utlendighet i Hedmark. For meg betydde det der og da at landets nye status ville spare meg for en del bryderier forbundet med oppholdstillatelse ved framtidige reiser til Norge. For nordmenn var den økte flyten av mennesker som fulgte i kjølvannet av at Polen ble med i EU og Schengen-samarbeidet, trolig den mest merkbare følgen av tingenes nye tilstand: en voksende polsk minoritet i Norge. Men konsekvensene av EU-utvidelsen i 2004 skulle vise seg å være langt større enn som så.

Vennskap mellom gamle fiender

Den hjerteligheten som preger møter mellom polske og tyske toppolitikere, er blitt såpass vanlig at man glemmer at dagens polsk-tyske vennskap er en utenrikspolitisk helomvending uten like. Rett etter EU-utvidelsen kastet den konfliktfylte fortiden fremdeles lange skygger over forholdet landene imellom. Mistenksomheten overfor Tyskland under brødrene Kaczynski ble imidlertid etter hvert erstattet av en tilnærming som kulminerte med Sikorskis historiske Berlin-tale der Polens daværende utenriksminister slo et slag for et tydelig tysk lederskap i EU da han sa at han er ”i større grad er bekymret for Tysklands passivitet enn Tysklands makt i Europa”. De gode relasjonene hadde også en del å si for den tyske støtten til Donald Tusks kandidatur som EU-president. Alt dette er symbolske uttrykk for det som ligger til grunn for tilnærmingen – tette økonomiske bånd og felles verdier. Landene har aldri stått hverandre nærmere og dette har endret forholdene i EU.

Fra uromaker til premissleverandør

De første årene i EU fikk Polen ordet på seg for å være en vrien partner, men etter regjeringsskiftet i 2007 kom det nye toner fra Warszawa. Sabelraslingen ble erstattet av løsningsorientert deltakelse. Landet har vært en iherdig pådriver for å få på plass en felles energipolitikk i regi av EU. Det er ikke bare forstyrrelsene i gassleveransene i 2006 og 2009 og Russlands uberegnelige politikk i 2014 som danner bakgrunnen. Minst like viktige er østeuropeiske erfaringer og derav følgende mistenksomhet overfor den store naboen i øst. Europas energiavhengighet av Russland oppfattes derfor som et undervurdert sikkerhetsspørsmål.

Selv om ideen om å opprette en energiunion lansert av Donald Tusk ikke ble omfavnet på alle punkter av alle medlemslandene, går mange av forslagene igjen i Europakommisjonens nye energisikkerhetsstrategi, et dyptgående studie av europeisk energisikkerhet fra 2014 og ikke minst EUs nye klima- og energimål.

Et annet område der landets innsats har skapt store ringvirkninger, er samarbeidet med EUs østlige naboer og da særlig Det østlige partnerskap. Prosjektet er hjertebarnet til Polens og Sveriges tidligere statsministre Sikorski og Bildt, og har vært avgjørende for dagens situasjon i Ukraina. Da Ukrainerne tok til gatene vinteren 2013, var det som følge av at ekspresidenten Viktor Janukovitsj unnlot å skrive under den ferdig framforhandlede assosiasjonsavtalen med EU. Resten av historien er kjent. Mindre kjent er det at det som banet vei for assosiasjonsavtalen, var Det østlige partnerskap. Det dreide seg om frihandelsavtaler, styrking av rettsstaten og nettopp å danne grunnlaget for assosiasjonsavtaler med blant annet Ukraina. EU-medlemskapet inngikk riktig nok ikke i opplegget, men det var underforstått at det kunne oppfattes som et framtidig mål.

Uventet lakmustest

Krisesituasjoner setter ens styrke på prøve for individer så vel som stater. Krisen i Ukraina har vært avslørende i så måte for EU og Polen sin del. Som følge av sitt engasjement i Øst-Europa og sin kjennskap til lokale forhold, seilet Polen opp som en viktig regional aktør i krisens tidlige fase. De første meglingsforsøkene ledsaget av humanitære kampanjer fant sted alt i desember 2013, men det var først da Majdan druknet i blod, at landets ledere fikk EUs tungvektere, Frankrike og Tyskland, med på laget. De harde forhandlingene i Kiev i februar førte til et kompromiss og satte en stopper for videre voldsbruk. Den lovende utviklingen varte imidlertid ikke lenge og fikk en brå slutt da Janukovitsj forlot landet, mens den polske utenriksministeren, som inntil da hadde ført an i forhandlingene, ble skjøvet i bakgrunnen. Det er klart at den veltalende Sikorsky var litt uspiselig for noen av EU-lederne på grunn av sine skarpe uttalelser om Russland. I tillegg hviskes det i korridorene at han ikke fikk tilstrekkelig støtte i hjemlandet heller, og sammensetningen av den nye regjeringen kan ses på som en bekreftelse på det. Man kan ikke se bort fra at han ble ofret på EUs indre politiske alter og at dette var prisen for Merkels støtte til Tusks kandidatur som EU-president. Faktum er at i de etterfølgende månedene har det tyske diplomatiet overtatt stafettpinnen, Polens aktive Ukraina-politikk har blitt tonet ned, mens Tusk til slutt ble van Rompuys etterfølger.

Man kan si at den slags hestehandel er vanlig i politikk. Man kan også anlegge et mer dystert perspektiv og si at Polen framsto som en klar og handlingsvillig stemme som lot seg kvele av EUs tungrodde maktstrukturer med Tyskland og Frankrike i spissen. Det handler imidlertid om noe langt større enn at Polen ikke har klart å fremme sine synspunkter. Problemet EU står overfor er todelt. På den ene side handler det om manglende politisk vilje til å ta vanskelige avgjørelser i krisetider. Forvirringen som hersket i kjølvannet av annekteringen av Krim eller krigshandlingene i Øst-Ukraina anskueliggjør dette. På den annen side ser man hvordan EUs dominerende makter, dvs. Tyskland og Frankrike, har kapret fredsforhandlingene mellom Russland og Ukraina, og lammelsen i EU er ikke akkurat i veien for det. Det later som om de gamle Europeiske maktstrukturer er i god behold, og dette vekker uhyggelige minner fra den tiden da stormakter pleide å overta styringen på kontinentet og komme overens med hverandre ved forhandlingsbordet. Hadde det vært en felles EU-delegasjon som møtte opp til forhandlingene sammen med USA, Ukraina or Russland, hadde det vært mindre problematisk. Slik som det er nå, er det vanskelig å skille når Tyskland eller Frankrike handler i sin egenskap som suverener stater med sine interesser og når de representerer hele EU.

Som den suksessen det var, har valget av Tusk skygget for at makthaverne i Polen har sviktet litt i Ukraina-krisen. Nå bør landet benytte seg av sin økte rolle og bidra med en klar utenrikspolitisk visjon – som vi fikk en forsmak på tidlig i 2014 – isteden for å være en resonanskasse for Brussel.