Nyliberal konge

Kjell Buene betegner i Aftenposten idag sjakk som et ”umoralsk krigsspill”, der bønder ”alltid er de første som ofres på slagmarken”, som dyttes på barn ”helt ned i barneskolealder”.

For Buene er det bare et ”paradoks” at så mange mennesker er ”mot krigsspill på data, men samtidig synes at sjakk er helt OK.” Minervas poeng er ikke å kverulere – vi skjønner hva Buene mener med den litt uheldige setningen. Men vi er redd for at han med denne type formuleringer behandler individets knefall for sjakkindustrien som et rent privatmoralsk problem, snarere enn et kollektivt diskursivt-strukturelt problem som vi må løse sammen som politisk samfunn; og vi er redd for at han begrenser kritikken av sjakkdiskursen til å gjelde bare den eksplisitte symbolske volden i spillet, og ikke den strukturelle symbolske volden som etter vår mening er kanskje vel så farlig.

Kort sagt: Buene har selvsagt rett, men Minerva savner en dypere refleksjon om sjakken – både som en refleksjon av det postkapitalistiske samfunnets strukturelle vold og som en voldelig diskurs som er med å konstituere det samme samfunnet.