Debatt

Nyliberalismen fyller åtti

På bildet: Friedrich Hayek t.v. og Ludwig von Mises, Walter Eucken og Carl Iversen i fremste rekke. Bildet er tatt på det første møtet i Mont Pelerin Society i april 1947.

Bilde: Foundation for Economic Education

Den opprinnelige nyliberalismen stod for en grunnleggende kritikk og reform av den gamle liberalismen, i kontrast til det som ofte kalles «nyliberalisme» i dag.

Allerede etter første verdenskrig var det mange som spådde liberalismen en nær død, både som idétradisjon og som politisk kraft. Etter den økonomiske depresjonen på 1930-tallet og den økende politiske polariseringen mellom de nye autoritære bevegelsene på hver sin ytterkant, var liberalismen mot slutten av 1930-tallet i ferd med å miste både pusten og stemmen i flere viktige europeiske land.

Det var midt i denne krisetiden en gruppe på 26 modige intellektuelle oppfant neoliberalismen, under et ukelangt seminar i Paris i siste uke av august 1938. Seminaret ble arrangert av en liten gruppe franske intellektuelle, som hadde latt seg inspirere av den amerikanske journalisten Walter Lippmanns bok The Good Society (1937). Boken hadde samme år blitt oversatt til fransk under tittelen La Cité libre.

Seminaret ble kalt Colloque Walter Lippmann, og hadde lagt opp til å diskutere behovet for å fornye liberalismen med utgangspunkt i Lippmanns bok. Seminaret ble et vendepunkt i den moderne liberale idéhistorien.

Det store spørsmålet var om liberalismens krise kun skyldtes samfunnskrisen og oppslutningen om de nye frihetsundertrykkende ideologiene, eller om noe av problemet også var selvforskyldt. Selv om meningene var både nyanserte og delte rundt det siste spørsmålet, var det merkverdig at en klar majoritet blant deltagerne var overbevist om at flere svakheter ved den gamle liberalismen utgjorde en viktig årsak til liberalismens tilbakegang.

En del av forklaringen på at den konstruktive selvkritikken vant frem var nok at flere av de mest toneangivende deltagerne allerede hadde skrevet, eller var godt i gang med å skrive viktige bøker med bidrag til å fornye liberalismen som en samfunnsformende idékraft. I særdeleshet var det tilfellet for de to eksil-tyskerne Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow, samt eksil-østerrikerne Friedrich Hayek og Ludwig von Mises – alle økonomer. Andre viktige deltagere, foruten Lippmann, var filosofene Raymond Aron, Michael Polanyi og Louis Rougier, samt de franske økonomene Louis Baudin, Etienne Mantoux, Robert Marjolin, og Jacques Reuff.

Når begrepet «neoliberalisme» på nytt dukket opp en gang på 1980-tallet, hadde dette lite med det opprinnelige begrepet fra 1938 å gjøre.

Takket være den selvkritiske erkjennelsen som vokste frem, som for øvrig speilet Walter Lippmanns analyse, ble det mulig å utvikle en ny, mer virkelighetsnær liberalisme, som senere skulle få så stor betydning i de mange liberale snuoperasjonene i det frigjorte Vest-Europa etter andre verdenskrig.

Den hovedstrømmen av liberale tanker som kom ut av Colloque Walter Lippmann var derfor et oppgjør med den gamle liberalismens naive sjablongholdning til økonomisk laissez faire og «nattvekterstaten», neglisjeringen av problemet med privat maktkonsentrasjon, og den like fatale bagatelliseringen av det sosiale spørsmålet.

Den nye liberalismen skilte seg fra den gamle ved å legge vesentlig større vekt på en aktiv politikk for å skape og vedlikeholde de institusjonelle rammene som gjør den personlige friheten mulig og reell som et allemannseie, og som motvirker alle former for maktkonsentrasjon og forskjellsbehandling.

Denne fornyelsesretningen ble flertallet av deltagerne enige om å kalle «neoliberalisme», i kontrast til den gamle «paleoliberalismen». Bemerkelsesverdig er det også at de samme deltagerne bare ti år senere ikke lenger så noen grunn til å benytte prefikset «neo», siden den moderne liberalismen på det tidspunktet ble ansett for å være fornyet.

Når begrepet «neoliberalisme» på nytt dukket opp en gang på 1980-tallet, hadde dette lite med det opprinnelige begrepet fra 1938 å gjøre. Denne gangen var det heller ingen liberale som hadde begynt å kalle seg nyliberale. I stedet begynte liberalismekritikere å bruke begrepet som en merkelapp på de økonomiske reformene som ble gjennomført under de konservative statslederne Margaret Thatcher og Ronald Reagan.

Dermed oppstod den språkforvirringen som vi fortsatt lever med, som innebærer at «neoliberalisme» i dag nærmest signaliserer det motsatte av det opprinnelige, og historisk korrekte begrepet «neoliberalisme».

I det offisielle referatet fra Colloque Walter Lippmann i 1938 uttrykkes følgende: «Hver deltager visste at han levde i en skjebnetung og dramatisk tid, hvor både fred mellom landene og Europas skjebne sto på spill. Det var et møte mellom oppriktige, gode og frie menn som var overbeviste om at de beste mulighetene for redde den vestlige sivilisasjonen bestod i gjenskapingen av riktig forstått liberalisme.»

Det var mye som stod på spill, og det bidro nok til at det raskt ble etablert enighet om å etablere et «internasjonalt forskningssenter for liberal fornyelse» med sete i Paris.

Av naturlige grunner ble disse planene vanskelig å realisere på grunn av andre verdenskrig. Imidlertid tok Friedrich Hayek opp tråden på nytt i det han tok initiativet, sammen med Röpke, til å danne det akademisk orienterte liberale nettverket som fikk navnet Mont Pelerin Society i 1947. I dette nettverket lever fortsatt noe av ånden fra Colloque Walter Lippmann videre, en ånd som for øvrig ble beriket av flere viktige liberale tenkere som av ulike årsaker ikke kunne delta på Paris-møtet, ikke minst økonomene Walter Eucken og Luigi Einaudi.

Blant de opprinnelige deltakerne i 1947 finner vi også en nordmann, nemlig Farmand-redaktøren og samfunnsøkonomen Trygve J.B. Hoff, som i sin bok Fred og Fremtid fra 1945, gjentatte ganger viste til Lippmann, Hayek og Röpke.

Paris-møtet utløste mange ringer i vannet, og noen av dem nådde helt frem til Norge. Det beste beviset på dette er kanskje følgende sitat fra Hoffs bok:

«De gammel-liberalistiske samfund var ikke idéelle og gammel-liberalismen har hatt konsekvenser en må ta avstand fra.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden