Søndagssamtalen

NyMusikk fyller 80: – Norge er alene om å få flere symfoniorkestre

At så få aktører dominerer strømmetjenestene, gjør at mulighetene i kunstmusikkfeltet er blitt drastisk redusert, sier NyMusikk-leder Bjørnar Habbestad.

Bilde: Ellen J. Røed

Ny Musikk-leder Bjørnar Habbestad snakker med Minerva om symfoniorkestrets død, musikkens evne til å provosere – og hvorfor «alle» i kulturlivet er sinte på regionreformen.

Det var en ettermiddag for ganske nøyaktig 80 år siden. Stedet var Hotel Continental i Oslo. Nærmere bestemt var det 17. september 1938, og en gruppe norske komponister var samlet. Blant dem var Harald Sæverud og David Monrad Johansen.

Men hun som ledet an rundt bordet, var en kvinne: Pauline Hall, komponist og tidligere kritiker i Dagbladet.

Nitten år tidligere hadde Norsk Komponistforening blitt stiftet, men komponistene som var samlet på Continental ville starte noe eget, noe nytt – en forening som skulle bringe utenlandske, musikalske impulser til Norge. Ikke minst ville de være en motvekt til den litt mer trauste Komponistforeningen.

Pauline Hall ble den første formannen i NyMusikk. I stiftelsesdokumentet sto det at foreningen skulle drive «musikkutveksling med andre land, gjennom konserter, kringkasting, foredrag og møter», samt gjøre «propaganda for ny musikk og eldre lite kjent musikk.»

Skandaler

I dag heter den kunstneriske lederen Bjørnar Habbestad, og jeg møter ham på Kulturhuset i Oslo like før Ultima-festivalen, som NyMusikk er med på å arrangere, braker løs. I likhet med Hall har Habbestad tilbragt mange år utenlands. 42-åringen har turnert som fløytist i Asia og USA i lengre tid, og han har bodd og studert i London og Amsterdam.

Visjonen som stifterne ble enige om på Continental lever altså fremdeles i beste velgående: Foreningen ønsker å bringe internasjonale musikalske impulser til Norge og motsatt. Men dette kunne by på mer motstand for 80 år siden enn i dag, forteller Habbestad:

«Det var lettere å provosere før enn nå.»

Han mimrer tilbake til to skandaler som NyMusikk sto bak på 60-tallet:

Den første skjedde i 1961, da den koreanske pianisten Nam June Paik introduserte konseptet performance i Norge. I en forestilling på den daværende Kunst- og håndverksskolen obduserte Paik et gammelt piano. Deretter bombarderte hun publikum med erter, og såpet inn og klippet opp slipset til diverse tilskuere, blant annet slipset til Komponistforeningens leder Finn Mortensen, som satt på første rad.

Reaksjonene i avisene var rasende. Formann Pauline Hall måtte forsvare hendelsen på NRK så sent som i 1963. «Såkalt musikk i eggerøre og badevann!», lød en av kommentarene.

– I dag er medievirkeligheten en helt annen. Sånne diskusjoner har vi knapt lenger.

Den andre skandalen fant sted i 1968, da Filharmonisk Selskaps Orkester gikk ut i streik. Musikerne i Filharmonien nektet å følge instruksjonene som komponist Sigurd Berges nyskrevne partitur krevde.

Situasjonen ble grundig omtalt i pressen. På sine nettsider siterer NyMusikk en av overskriftene i VG:

«Nytt og høyst interessant prinsippspørsmål i vår musikkverden: hvor stopper musikken og hvor begynner støyen?».

Samtidsmusikk for dummies

– I dag er medievirkeligheten en helt annen. Sånne diskusjoner har vi knapt lenger, sier Habbestad.

– Det er lett å ønske seg tilbake til en tid der man nærmest kunne «bestille» en kontrovers, fordi det skapte oppmerksomhet. Men på den annen side er det bra at vi er blitt mer åpne for ulike typer musikk.

På 60-tallet ville NyMusikk protestere mot tanken om at samtidsmusikken «måtte» stå nedskrevet på et partitur og fremføres i en konsertsal, og at den var underlagt det strenge kravene til blant annet atonalitet som flere samtidskomponister forholdt seg til. Den frie og eksperimentelle musikken skulle feires, og de etablerte «reglene» skulle korrigeres.

– At vi i Norge har et ganske egalitært samfunn, gjør at andre typer samarbeid kan oppstå her enn for eksempel i Frankrike, hvor det er mer hierarkisk.

Men er det da fremdeles samtidsmusikk dere formidler? I jubileumsvideoene «Samtidsmusikk for dummies» presenterer dere alt fra fri improvisasjon til elektroakustisk musikk. Hvis samtidsmusikk kan være alt mulig, hva tjener begrepet til da?  

– Jeg tror behovet for kategorisering og begreper er større på utsiden av feltet enn innad. Vi selv er ikke så opptatt av om musikken heter samtidsmusikk eller eksperimentell musikk – vi som er i feltet vet at det er et stort mangfold under denne paraplyen, og at mangfoldet er en berikelse.

– Men fordommene er naturlig nok fortsatt der på utsiden. Det er mange seiglivede myter om hva samtidsmusikk er, for eksempel at det fortsatt er streng atonal serialisme. De fordommene prøver vi å motvirke. NyMusikk skal være en forkjemper for bredden.

Habbestad mener det er enklere å orientere seg med ørene enn med begreper.

– Det beste er å starte med en interesse for å lytte.

Internasjonal

Tilbake til det internasjonale. Hvorfor er det fremdeles så viktig, i en verden som uansett er globalisert? Noe som slår meg er at de som liker den samme musikken, møtes på de samme festivalene verden rundt. Blir det ikke lett en global elite som blir stadig likere hverandre, i stedet for at man beholder særpreget sitt?

– Det der tror jeg er en dobbelthet som gjelder all globalisering, ikke bare musikkfeltet. Men det er fortsatt forskjeller mellom land og kulturer: De forskjellige måtene å jobbe på som ulike land har, påvirker resultatet. Det kan være alt fra forskjeller i infrastruktur, til kultur og politikk.

– At vi i Norge har et ganske egalitært samfunn, gjør at andre typer samarbeid kan oppstå her enn for eksempel i Frankrike, hvor det er mer hierarkisk. Der er det for eksempel ikke like vanlig at musikere er medskapere sammen med komponisten, sier Habbestad.

– I Norge har vi jo en ganske begrenset kanon og kulturtradisjon. Ikke minst har vi større avstand til den enn Tyskland og Frankrike har. Det er kanskje negativt på noen måter, men at vi ikke har så sterke konserverende krefter, gjør at vi tør å ta flere sjanser.

Han understreker at Ultimafestivalen, som foregår i disse dager, er et eksempel på noe av det samme: et samarbeid mellom små ensembler på den ene siden og store aktører som Operaen på den andre, er det ingen selvfølge at man får til.

Smalt

Tilbake til selve musikken. Selv om du sier at samtidsmusikken er bred, er det fremdeles en smal sjanger, er det ikke? Minerva laget nylig noen saker om musikk for amatører, som viste at de som lærer å spille i dag, stort sett spiller enten gamle klassikere eller popmusikk. Lite samtidsmusikk, altså. På Spotify er det heller ikke samtidsmusikk folk hører mest på. Har musikken fjernet seg fra publikum?

–  Akkurat som det er en motsetning mellom å drive naturfagundervisning og kreftforskning, er det en forskjell på å drive eksperimentell musikk som kunstform og å drive amatøropplæring. Det er forskjellige kvaliteter og behov som kreves.

– Jeg synes tvert imot det norske samtidsmusikkfeltet har vært flinke til å jobbe mot barn og unge. Kor- og korpsbevegelsen bidrar innenfor de tradisjonene vi har, mener Habbestad.

Litteraturfeltet fremstår som mer enhetlig fordi det har en plassering, nemlig den fysiske boka.

Mange kunstnere opplever det nok likevel som utfordrende å både være orientert mot det «nyeste nye» og være i dialog med et amatørfelt, tror han:

– Det finnes nok et gap der. Hvis du tenker på musikkutdanningen som helhet, fra kulturskole til videregående opplæring til musikkhøgskole, mangler vi en formalisering av samtidsmusikken på alle tre nivåer.

Når det gjelder det kommersielle og hva folk hører på på Spotify, blir det litt som å sammenlikne epler og pærer, synes Habbestad:

– Hvis NyMusikk leverte et program som kunne tatt over Øyafestivalen, hadde vi gjort noe feil. Vi har som mål å oppsøke ting som er som et korrektiv til den kommersielle offentligheten.

Få aktører på Spotify

– Mener du at all kunstmusikk i dag skal være et korrektiv til det kommersielle? Betyr det at hele sjangeren er blitt marginalisert? I kunstmusikken har det jo vært et tydelig stilbrudd, den er radikalt annerledes enn den var. Det er i motsetning til for eksempel roman- og delvis teatersjangeren, hvor mange skriver på samme måte som før. Og folk kjøper jo fortsatt bøker.

– Romanens språklighet og tydelighet gir den nok et fortrinn. Men jeg tror likevel den lesningen av historien er litt tynn. Mener du at dagens romanforfattere ikke har lest sin Joyce? Litteraturfeltet fremstår som mer enhetlig fordi det har en plassering, nemlig den fysiske boka. Kunstmusikken har mistet den representasjonen – på strømmetjenestene er det noen få kommersielle aktører som råder, og de satser ikke lenger på kunstmusikk.

– Det er vel få aktører som råder i bokhandlerne også?

– Ja, men i kunstmusikk-feltet har reduksjonen av muligheter vært enorm. Det er knapt penger til å produsere lenger, bredden og tilgjengeligheten er redusert. Feltet er derfor fullt av masse små og mellomstore aktører som prøver å finne finansiering alle andre steder.

Regionreformen er skummel fordi den vil delegere Kulturrådets oppgaver ut til regionene.

– Samtidig har det skjedd en demokratisering. Teknologien gjør at mange flere har mulighet til å lage musikk enn før, noe som har ført til en overflod av musikk. Terskelen for å gi ut noe er veldig lav. Det har konsekvenser for kvaliteten, men samtidig kan det nå dukke opp interessante ting der man minst venter det.

Det er der NyMusikk har sitt mandat, understreker han:

– Vi skal være der og lytte og spørre: Hva er det som skjer nå?

Nedbygging

At samtidsmusikkfeltet i så stor grad består av små og mellomstore utøvere og grupper, gjør det sårbart for finansiering. Habbestad er kritisk til at en så stor del av økningen i statens kulturbudsjett har gått til de store institusjonene.

– Kulturløftet (statens budsjettøkning på mer enn 2 milliarder kroner siden 2005, red. anm.) har ikke kommet det frie feltet til gode. Det har gått til hus, infrastruktur og å fikse strukturelle problemer hos de store institusjonene. De mer produksjonseffektive, små aktørene har stått stille eller gått tilbake.

– Hva kan gjøres, da, kulturpotten er jo ikke uendelig. Skal vi legge ned de store?

– Jeg sier ikke at vi skal legge ned de store for å få plass til de små. Men hvis vi alltid skal dytte de store foran oss, får vi ikke et mer mangfoldig kulturliv. Ta et eksempel: Oslo Filharmonien har et budsjett på 190 millioner, mens kammerensemblet Oslo Sinfonietta har et budsjett på 3 millioner. Det sier seg selv at det legger begrensninger på hva du kan utrette.

– Det er ikke radikalt å spå symfoniorkestrets død.

Habbestad tror det beste ville vært hvis man – i stedet for å fortsette styrke institusjonene – satset på å styrke Kulturrådet. De har ansvaret for de fleste av midlene som går til det frie feltet:

– Kulturrådet har kompetansen, og derfor vi må sikre legitimiteten deres. Regionreformen er skummel fordi den vil delegere Kulturrådets oppgaver ut til regionene.

– I andre land hvor man har omorganisert Kulturrådet, ser man at det i praksis har ført til en nedbygging, sier Habbestad.

– Da står vi igjen med en politikk som er til fordel for de store institusjonene og på bekostning av de små.

Du er knallhard med institusjonene og orkestrene. De spiller mye av det samme repertoaret om og om igjen og publikum er gråhårede. Er de utdatert, eller, for å sette det på spissen, i ferd med å dø?

– Det er ikke radikalt å spå symfoniorkestrets død. Rundt i hele Europa legger man ned orkestre. Norge er vel det eneste landet hvor man får flere og flere orkestre. Men jeg mistenker at det er av regionalpolitiske hensyn, og ikke fordi politikerne er så veldig glade i orkestermusikk.

NyMusikk feirer jubileum med konsertstafett under Ultima-festivalen mandag 17. september. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden