DEBATT

Marcel Déat tilhørte den «nysosialistiske» revisjonistiske fløyen av det franske sosialistpartiet, som ønsket å forlate marxismen til fordel for en ny type samfunnsstyringsideologi.
Marcel Déat tilhørte den «nysosialistiske» revisjonistiske fløyen av det franske sosialistpartiet, som ønsket å forlate marxismen til fordel for en ny type samfunnsstyringsideologi.

Hvor ble det av nysosialismen?

Den som ivrer mest etter å gi nyliberalismen skyld for uheldig gjennomføring av New Public Management, bør også reservere noen av anklagene til restene av nysosialismen.

Publisert

Et av de første kjente eksemplene på at begrepet «nyliberalisme» ble brukt i nedsettende betydning skriver seg fra en fransk «nysosialist» i 1937. Dette er året før begrepet nyliberal ble benyttet under det såkalte Walter Lippmann-kollokviet i Paris i august 1938. Den franske sosialisten Marcel Déat advarte i 1937 Léon Blums sentrum-venstre-regjering (Front Populaire) om at den ville miste støtte fra mange på Folkefrontens venstrefløy, hvis den fortsatte å «rettferdiggjøre nyliberalisme». Den samme Déat hadde det samme året triumferende erklært liberalismen for død i Frankrike.

Hvem var så denne Marcel Déat? Han var først kjent som en av de fremste teoretikere og aktivister for en politisk retning, innenfor det franske sosialistpartiet, som ønsket å reformere sosialismen i en bestemt retning. Denne «nysosialistiske» revisjonistiske fløyen som Déat tilhørte, ønsket å forlate marxismen til fordel for en ny type samfunnsstyringsideologi, og hentet blant annet inspirasjon fra den ledende belgiske sosialisten Henri de Man og hans ideer om såkalt «planisme», eller planstyringsideologi.

Styringsambisjoner

Sentralt i nysosialismens «planisme» stod en sterk statsmakt med vide fullmakter til å gripe inn i økonomien og erstatte «urasjonelle og kaotiske markeder» med «rasjonell og samordnet planlegging» – ledet av en meritokratisk-teknokratisk elite. Retningen var anti-revolusjonær, den rettet seg i langt større grad mot middelklassen, og stod for en skrittvis og styrt innføring av sosialismen. Denne nysosialismen skulle innføres gjennom en tydelig prioritering, som startet med at staten skulle ta over kontrollen med det den tyske sosialdemokraten Rudolf Hilferding kalte «kontrollhøydene», det vil si storindustri, banker og andre viktige aktører.

Nysosialismens samfunnsstyringsideologi hadde tydelige røtter tilbake til Saint-Simon, hans tanker i tidsskiftet Organisateur og bøkene Système industriel (1821) og Catéchisme des industriels (1823), og Sismondis Nouveaux principes d’économie politique (1826). Både Saint-Simons og Sismondis tanker om overordnet og sentralisert samfunnsorganisering hadde tydelige autoritære trekk. Saint-Simon ga til og med åpent uttrykk for at hans styringsideologi var uforenlig med personlig frihet. Sismondi mente på sin side at sentralstyring fra én statlig instans ville være en kritisk suksessfaktor for såkalt rasjonell organisering av økonomien. Han så videre for seg at denne sentrale planleggingsorganisasjonen aller best kunne ivaretas av et bankmonopol, en banque unitaire directrice.

Problematiske sidesprang

Selv om nysosialismen opprinnelig var et svar på den fascistiske trusselen, skulle den etter hvert vise seg å dele langt mer enn en sterk appell til autoritet og nasjonal samling med den samme fascismen. Marcel Déat brøt i 1933 ut av sosialistpartiet til Léon Blum, og dannet sammen med andre nysosialister et nytt fransknasjonalt sosialistparti, med slagordet «orden, autoritet og nasjon». Han skulle senere vekke oppsikt med å gi engasjert støtte til den infame München-avtalen med Hitler i 1938, samt å ta til orde for at Frankrike ikke skulle gå til krig mot Tyskland, etter Hitlers angrep på Polen. Déat applauderte til og med Tysklands senere okkupasjon av Nord-Frankrike, og etablerte sammen med andre kjente kollaboratører Légion des Volontaires Français, en fransk enhet av tyske Wehrmacht.

Noe lignende skulle inntreffe med Déats belgiske inspirasjonskilde Henri de Man. De Man ble gradvis mer desillusjonert med både arbeiderklassen, fagforeninger og demokratiet, og endte opp som de facto statsminister i Belgia etter den tyske okkupasjonen, en slags belgisk Quisling, fra juni 1940. Han satte raskt i gang med å gjennomføre «Het Plan de Man», som viste seg å være en korporatistisk plan med sterke autoritære og fascistiske trekk, kombinert med en hardhendt undertrykking av pressefriheten.

Rop om handlekraft

Men de teknokratiske eller ekspertstyre-aspektene ved nysosialismen og «planismen» kan ikke utelukkende betraktes ut fra sine historiske og ideologiske røtter, eller basert på problematiske politiske utfall i Frankrike og Belgia. Det manglet heller ikke på andre gunstige vekstbetingelser for den økte troen på organisert stordrift, kartellisering, samordning og statlig styring på 1930-tallet. Erfaringer med krigsøkonomi under første verdenskrig hadde dessuten vist at en form for kommandoøkonomi var mulig.

Den utbredte politiske usikkerheten siden slutten av første verdenskrig, i kjølvannet av hyperinflasjon, proteksjonisme og deflasjon, bidro i seg selv til en industriell konsolideringsprosess, til økt kartellisering, maktkonsentrasjon og ikke minst til stadig tettere relasjoner mellom næringslivets ledere og politiske ledere. Den store økonomiske depresjonen bidro dernest sterkt til mer høylytte rop på mer kraftfull handling fra myndighetenes side, og økte befolkningens tilbøyelighet til å akseptere drastiske tiltak og radikale endringer. Samtidig hersket det generelt stor usikkerhet om hvordan den sovjetiske planøkonomien fungerte.

Men trolig kom de aller sterkeste impulsene fra et mer moderat hold: Både blant industriledere og samfunnsøkonomer økte interessen for nye former for mer «rasjonell samfunnsplanlegging», ofte som en forlengelse av industrielle utviklingstrekk, basert på tungindustriens stordriftsideologi.

Den nye tidens krav

I Tyskland ble den sentrumsorienterte politikeren og AEG-styrelederen Walter Rathenau, fra tiden før første verdenskrig til det grusomme attentatet sommeren 1922, sett på som et ikonisk forbilde for den nye tids rasjonaliserings- og konsolideringsideologi. I boken Von kommenden Dingen (1917) beskrev han hvordan fremtidens økonomi ville komme til å bli forandret basert på en ny bransjevis samhandling mellom næringsliv og stat, som sammen ville realisere en mer rasjonell produksjon og ressursutnyttelse, samt gjøre slutt på konflikter i arbeidslivet.

Det sier noe om Rathenaus innflytelse at selv den unge Friedrich Hayek, som 19-åring, i det han kom hjem etter å ha tjenestegjort under første verdenskrig, senere innrømmet at han på den tiden var mest påvirket av Rathenaus ambisiøse fremtidsvisjoner. Men det var før han begynte å lese bøker av den liberale økonomen Ludwig von Mises, og lenge før han senere skulle holde sin nobelpristale i 1974 om problemer skapt av den vitenskapelige kunnskapens overmot, The Pretence of Knowledge.

Men Rathenau utgjorde naturligvis bare toppen av rasjonaliseringsideologiens isfjell. Ringvirkningene var synlige også i Norge, riktignok med en viss tidsforskyving. Progressive norske næringslivsledere på slutten av 1930-tallet, som Freia-sjefen Throne Holst, var helt på linje med Rathenau når det gjaldt å finne svaret på den nye tids krav. I mellomtiden hadde Norge, siden midten av 1920-tallet, hatt en pris- og trustkontrolldirektør med fullmakt til å føre tilsyn med konkurranseregulerende avtaler og prissetting. Hans navn var Wilhelm Thagaard, og han satte spor etter seg på en bemerkelsesverdig måte. Historikeren Fritz Hodne beskrev hans virke i rollen som pris- og trustkontrolldirektør slik:

«Sammen med mange andre på begge fløyer i politikken og i arbeidslivet både hjemme og ute den gang, mente han at konkurransen hadde utspilt sin rolle som styringsvirkemiddel. Samvirke, kartell, eventuelt tvangskartellisering, var i så måte mer egnet til å realisere samfunnsmessige verdifulle interesser.»

De nasjonale planstrateger

Det var den samme Thagaard som var primus motor bak de største planøkonomiske ambisjonene i Norge under fredstid, og som dessuten ga opphavet til samlingsregjeringens provisoriske anordning, som ga Prisdirektoratet (med Thagaard som sjef) fullmakt til å gripe inn i praktisk talt alle priser, alle etablerings- og nedleggingsbeslutninger, samt alle beslutninger om produksjonsvekst eller produksjonsinnskrenkninger. Den korporative styringsstrukturen som kort tid etter ble etablert på grunnlag av Lex Thagaard, inkluderte et samordningsråd underlagt statsministeren, en rekke bransjeråd, og produksjonsutvalg innen den enkelte bedrift.

Thagaard forstod at en planøkonomisk politikk forutsatte «reguleringseksperter» med evne til «en annen og raskere behandlingsmåte» enn den som var vanlig i departementene, og han viste til «sosialøkonomene som den profesjon som kunne gi fremtidens Norge form». Og nettopp denne profesjonen stod etter 1945 klar til tjeneste, utstyrt med Ragnar Frischs banebrytende bidrag til å gi politikkens synlige hånd de nye styringsinstrumentene den trengte. Og med planøkonomen fremfor noen, Erik Brofoss, som departemental eier kom verktøyene raskt i bruk, med en ideologisk iver som var ledsaget av et fast siktemål: «Gjennom en radikal reguleringspolitikk skulle den økonomiske makt gradvis forflyttes fra private til offentlige hender, altså den langsomme overgang til sosialismen», slik Rune Slagstad har uttrykt det i De nasjonale strateger.

Planene brister

Norsk økonomi ble aldri sosialistisk i egentlig forstand, men snarere nysosialistisk, basert på en svært ambisiøs styringsideologi. Men etter et første tilbakeslag etter valutakrise, Marshallhjelp, NATO og «påskeopprøret» på Youngstorget i 1953, kom det på nytt til å knake i nysosialismens sammenføyninger utover på 1970-tallet. Etter en serie mislykkede forsøk på selektiv industripolitikk og detaljregulering, ekspansiv finanspolitikk, pris- og lønnsregulering, til og med et forsøk på banksosialisering, ble selv relativt nøytrale teknokrater nødt til å stille nye spørsmål, spesielt etter å ha registrert at produktivitetsutviklingen i Norge lå i bunnsjiktet innen OECD-området, attpåtil midt under en oljeinvesteringsboom.

Imidlertid hadde nysosialismen, som en teknokratisk styringsideologi, et langt bredere nedslagsfelt enn økonomien. Den grunnleggende filosofien var å styre samfunnsutviklingen ovenfra-og-ned basert på antatt overlegen styringsekspertise blant en eksklusiv gruppe «regulerings- og rasjonaliseringseksperter». Det var disse såkalte samfunnsingeniørene som lenge dominerte den politiske utviklingen i Norge under Arbeiderpartistaten, fra forskning og næringspolitikk, til helse- og skolepolitikk.

Arven etter nysosialismen

Når nysosialismen slo rot i Norge, var det utvilsomt under langt heldigere omstendigheter enn i mange andre land på det europeiske kontinentet. Norge var allerede et dypt forankret demokrati, kjennetegnet ved en særpreget individualistisk-egalitær kultur, og med en alminnelig utbredt trang til uavhengighet og frihet. Likevel etterlot nysosialismen noen strukturelle trekk som pekte i en ganske annen retning: mot ensretting, sterke hierarkiske maktstrukturer, et stort spillerom for «rent seeking» og pleiing av organiserte særinteresser, et stivbent offentlig byråkrati, preget av detaljregulering av aktiviteter, og et underskudd på nytenkning og forbedringer.

Når disse nysosialistiske formene for «Old Public Management» (OPM) senere traff på krav om fornyelse og større grad av målstyring i offentlig sektor, såkalt «New Public Management» (NPM), var det duket for at mye rart kunne skje, spesielt i den grad OPM hadde satt seg i kulturen. En ganske forutsigbar konsekvens er at NPM lett oppleves som et fremmedelement, og at man derfor tviholder på viktige deler av OPM i det man forsøker å introdusere NPM. Derfor har mange i offentlig sektor hatt en naturlig tilbøyelighet til å overføre detaljstyringsvaner i overgangen til nyere metoder, som i utgangspunktet inviterer til mindre detaljstyring og mer autonomi. I den grad dette er tilfellet, kan resultatet bli svært komplisert, skape stor usikkerhet og frustrasjon og mer byråkrati, og oppleves som hemmende.

Derfor er faren stor for at den som sikter på NPM, egentlig treffer OPM i stedet, men uten å se det. Den som ivrer mest for å gi «nyliberalismen» skylden for uheldige eksempler på gjennomføring av NPM, har trolig også god grunn til å tenke over om det ikke kan være på sin plass å reservere en god del av anklagene til restene av «nysosialismen».