Ideer

Nøytralitet i norsk religionspolitikk

I vinterens debatt om bruk av religiøse hodeplagg i politiet hevdet flere at en slik tillatelse ville være i konflikt med den norske statens ”verdinøytralitet”. Men staten verken er eller bør være verdinøytral.

Minerva 02-09 har kommunitarisme som et av temaene, med artikler av blant andre Henrik Syse…

I vinterens debatt om bruk av religiøse hodeplagg i politiet hevdet flere at en slik tillatelse ville være i konflikt med den norske statens ”verdinøytralitet”. Men staten verken er eller bør være verdinøytral.

Minerva 02-09 har kommunitarisme som et av temaene, med artikler av blant andre Henrik Syse og Frode Bjerkaas. Les også om Robert Nozicks kommunitarisme og Roger Jensen om sekulær fornuft og religiøse følelser:
                        
 
Statlig verdinøytralitet og livssynsnøytralitet brukes som et hovedargument i en rekke religionspolitiske debatter uten at det gjøres klar hva en slik nøytralitet innebærer. Et eksempel er Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund som hevdet at å tillate bruk av religiøse hodeplagg i politiet ville være i konflikt med den norske statens ”verdinøytralitet”.Jeg vil argumentere for at staten verken er eller bør prøve å være verdinøytral. Staten er og bør være forpliktet til å håndheve en rekke grunnverdier, som menneskerettigheter, demokrati og likhet for loven.
 
I den samme debatten hevdet noen at en slik tilpasning av uniformen ville stride mot statens ”livssynsnøytralitet”, mens andre mente dette prinsippet nettopp talte mot et forbud. Den norske staten med sin statskirkeordning er ikke livssynsnøytral. Livssynsnøytralitet kan både fremme og true religions- og livssynsfriheten, alt avhengig av hvilken betydning av nøytralitet som legges til grunn.[1] Både et for svakt og et for sterkt skille mellom stat og religion kan true livssynsfriheten. Livssynsnøytralitet bør ikke forstås som argument for en statlig eller offentlig ”religionsfri sone” men for likebehandling av religioner og livssyn. Mitt argument er at en slik likebehandling av prinsipp både kan og bør støttes av mennesker med ulike livssyn, også av de som vektlegger ”kristne og humanistiske verdier”.
 
Staten og det gode liv
Den såkalte kommunitarisme- og liberalismedebatten kan bidra til å klargjøre de underliggende temaene i den norske debatten om nøytralitet og statens forhold til religion. Hvordan skal fellesskapets grunnlag defineres? Hvilket forhold skal staten ha til religion? Og hvilken plass det skal være for individuelle religiøse uttrykk som hijab i arbeidslivet generelt og i offentlige institusjoner spesielt?
 
Med kommunitarisme og liberalisme siktes det her til to ulike men dels overlappende hovedperspektiver.[2] Det er altså mer et analytisk skille enn to klart atskilte posisjoner.
 
Likevel kan vi si at kommunitarismen legger mer vekt på fellesskapets (antatt) beste og på kulturelle tradisjoner som grunnlag for en felles identitet, mens liberalismen har større fokus på enkeltmenneskets frihet og på individuelle rettigheter. Liberalismen legger mer vekt på et skarpt skille mellom offentlig og privat sfære, for eksempel slik at religion ses som primært eller kun en privatsak. Kommunitarismen åpner for at staten tar stilling til religion og fremmer ulike kulturelle tradisjoner, særlig majoritetens tradisjon.
 
Det er likevel ikke slik at ethvert innslag av kommunitarisme i politikken truer enkeltmenneskers frihet og rettigheter. Tvert imot kan statlig støtte til religion og livssyn på noen områder være både legitimt og nødvendig for å gi en trygg sikring av for eksempel religions- og livssynsfriheten. For eksempel er det nødvendig å legge til rette for at insatte i fengsel kan ha noe kontakt med sine religiøse ledere.
 
Tilsvarende er det ikke slik at enhver form for liberalisme sikrer menneskerettighetene. En liberalisme som taler for et skarpest mulig skille offentlig og privat, der religion blir kun en privatsak, kan for eksempel true retten til å gi uttrykk for og praktisere sin religion i offentlige sammenhenger.[3] Dersom religiøse hodeplagg forbys i skole og arbeidsliv vil enkelte minoritetsgrupper, særlig en del muslimske kvinner, i praksis bli utestengt fra store deler av samfunnslivet.
 
De overordnede hensyn bak både liberalismen og kommunitarismen taler derfor for å unngå ytterliggående posisjoner i synet på statens forhold til religion og livssyn. Tvert imot kan prinsipper fra de to grunnperspektivene kombineres i følgende prinsipper som bør legges til grunn for norsk religionspolitikk: Staten bør sikte mot likebehandling av religioner og livssyn, men må samtidig anerkjenne at religion ikke bare er en privatsak.
 
En kristen stat?
Illustrerende eksempler er debattene rundt skolens nye formålsparagraf og grunnlovens nye verdiparagraf.
 
Bostadutvalget foreslo en formålsparagraf for skolen som viste til felleverdier som støttes av både menneskerettigheter, ulike religioner og livssyn og som samtidig er sentrale i kristen og humanistisk arv. Regjeringen og Stortingsflertallet gikk i fjor inn for en lignende versjon, men med en noe større vektlegging av kulturarvens betydning for verdigrunnlaget.
 
Den nye verdiparagrafen i grunnloven som ble avgjort av kompromisset i stat/kirke-saken i fjor viser derimot kun til en forankring av verdigrunnlaget i ”vår kristne og humanistiske arv”. Den nye verdibestemmelsen i Grunnloven skal, i likhet med dagens paragraf 2, ikke gi noen juridisk bindende forpliktelse for staten til å håndheve kristne og humanistiske verdier. Men grunnloven uttrykker de grunnleggende prinsipper for staten og dens forhold til borgerne, og har en viktig identitetspolitisk funksjon. Den nye verdibestemmelsen vil derfor ha en stor symbolfunksjon.
 
Kommunitarismen legger til grunn at felles historie og kulturtradisjoner er nødvendig for utvikling av nasjonal tilhørighet. Slik tenkning kommer blant annet til uttrykk i argumentasjonen for at grunnloven og skolens formålsparagraf skal henvise til en spesifikk religiøs tradisjon eller kulturarv. Ifølge liberalismen er en felles oppslutning om landets politiske institusjoner og demokratiske idealer nok for å sikre en nasjonal identitet. En slik tenkning ser ut til å ligge til grunn for forslaget om å unngå referanser kun til kristen og humanistisk arv i grunnlovens og opplæringslovens verdibestemmelser.
 
Selvsagt finnes det en rekke mellomposisjoner både i den akademiske og politiske debatten om disse spørsmålene. For eksempel kan man vise til at visse grunnleggende verdier og prinsipper historisk sett har sitt utspring i bestemte religiøse og/eller filosofiske tradisjoner, men at det i dag er en rekke ulike tros- og livssynsretninger som slutter seg til dem.
 
Det er altså fullt mulig å kombinere etnos- og demos-perspektivene når en stats verdigrunnlag skal defineres, slik blant annet Bostadutvalget gjorde i forbindelse med skolens verdigrunnlag. Det ville være både klokere og sannere om grunnloven viste til at statens verdigrunnlag henter støtte fra andre religioner og livssyn og fra menneskerettighetene, ikke bare fra den “kristne og humanistiske arv”. For vi må jo anta at grunnverdier som menneskeverd, toleranse, likeverd og solidaritet er blant det Stortinget mener er ”vår kristne og humanistiske arv”.Dette er jo, heldigvis, verdier som de fleste slutter opp om, ikke bare kristne og humanister. Da burde grunnloven vise til dette, i stedet for en slik ekskluderende formulering som nå er vedtatt.
 
Dessuten taler verdier som likeverd og solidaritet nettopp for en politikk som ikke virker ekskluderende i forhold til minoriteter. Det burde derfor også ses som et kristent anliggende nettopp å finne en verdiformulering som anerkjenner minoriteters tilslutning til statens grunnverdier. Videre er det neppe noen klok politikk å signalisere overfor minoriteter at deres verdier ikke er statens og samfunnets verdier. I verste fall kan bare majorietetsgrupper identifisere seg med grunnloven, den sentrale ”kontrakten” mellom staten og borgerne.
 
Ulike forsøk på å bruke grunnloven til å definere et samfunns eller en politisk sammenslutnings «sjel» må aldri føre oppmerksomheten bort fra det som er en forfatnings viktigste oppgave: Å gi vern om det enkelte menneskes verdighet, frihet og velferd. Dette forutsetter et grunnlovsvern om menneskerettighetene, demokratiet og rettsstatens prinsipper. Slike prinsipper og verdier er del av statens verdigrunnlag i dag, uttrykt både i Grunnloven og andre lover, og må være det uansett hvordan verdiene forankres.
 
Johannessen tar feil
Arne Johannessen og andre som argumenterer mot hijab i politiet fordi den norske staten er og bør være verdinøytral, tar altså feil. Verdinøytralitet er verken mulig eller ønskelig. Livssynsnøytralitet, rett forstått, bør derimot være et ideal.
 
Politiet representerer staten, og staten må være nøytral i forhold til religioner og livssyn, hevdes det fra begge hold i debatten om hijab som del av uniformen.
 
De som vil tillate slike tilpasninger av uniformen argumenterer blant annet ut fra hensynet til statlig livssynsnøytralitet som likebehandling på grunnlag av religion og livssyn. Menneskerettighetene slår blant annet fast retten til ikke å bli diskriminert på grunnlag av sin religion eller sitt livssyn. Dette er en hovedgrunn til at man i England har laget svart-hvite varianter av hijab som matcher og ikke dekker over resten av politiuniformen. De som er mot å tillate hijab i politiet ser ut til å ha en forståelse av statlig religions- og livssynsnøytralitet som minner om den franske sekularismen: Staten skal være en ”religionsfri sone, fri for religiøse uttrykk, og derfor må det ikke være mulig for folk å se hvilken trostilhørighet en politibetjent har. Dette er en forståelse av nøytralitet som selvsagt er litt vanskeligere å argumentere for i et land som har statskirke og har et velkjent kristent symbol (korset) både på offentlige bygninger, i flagg og på politiuniformen. Men først og fremst er det en forståelse av nøytralitet som lett kan komme i konflikt retten til å ikke bli diskriminert på grunnlag av sin religion.
 
Så kan man si at likebehandling formelt sett vil kunne sikres dersom staten forbyr alle uttrykk for religioner og livssyn. Problemet er at i vårt sekulariserte samfunn vil et slikt forbud i praksis kun ramme noen ganske få grupper av mennesker, og da særlig en del muslimske kvinner med hijab. Slik forskjellsbehandling i praksis må en ha tungtveiende grunner for at den ikke skal ses som indirekte diskriminering. Også hensynet til religions- og livssynsfrihet tilsier at ingen skal utelukkes fra statlige stillinger på grunn av sin religiøse identitet. Både FNs menneskerettighetskomité og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast retten til å bære religiøse hodeplagg er en del av retten til å praktisere sin religion. Det må sterke grunner til for å begrense denne retten, for eksempel hensynet til helse og sikkerhet.
 
Om livssynsnøytralitet skal innebære at at staten er en mest mulig religionsfri sone vil det ikke bare ramme kvinner med hijab som ønsker seg til politiet. Dersom politiet og staten skal være ”religionsfrie” må en rekke praksiser endres, som ordningen med politiprester samt tilrettelegging for religiøs praksis innen offentlige institusjoner. En slik privatisering av religion vil ramme både majoritets- og minoritetsinteresser.
 
Menneskerettighetene gir ingen klare svar i alle religionspolitiske spørsmål. Der menneskerettighetene gir staten frihet til å velge bør spørsmål være hva som er klok og rettferdig politikk, og etter min mening taler en slik innfallsvinkel for å balansere hensynet til majoritet og minoritet mest mulig for å unngå følelser av eksklusjon eller mindreverdighet. Et forbud mot hijab som del av politiuniformen vil i praksis fungere ekskluderende for en bestemt gruppe muslimske kvinner. Det er ikke klokt å avvise borgere som ønsker å tjene sitt land.
 
Hensynet til inkludering og likeverd taler også for å avvikle ordningen med en offentlig religion, men samtidig unngå at denne erstattes av en ny og ekskluderende verdibestemmelse i grunnloven. Dersom en henvisning til kristne og humanistiske verdiers betydning skal med i en slik bestemmelse, bør den også vise til at disse grunnleggende verdiene deles av ulike religioner og livssyn.Bare slik vil grunnloven kunne ha den samlende funksjonen den skal ha og samtidig unngå å komme i konflikt med en grunnleggende verdier som er både kristne og humanistiske og felles; alle menneskers likeverd.
  • Ingvill Thorson Plesner (f. 1969) er forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter. Hun tok i 2008 Phd på avhandlingen Freedom of religion or belief: A quest for state neutrality?

Ingressfoto: Forsvarets mediesenter.


[1] Forholdet mellom religions- og livssynsfrihet og ulike former for statlig livssynsnoytralitet er analysert i min doktorgradsavhandling “Freedom of religion or belief: A quest for state neutrality?” (Plesner 2008)
[2] Syse 1998
[3] Ifolge Den europeiske menneskerettighetskonvensjons artikkel 9 innebaerer religions- og livssynsfrihet iblant annet retten til alene og sammen med andre, offentlig og privat aa uttrykke og praktisere sin tro, og at det maa tungtveiende grunner til (som hensynet til helse, offentlig orden eller andres grunnleggende rettigheter) for aa begrense denne retten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden