Spaltist

Nyttårsnovellette for sekstiåttere

Bilde: Fremskrittspartiet

Her er en lett krenkende nyttårstale – som dermed gir en god vaksine mot alle de verre krenkelser som er der ute.

Pokker også!

Der hadde det tikket inn et varsel om at han, Minerva-kommentatoren, midt i julefreden måtte få ferdig en ny kommentar til avisen allerede før nyttårsaften. Han ble selvsagt irritert. Så kort varsel? Trodde redaktøren at kommentatorer er kunstig intelligente maskiner?

Jo, de andre, men ikke han. Hva skulle han skrive om? Om Giske? Nei, nei, og atter nei. Det kunne han overlate til de kunstig intelligente andre kommentatorene. Dessuten satt han akkurat da og strevde med å tenke gjennom en tale han skulle holde på en nyttårsfest. Han sendte et noe irritert svar tilbake om at kommentaren fikk vente til over nyttår. Og redaktøren føyde seg. Klokelig. Vennlig.

Men nå hadde han altså to oppgaver: Først finne på et tema for nyttårstalen, og deretter ett for kommentaren. Vel, nyttårstalen hadde han allerede noen ideer til. Man bør alltid kjenne sitt publikum, og det gjorde han. Eller trodde at han gjorde. Ellers hadde han vel ikke tatt imot invitasjonen? Forresten kjente også publikummet ham, eller trodde det gjorde det. Ellers hadde han vel ikke blitt invitert?

Dette var gode venner på hans egen alder, rundt 70 år gamle, og, ja, typiske sekstiåttere, som han selv vel egentlig også var. Vertskapet skulle for eksempel like etter festlighetene reise til Thailand for å spille golf resten av vinteren. Slik nesten alle sekstiåttere gjør. Nesten alle var eller hadde også vært ansatt i offentlig sektor, selvfølgelig. Som han selv, måtte han innrømme. Ikke mye gründerinitiativ å finne der. Og nå skulle de altså alle gå inn i 2018, som ville bli et jubileumsår for dette kullet: 50-årsjubileum, hvis jubileum var det riktige ordet.

Selv hadde han jo ikke vært en vanlig sekstiåtter, slik ingen andre sekstiåttere hadde vært vanlige. Men han mente likevel at han hadde vært en mer uvanlig sekstiåtter enn de andre. For eksempel hadde han aldri trodd på eller latt seg verve inn i de forskjellige marxistiske sektene den gang. I dag var det selvfølgelig ingen, eller bare ytterst få sekstiåttere som fortsatt var marxister. I dag var de fleste, slik som deltagerne på denne nyttårsfesten, Ap-ere eller SVere, godt situerte eiendomsbesittere, gjerne med hytte på fjellet eller ved sjøen, og leilighet i Spania, og derfor tilhengere av eiendomsretten.

En noe nysgjerrig stemning spredde seg rundt bordet. Norges viktigste person i 2017? Hvem kunne det være?

Bortsett fra det var de selvfølgelig, fortsatt i motsetning til ham, politisk korrekte. Men kanskje ikke det som i Amerika i dag betegnes som «snowflakes»? Der unge mennesker rett og slett blir syke av å høre ikke-korrekte påstander? Sekstiåttere skal riktignok aldri bli gamle, men er også mer robuste enn dagens ungdom.

Underveis ombord i Nesoddenferga – for han var på vei over fjorden til dette spesielle villastrøket for middels vellykkete sekstiåttere som ikke hadde råd til å bo på Frogner – bestemte han seg for å teste ut dette, samtidig som han markerte inngangen til 50-årsjubileet. For ville ikke det være en fin måte å markere jubileet på, om han lot talen gjenta hvordan 68-opprøret i sin tid hadde vært et sjokkerende opprør mot foreldregenerasjonens politiske korrekthet? Han bestemte seg for å la sin tale utsette sine venner for et tilsvarende sjokk. For eksempel slik den unge studenten i Alexander Kiellands novellette En middag hadde sjokkert sin amtmannsfar med en ukorrekt tale.

Vel fremme i den romslige middelklassevillaen kunne han konstatere at nyttårsselskapet, ikke uventet, fra første stund forløp på samme måte som året før. Ja, slik det hadde gjort hvert år! Same procedure, og Sir Toby, Admiral von Schneider, Mister Pomeroy og Mister Winterbottom var alle mer eller mindre til stede. Det ble servert god mat og fremragende vin. For ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter, og har gått over fra øl til årgangsvin. Det ble holdt flere taler som alle understreket den vennlige og stadig mettere stemningen.

Et øyeblikk vurderte han derfor om han ikke likevel skulle la historien få fortsette i en uendelig repeterende linje, istedenfor å snu den og la den bite seg selv i halen. Men så bestemte han seg. 50 år fikk være nok! Han banket i vinglasset. Det ble stille. Forventningsfulle ansikter vendte seg mot ham, for de var vant med at han holdt ufarlig morsomme taler. Han kremtet litt, og begynte så:

«Kjære venner. Nok et år er altså gått siden vi møttes sist! Denne gang skal jeg imidlertid ikke holde en vanlig tale, men bare si noen innledende ord før jeg ber dere være med på en skål for Norges viktigste person i det forløpne året. Men mer om det etter hvert.»

(En noe nysgjerrig stemning spredde seg rundt bordet. Norges viktigste person i 2017? Hvem kunne det være?)

«For eget vedkommende har året hatt både nedturer og oppturer. I begynnelsen av januar hadde jeg en sykkelulykke som gjorde at jeg rev over, og definitivt ødela, den ene akillessenen, noe som medførte smerter og mye ubehag ved at jeg et halvt år måtte stavre rundt iført en stiv plaststøvel, en såkalt ortrose, uten at det hjalp noe særlig. Disse smertene og dette ubehaget var imidlertid ingenting i forhold til opplevelsen av den totale likegyldighet omgivelsene viste overfor mine lidelser. Jeg hadde nemlig på dette tidspunktet fått inntrykk av at Norge er et land som ikke bare flyter over av melk og honning, verdens rikeste land, men også av godhet og empati. Derfor regnet jeg med å få kompensert min elendighet med store doser av særlig det siste: Men nei. For eksempel: Hvor mange rundt dette bordet har vist noen interesse og sympati i forhold til mine lidelser? Ingen.»

(Dette utløste en mild latter, slik som vanlig er når hyperboler av dette slag brukes. Alle visste at anklagen ikke var alvorlig ment, ettersom det ville tyde på en overdrevet selvhøytidelighet som han selvfølgelig ikke led av. Han kunne ikke forvente at hans plager, i motsetning til Northugs, skulle vært allment kjent.)

«For det viste seg raskt at den norske godhet er av et eget slag. Den er ikke nasjonal, men universalistisk, og dermed blir empatien ikke nær, hva man skulle tro var normalt for empati, men fjern, noe vi altså kan kalle fjernempati. For eksempel: å være god mot egne barn er egoisme, mens å være god mot barn i Afrika er ekte godhet. Nærempati med slike som meg er pervertert empati. Mens fjernempati med folk i Syria er ekte empati.»

(Også dette utløste latter, om enn med litt begynnende mistenksomhet. Var det kanskje litt sant det som her ble sagt? Til og med for sekstiåttere?)

«En annen nedtur var den vedvarende antikrenkekampanjen fra 2016 som fortsatte inn i 2017. Jeg har alltid trodd at det å krenke, som etymologisk kommer fra det tyske ordet ’krank’, altså syk, har hatt samme funksjon som vaksinasjon. Der påfører man en mild variant av en sykdom for å lære opp og styrke immunforsvaret. For eksempel hvis, og jeg gjentar, hvis jeg med min tale, og min oppfordring til skål, skulle klare å krenke noen her, vil det egentlig være et uttrykk for godhet og nærempati. Det skal stålsette de tilstedeværende til senere å tåle de forferdeligste fornærmelser uten at det går utover deres nattesøvn, eller fremprovoserer voldshandlinger av det slag islamister utsetter karikaturtegnere for.»

(Også dette fremkalte fortsatt mild latter: Man ante nok litt ironi. Men trusselen om krenking fremkalte litt nervøsitet. Var det ironi eller alvor? Men fortsatt var stemningen god.)

«Men slik er det likevel ikke vanlig å forstå krenking her i Norge. Det viser seg nemlig at de samme folkene som driver på med universalistisk godhet og fjernempati, også mener at selv den minste dose krenking er dødelig. Som om de krenkede lider av en form for åndelig HIV. Til og med Gud og Allah virker å være helt uten immunapparat. Enda merkeligere er det at det er de samme fjernempatiske kretser, de som i gamle dager elsket å krenke vår hjemlige kristendom, som nå advarer mot krenkelse av islam og Allah. Men selvfølgelig: For fjernempatikere er det lettere å sette seg inn i lidelsen til fjerne religioner enn til den hjemlige.»

Nå vet vi at en Støre-regjering ikke en gang ville blitt et seminar: Den ville blitt en Fight Club.

(Sekstiåtterne rundt bordet var blitt stille, og ventet usikkert på hva han nå ville si.)

«Ikke rart at jeg ble stadig mer deprimert ettersom vi nærmet oss stortingsvalgdagen. Foten min var dårlig, og meningsmålingene for regjeringen var enda dårligere. Jeg tenkte: Dette blir nok mitt annus horribilis.»

(Nok en hyperbole, som til en viss grad tok brodden av det skremmende i at noen kunne oppleve som negativt slike meningsmålinger i disfavør av de blå-blå. Tiden var derfor inne for en peripeteia.)

«Da skjedde noe. Et mirakel? Nei, i og for seg ikke. Men det som på engelsk heter ‘a game changer’, og på gresk ‘peripeteia.’ Sylvi Listhaug, som hadde født et barn så nylig som 1. april, og som derfor under foreldrepermisjonen nærmest var blitt glemt, hadde kommet tilbake til valgkampen. Nå, 12 dager før selve valget, reiste hun til Rinkeby i Sverige. Ikke for å kjøpe billig kjøtt og alkohol. Men for å lære, som det offisielt het. Og ikke alene, men sammen med 100 reportere og fotografer. Modig, forekom det meg, for selv våger jeg aldri å dra lenger inn i Sverige enn til Töcksfors, av frykt for å bli tatt hånd om av kvinnelige svenske sosionomer med krav om kjønnsskifte.»

(Ja, her kunne han sannelig merke at talen selv hadde kommet til en «game changer.» Bare navnet «Sylvi Listhaug» fikk alle sekstiåtterne til å stivne. Endelig kunne den vaksinerende krenkingen begynne!)

«I virkeligheten, for hvem kan lære så mye på en kort Sverige-tur, reiste Sylvi for å gjennomføre en grundig planlagt, og som det viste seg, svært vellykket krenking. Og ganske riktig. Både svenske og norske fjernempatikere ble krenket. Og ettersom de tydeligvis ikke hadde noe utviklet immunapparat, reagerte de på den ‘krankeste’ måte: Den svenske migrasjonsministeren avlyste møte med Sylvi. En byrådsleder i Stockholm forlangte en unnskyldning fra Sylvi. Mens norske politikere fra andre partier, også misunnelige over den oppmerksomheten hun hadde fått, kom med rasende kritikk og anklaget Sylvi for fake news beskrivelser av forholdene i denne Stockholms-forstaden.»

(Her fant han at det passende å vri litt rundt i Listhaug-såret ved å skyte inn noen anti-fake-news saksopplysninger:)

«Men hvis vi for eksempel skal tro TV2s reporter Kadafi Zaman, som besøkte Rinkeby allerede i februar, var dette ikke akkurat et sted for godhet og empati: ‘Rinkeby er selve prototypen på farlig segregering. Et område med massive sosioøkonomiske utfordringer.’ Ja, et område politiet ikke våget seg inn i. Et område hvor økonomen og innvandringskritikeren Tino Sanandaji og en journalist nettopp var jaget vekk av en gjeng.»

(Riktignok forsøkte han på dette stadiet å mildne sin krenking med flere åpenbart hyperboliske forsøk på humor:)

«Også Erna Solberg var misunnelig. Men hun burde ha vært takknemlig. Det Listhaug fikk til ved å få de krenkede til å gå av skaftet, var å tydeliggjøre for mange velger som fortsatt satt på gjerdet, hva som ville bli konsekvensene av et regjeringsskifte: Nå så de at da ville Karin Andersen bli Empatiminister, og Kari Elisabeth Kaski Godhetsminister, i en regjering ledet, nei, seminarert av Støre. Ja, og med Slagsmål Veum som Ulveminister.»

(Men nå var det bare stengrunn rundt bordet. Kun stenansikter. Det var like greit å iverksette det planlagte coup de grace.)

«Som vi vet i dag: Dermed, og også takket være høyrefolks taktiske stemming på Venstre, ble vi reddet. I siste liten. Omtrent som om vi var med i en Star Wars-film, noe jeg riktignok først innser på etterskudd, etter å ha sett The Last Jedi nå i romjulen. Hvor de onde har rødfargede lyssabler, mens de gode Jedi-ridderne har blå. I dag, med Giske-gate i full utfoldelse, vet vi dessuten at vi unnslapp mye verre ting: Nå vet vi at en Støre-regjering ikke en gang ville blitt et seminar: Den ville blitt en Fight Club. Eller et Landsskytterstevne der motstanderne tegner blinker på skjortene til hverandre, og skyter på hverandre med Magnum 44-revolvere.»

(Sant og si fremkalte dette litt spredt latter. For en stund ble Listhaug ikke nevnt.)

«Forresten: Nei, det er vel ikke noen her som har så mye nærempati at de bryr seg om hvordan det har gått med min ødelagte Akilles? Sylvi ville selvsagt ha gjort det. Og hvis hun hadde spurt, ville jeg svart at foten, selv uten Akilles, er blitt betraktelig bedre, særlig etter valget. Og enda mer særlig etter at Giske-spetakkelet i Ap brøt løs. Som om dette partiet nå får sugd ut kraft som overføres til min fot. Kanskje vil vi snart se hele Ap-ledelsen jamre seg over ødelagte akilleser og hinke rundt i ortrose? Uten å få empati fra meg. Da må de først reise til Syria.

Jeg tror rett og slett at det er takket være Sylvi, at jeg og Erna igjen kan gå. Så året har endt med en virkelig opptur for meg!»

(Han trakk pusten, og avsluttet med høy røst:)

«Forstår dere nå hvorfor jeg vil utbringe en skål for Sylvi? De med nærempati gjør nok det. Mens de med fjernempati føler seg krenket. Desto bedre!

Altså: Til Sylvi Listhaug. Hun leve: Skål!»

Og han løftet glasset og holdt det inviterende frem mot hele bordet. Men ikke èn svarte på invitten. Som det ble sagt i en helt annen sammenheng: De hadde champagne, men rørte den ei! Men sekstiåttere er høflige. Da han selv, alene, hadde sagt sitt ensomme skål, og satt seg, klappet alle. Om enn med innlagt hoderysting.

Verten, som altså straks skulle reise til Thailand, bøyde seg mot ham og sa:
«Dette begynte jo riktig morsomt. Men så gikk du jo over til å snakke politikk på en noe krenkende måte!»

«Krenkende? Men da har jeg lyktes i mitt vaksinasjonsforsøk. Forresten: Er det ikke litt rart at sekstiåttere skal reagere på at det snakkes politikk?»

Jo, verten måtte noe motstrebende innrømme det.

Men noe senere på kvelden, da alle igjen var blitt venner og hadde gått ut på verandaen som ga utsikt til hovedstadens fyrverkeri, tok han opp en lapp med et sitat fra Kiellands novellette, som han hadde tenkt å bruke i talen. Der leste han:

«Det må nu engang gå således til i verden; vi er ikke annerledes. I ungdommen har man et eget syn på livet; men unge mann! Det er ikke det rette. Først når man er kommen til ro i fremrykket alder, ser man forholdene i det sanne lys. Og – nu vil jeg si deg noe som du trygt kan stole på. Når du kommer til din fars år og stilling, vil dine anskuelser bli ganske som hans nu er, og du vil likesom han bestrebe deg for å hevde dem og innprente dem hos dine børn.»

Ja, ja, tenkte han. Så krøllet han lappen sammen, og kastet den ut i natten. Og så henga han seg til klemmingen og skålingen sammen med de andre gjestene, mens fyrverkeriet markerte inngangen til 2018, disse som nå ikke lenger var sekstiåttere, men bare rett og slett venner.

Hvordan gikk det forresten med kommentaren han hadde lovet til redaktøren?

Pokker også!

Det hadde blitt sent. Han merket at han hadde begynt det nye året uten flere ideer enn slike de kunstig intelligente andre kommentatorene jobbet med.

Redaktøren fikk nøye seg med denne talen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden