Fra papirutgaven

Obskurantismen

Utdrag fra Minervas papirutgave: Det er mange eksempler på svak eller ”obskurantistisk” forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap. Det ville ikke være noe problem dersom det dreiet seg om en liten sekt, men det er et alvorlig problem når det dreier seg om en stor og voksende bevegelse.

Utdrag fra Minervas papirutgave: 

Det er mange eksempler på svak eller ”obskurantistisk” forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap. Det ville ikke være noe problem dersom det dreiet seg om en liten sekt, men det er et alvorlig problem når det dreier seg om en stor og voksende bevegelse. 

Hva er obskurantisme i forskningen? Det finnes ikke noe ”riktig” svar på det spørsmålet. Jeg skal heller ikke forsøke å gi en eksplisitt definisjon. I stedet skal jeg gi eksempler på en argumentativ og retorisk praksis som står i veien for klar tenkning og god forskning.

Hard og bløt obskurantisme
Tidligere har jeg skjelnet mellom hard (kvantitativ/matematisk) og bløt obskurantisme. De har mer til felles enn man kunne tro. Funksjonalistiske forklaringer inngår i mange former for bløt obskurantisme. Men det finnes også hva man kunne kalle ”rational-choice functionalism”: En handling som tjener aktørens objektive interesse, blir forklart ved å stipulere, uten empirisk belegg, at hun må ha handlet for å realisere denne interessen. Et eksempel: Hvis høyere utdanning gjør det lettere å utsette behovstilfredsstillelse, og hvis evnen til å utsette behovstilfredsstillelse fører til et lengre og lykkeligere liv, kan man ”forklare” at unge mennesker velger å studere fremfor å ta lønnet arbeid ved å stipulere at de gjør det for å styrke denne evnen (Becker og Mulligan, 1997). Det er bare tull – en ”just-so story” som kunne være sann, men som ikke har noen interesse så lenge man ikke har gitt empirisk belegg og holdt den opp mot alternative forklaringer.

I resten av dette innlegget skal jeg konsentrere meg om bløt obskurantisme. Så vidt jeg kan vurdere på en viss avstand, er dette en retning – eller retninger – som får stadig økende innflytelse i Norge. Holberg-prisen til Julia Kristeva, Fredric Jameson og Bruno Latour er ett indisium.  Et annet er det faktum at da Universitetet i Oslo nylig oppnevnte et ”Strategisk råd”, var to av syv medlemmer – Toril Moi og Gayatri Spivak – klart i bløt-obskurantismens leir. Et tredje er opprettelsen av det merkelige Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Jeg tror det er mulig å finne flere slike tegn, men jeg vet ikke nok om norsk universitets- og forskningsliv til å kunne identifisere dem med sikkerhet.

På dette skal du kjenne dem
La meg si litt om hvordan man kan gjenkjenne bløte obskurantister på deres stil.

  1. Bruk av verb eller verbalsubstantiver uten subjekt. Dette er vanlig hos Foucault; her er et norsk eksempel: ”Likedan blir det ideologiske fordummelsesapparatet viktigere for kapitalens fortsatte ekspansjon ved manipulativt å skape nye behov og indoktrinerende å rettferdiggjøre det bestående systemet” (Slagstad, 2012). Knyttet til dette: systematisk uklarhet om vi har å gjøre med funksjonalistiske forklaringer, konspiratoriske forklaringer, eller forklaringer gjennom ubevisste strategier.
  2. Bruk av retoriske spørsmål som gjør at man kan antyde sterke påstander, men om nødvendig trekke seg tilbake hvis man blir konfrontert med ubehagelige fakta, ved å si ”jeg stilte bare et spørsmål”.
  3. Bruk av etymologi som argument. Fraser (1993, s. 142) hevder for eksempel at politikkens mannsorienterte karakter viser seg i den etymologiske sammenheng mellom “public” and “pubic”. Argumentet er absurd i seg selv, og forutsetter dessuten at kvinner ikke har et underliv. Bruk av ordspill kommer i samme kategori (utallige eksempler hos Derrida). 
  4. Bruk av uttrykkene ”det er ingen tilfeldighet at …” (det er for eksempel ingen tilfeldighet at banker ser ut som templer) eller ”alt skjer som om …” (det er Bourdieus versjon av en ”just-so story”).
  5. Latterliggjøring av motstanderne, som når Derrida i sin polemikk med John Searle konsistent kalte ham ”Sarl”, forkortelse for Société Anonyme à Responsabilité Limitée (aksjeselskap med begrenset ansvar). Derrida avviste også ”le pauvre Sokal” uten et eneste argument. Man kan også svare på kritikk med å si at motstanderen gjennomgår en 40-års krise eller er gammel og gretten.

 

Dette er et utdrag fra Jon Elsters artikkel i papirutgaven av Minerva (nr. 3-2013). Hele artikkelen kan leses ved å kjøpe e-utgaven av Minerva i iTunesStore, på BuyAndRead eller på Ebok.no. Minerva selges også på Narvesen og på Norli Galleriet (Bergen), Universitetsgata og Bogstadveien (Oslo). 

Du kan tegne abonnement på Minerva her.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden