DEBATT

<p>Oljefondet bidrar til at argumenter om økonomisk ansvarlighet og trusler om skatteøkninger som følge av dyre velferdsprogrammer blir mindre relevante. Dette skaper en politisk dynamikk som er særegen for Norge, skriver Theodor Barndon Helland.</p>

Oljefondet bidrar til at argumenter om økonomisk ansvarlighet og trusler om skatteøkninger som følge av dyre velferdsprogrammer blir mindre relevante. Dette skaper en politisk dynamikk som er særegen for Norge, skriver Theodor Barndon Helland.

Selv om vi har masse penger, bør de ikke brukes på mer velferd

DEBATT: Velferdstjenester har flere kostnader enn dem som kan måles i kroner og øre.

Publisert

Meld. St. 14 (2020-2021) Perspektivmeldingen 2021 ble behandlet av Stortinget i mai. Meldingen er omfattende, men den viser blant annet følgende: (1) Norge har oppnådd enorm rikdom gjennom utvinningen av naturressurser, (2) mye av denne rikdommen er brukt på omfattende overføringer, velferdstjenester og ansettelser i offentlig sektor, og (3) fordelen ved (1) er på sikt mindre enn ulempen ved (2).

I Norge er det utfordrende å argumentere for kutt i offentlige utgifter. Den norske stat har råd til veldig mye mer enn de fleste andre stater. Det store oljefondet bidrar til at høyresidens klassiske argumenter om økonomisk ansvarlighet og trusler om skatteøkninger som følge av dyre velferdsprogrammer blir mindre relevante. Dette skaper en politisk dynamikk som er særegen for Norge. Hvorfor skal vi kutte i offentlige utgifter når vi uansett har råd til dem, i hvert fall på kort sikt?

Jeg mener det er gode grunner til å ha en ambisjon om å redusere veksten i de offentlige utgiftene.

For det første har utgiftene vokst svært mye de siste årene. Det i seg selv er et argument for å trekke i bremsen. I 2019 ble om lag 1 000 milliarder kroner brukt på velferdsordninger, om man inkluderer helse. De offentlige utgiftene har økt i alle Erna Solbergs åtte år som statsminister, og det er ingen grunn til å tro at en ny Støre-regjering vil bremse utgiftsveksten så mye som den bør gjøre etter pandemien.

For det andre er Norge, ifølge Perspektivmeldingen, blant de landene i OECD som har de høyeste offentlige utgifter som andel av BNP, og høyest andel sysselsatte i offentlig sektor.

For det tredje har Norge, ifølge den samme stortingsmeldingen, en høyere andel av befolkningen som mottar helserelaterte trygdeytelser i alderen 20-64 år enn både Sverige og Danmark. Samtidig er det ingenting som tyder på at helsetilstanden i Norge er dårligere enn i andre land. Det er en nesten like stor andel nordmenn som mottar uføretrygd, som det er svensker som mottar trygdeytelser totalt, og det er uten at mottakere av sykepenger og alderspensjon er inkludert.

Vi har altså både høyest andel sysselsatte i offentlig sektor og høyest andel av befolkningen i alderen 20-64 år som mottar helserelaterte trygdeytelser. Det er bekymringsverdig.

En skulle tro at en slik utgiftsvekst på et eller annet tidspunkt må stoppe, men rent hypotetisk behøver den ikke det, så lenge oljefondet forvaltes godt og vokser enda mer enn utgiftene. Norge er derfor i en særstilling blant verdens land gjennom muligheten vi har til å bruke offentlige midler uten å sette oss i gjeld.

Dette gjør at norske politikere og velgere kan ha et annet forhold til offentlige utgifter enn andre, både et mindre kritisk forhold til hvor høye de er og hva de går til, fordi man i vesentlig mindre grad behøver å forholde seg til hvordan man skal dekke dem inn. Man trenger ikke nødvendigvis nye eller økte skatter og avgifter for å finansiere stadig høyere utgifter til velferd.

Av denne grunn er det enda mer utfordrende i Norge å beskrive hvorfor man må kutte eller redusere veksten i offentlige utgifter. Her og nå har vi jo råd til det, og det er fortsatt lenge til vi vil få et stort underskudd i offentlige finanser. Men jo lenger vi venter med å gjennomføre tiltak, jo mer dramatiske må de være.

Det finnes også andre argumenter for at det kanskje ikke alltid er så lurt å bruke disse svimlende summene til velferd, og for at en del velferdstjenester bør vurderes kritisk, selv om vi har råd til dem på kort sikt.

Jo mer omfattende velferdsordningene er, jo mer risikerer man å svekke incentivene til arbeid, og dermed også arbeidslinjen. Når Norge topper listen som viser hvilken andel av befolkningen som mottar helserelaterte trygdeytelser, kan det være et tegn på at incentivene allerede er for svake.

En stor offentlig sektor kan være problematisk i seg selv, uavhengig av velferdsstatens bærekraft og bruken av oljepenger. Private aktører i et fritt marked er ofte bedre egnet til å skape vekst og velstand enn offentlige aktører er. Markedsøkonomien har gang på gang vist seg å være mer effektiv i å skape velstandsvekst enn andre økonomiske systemer.

En stor offentlig sektor skaper også utfordringer for maktbalansen og maktspredningen i samfunnet.

Det er dessuten ikke slik at alle samfunnsproblemer kan løses ved å skattlegge de aller rikeste så hardt som mulig. De 400 rikeste i Norge har, ifølge Kapital, en samlet formue på ca. 1 700 milliarder kroner. Dersom vi konfiskerte alt og brukte pengene på offentlig velferd, ville det bare holde til ett statsbudsjett, eller tre trygdebudsjetter. Dette er selvsagt umulig i praksis, fordi formuene består av bedrifter og arbeidsplasser som bidrar til å skape vekst og velstand. Men det illustrerer et poeng. Den offentlige andelen av BNP kan ikke være så høy at den fortrenger nødvendig vekst i privat sektor.

Velferdstjenester har flere kostnader enn dem som kan måles i kroner og øre. Selv om man har råd til stadig høyere offentlige utgifter og stadig mer omfattende velferdstjenester, er det neppe en god idé å stadig legge til mer. Vi er ikke tjent med redusert sysselsetting, mindre innovasjon eller mindre vekst og velstand.