Strømprisinntektene bør gå til skattelette

De ekstraordinært høye strømprisene skyldes mange sammenfallende faktorer. Dagens priser er ikke en ny normal. Prisen er forventet å holde seg høy gjennom vinteren, mens den skal falle til mer normale nivåer i løpet av våren. Over tid er den gjennomsnittlige strømprisen forventet å stige litt, blant annet fordi økende kvotepris for utslipp av CO₂ gir utslag i høyere priser på kull og gass, som ofte balanserer kraftmarkedet.

Som en videre konsekvens av ambisiøse klimamål skal mye som i dag bruker fossil energi, over på elektrisitet. Eksempler er bilparken, oljeplattformene og ferjene. Dette øker etterspørselen etter energi, samtidig som tilbudssiden ikke øker like mye. Det stenges flere europeiske kjernekraftverk enn det åpnes, og vindmøller på land er veldig upopulært her i Norge. Økte norske og europeiske kraftpriser ser ut til å være fremtiden. Det grønne skiftet kommer til en pris. Men det gjør klimaendringene også, så målet må være å benytte de mest effektive tiltakene som fører oss til målet. Prising av klimagassutslipp, og visse forbud og påbud, er kjernen i en effektiv klimapolitikk. En konsekvens av at karbonutslipp blir dyrere er nettopp økt elektrifisering og økt etterspørsel etter strøm, som, alt annet likt, øker prisene.

Folk misliker at prisene øker, forståelig nok. Det hele virker å ha blitt spesielt pikant fordi det meste av produksjonen er offentlig eid, og inntektene dermed tilfaller krafteiende og produserende kommuner, fylker og staten. Mange har derfor omtalt de økte strømprisene som en ekstraskatt som ingen har gått til valg på, og som kommer ubeleilig på toppen av Støre-regjeringens og SVs allerede ganske store skatteøkninger. Det er tvilsomt om det er riktig å kalle strømprisen en skatt, ettersom det er en vare som omsettes i et marked, der staten «tilfeldigvis» er den største produsenten. Likevel kan det være grunn til å se på fordelingsvirkningen mellom staten og borgeren, i de periodene der kraftprisen er høy. Borgeren får økte utgifter, mens staten går med overskudd. Denne skjevheten kan gi staten for stor makt over borgerne. I tillegg risikerer vi å delegitimere et kraftmarked (og en klimapolitikk) som hovedsakelig fungerer etter hensikten og skaper et samfunnsøkonomisk overskudd. Kaken blir større totalt sett, men fordelingen av kaken oppfattes av mange som urettferdig. Det er kun den offentlige andelen av kaken som øker, og det samfunnsøkonomiske overskuddet består i at den offentlige delen av kaken vokser mer enn den private reduseres. Det offentlige er «oss», det er oss borgere som stemmer og bestemmer, men både praktisk, intuitivt og prinsipielt er det et klart skille mellom penger i private hender og i det offentliges hender, slik at det samfunnsøkonomiske overskuddet kan være vanskelig å få øye på.

Løsningen er en omfordeling tilbake til borgerne. Regjeringen gjør dette i noen grad, ved at staten tar deler av kostnaden når strømprisen er høy. De dyreste kilowattimene blir billigere. Prissignalet om å spare strøm når den er dyr, reduseres. På kort sikt trenger ikke dette å bety så mye, ettersom prisfølsomheten for strømforbruk vanligvis antas å være liten. Det er begrenset hvor mye folk kan og vil skru ned innetemperaturen og redusere bruken av varmtvann fra en uke til en annen. Men på lenger sikt er tilpasningsmulighetene større. Folk kan investere i energieffektiviseringstiltak, og energieffektivitet kan bli en viktigere faktor ved valg av bolig, og ved utbyggeres beslutning om bygging. Å produsere litt strøm selv, som solceller på tak, blir også mindre lønnsomt når deler av strømregningen tas av staten. Regjeringens inngripen i selve strømprisen kan derfor ha negative konsekvenser fram i tid, fordi det svekker de langsiktige insentivene til tilpasningene til en dyrere strømpris. Hvis man legger til fordelingseffekten, der de som bruker mest strøm også får mest støtte, og strømforbruk korrelerer sterkt med inntekt, ser man at dagens strømpakke feiler på flere punkter. Heldigvis finnes det bedre alternativer. Her er to av dem.

En mulig løsning er å fordele pengene flatt til folk. Dette er i prinsippet en veldig enkel og effektiv løsning for å fordele pengene fra staten til folket. Ordningen vil nå alle, og beløpet vil utgjøre en relativt sett større inntektsøkning for de med dårlig råd enn for de med god råd. I stedet for at de som bruker mest strøm, skal få mest støtte, vil alle få like mye. Støtten holdes separat fra selve strømprisen, slik at insentivene til kortsiktige og langsiktige tilpasninger holdes ved like. De som har et strømforbruk som er under snittet, vil komme positivt ut av ordningen, mens de som bruker over snittet, vil betale mer inn i ordningen enn de får ut.

En annen, og kanskje enda bedre løsning, er å bruke pengene på effektivitetsfremmende skattelettelser. Dermed får samfunnet mer tilbake enn summen av støtten. For eksempel er skatt på inntekt forbundet med effektivitetstap, fordi arbeidstakeren og arbeidsgiveren møter ulike priser. Og jo høyere skatt, desto større er forskjellen. Dette gjør at det tilbys mindre arbeidskraft, og dermed produseres mindre varer og tjenester. Kanskje har det blitt ekstra tydelig gjennom pandemien, og ytterligere tydeliggjort under pressekonferansen 1. februar, at vi «lever av» hverandres arbeid. I skrivende stund har vi inngripende koronatiltak, der regjeringens mål er å holde sykefraværet lavt. Hvorvidt dette er forholdsmessig med tanke på tiltaksbyrde er en annen diskusjon, men det viser med all tydelighet hvor viktig arbeidstilbudet er for et land. Reduserte skatter på nettopp arbeid kan være et effektivt grep for å øke tilbudet.