Søndagssamtalen

– Offentlighetens «portvoktere» splitter venstresiden

Kampen om identitetspolitikken: – Folk er lei av å bli satt i bås og definert av offentlighetens portvoktere, og svarer med samme mynt, sier samfunnsgeograf Anja Sletteland.

Anja Sletteland spurte om det går an å «snakke med hvite, middelaldrende menn». Da gikk reaksjonene til hennes politiske meningsfeller av skaftet.

Kulturkamp og identitetspolitikk er over alt – i alle fall hvis vi skal tro de opphetede diskusjonene som fyller sosiale medier for tiden. Kjernen ligger ofte i følgende spørsmål: Hvor mye vekt man skal legge på den gruppeidentiteten man er en del av? Hvis du er skeiv, har minoritetsbakgrunn eller er kvinne – i hvilke sammenhenger skal den identiteten tas ekstra hensyn til?

I hvilken grad skal vi restrukturere samfunnet og kulturen ut fra at «den hvite mannens» perspektiv ikke lenger er universelt? Må vi gi fordeler til de gruppene som tidligere er blitt marginalisert for å vise at diskriminering ikke lenger er greit?

Mange vil hevde at det er en selvfølge at vi skal være ekstra lydhøre overfor og prioritere synspunktene til marginaliserte grupper.

Andre, derav mange på høyresiden, advarer mot å ta slike hensyn:

Så fort vi begynner å forholde oss til hvem som argumenterer, og ikke hva argumentene består av, står vi i fare for å skape nye hierarkier og ny diskriminering, heter det hos motstanderne av identitetspolitikken: Ikke minst står vi i fare for å legge lokk på muligheten til å argumentere fritt, og med det legge lokk på selve ytringsfriheten.

Ikke lenger definisjonsmakt

Det var den sistnevnte kritikken samfunnsgeograf Anja Sletteland møtte da hun i Morgenbladet ville innvie leserne i hvorfor folk har begynt å snakke så mye om «hvite, middelaldrende menn».

«Når ‘middelaldrende, hvit mann’ blir brukt som skjellsord, er det fordi et eksemplar av arten har brukt sin definisjonsmakt til å skyve perspektiver som bryter med sine egne ut på sidelinjen av debatten», skriver Sletteland i artikkelen.

Ifølge Morgenbladet-kommentatoren er tiden hvor «hvite, middelaldrende menn» har større rett til å definere spillereglene i offentligheten, forbi. Hun skriver at de nå, i likhet med alle oss andre, er blitt bærere av et stigma – «velkommen i klubben!» – men at det mye å lære, om man er villig til å lytte:

«Er det én ting stigmatiserte grupper er smertelig klar over, er det at man ikke bare representerer seg selv, men hele gruppen».

Fremtidens rasekriger?

Reaksjonene på Slettelands kommentar lot ikke vente på seg – ikke bare fra høyresidens våpendragere, men også fra venstresiden og Slettelands egne tidligere kollegaer i Klassekampen.

«Er dette så smart», spurte Slettelands tidligere sjef i avisen Klassekampen, Bjørgulv Braanen, i en Facebook-status, og viser blant annet til Slettelands påstand om at det ikke holder ikke lenger å vise til liberale krav til rasjonell argumentasjon, «for de oppfattes bare som hersketeknikker.»

Braanen på sin side mistenker at dette er oppskriften på fremtidens rasekriger:

«Javel, hvis det er glimrende å underminere en rasjonell offentlig samtale på tvers av kjønn, etnisitet og alder, har jeg egentlig ikke så mye å tilføye», skriver Klassekampen-veteranen, før han likevel tilføyer at han er «dypt bekymret for disse forsøkene på å dele folk opp i grupper basert på alder, etnisitet og kjønn og skape kollektive fiendebilder.» 

«Det er riktig at folk har ulik makt, men svaret på det er å insistere på at alle stemmer har nøyaktig like stor verdi.»

Også skribenten Ivar Bu-Larssen til motmæle mot Sletteland i et debattinnlegg i Minerva.

«Ved å etablere en oss-dem dikotomi, der middelaldrende/eldre hvite menn befinner seg i konfliktlinjen enten en vil det eller ei, så etablerer hun et narrativ der det er hun selv som tar definisjonsmakten, under dekke av å tale på vegne av verdens undertrykte treller», skriver Bu-Larssen.

Forklarer konfliktlinjen

Jeg spør Anja Sletteland hva hun har å si til de kraftige reaksjonene.

– Hva synes du om innvendingen som sier at du, ved å snakke om «hvite, middelaldrende menn», deler inn i etnisitet, alder og kjønn må en måte som skaper kollektive fiendebilder og polarisering? 

– At jeg deler inn i grupper, bygger på en vranglesning av teksten. Som jeg skriver veldig eksplisitt, handler dette ikke om hvite menn som gruppe, men om en posisjon: de som allerede har en naturlig og legitim plass i offentligheten og derfor ikke trenger å kjempe for å bli hørt. Vi har kommet til et punkt i historien der denne posisjonen blir utfordret fra flere kanter. Jeg prøver å forklare hva denne konflikten handler om, og hvorfor så mange har begynt å bruke akkurat dette begrepet som fiendebilde.

– Du sier det ikke handler om å dele inn i grupper, men du bruker likevel begrepet «hvite middelaldrende menn».

– Når det finnes en konflikt – som dette åpenbart er – må den på én eller annen måte formuleres gjennom språk. Selv er jeg litt ukomfortabel med bruke begrepene til den ene siden av en konflikt. Jeg er mer komfortabel med å beskrive selve spillet med mine egne analytiske begreper.

Men hvis jeg bruker begreper som «doxologi» og «politisk anomi» er det jo nesten ingen som skjønner hva jeg mener, sier hun.

– For at noe skal ha gjennomslagskraft, må man snakke et språk som folk kan forholde seg til.

– Den agressive identitetsretorikken er et symptom på polarisering, ikke årsaken.

Denne gangen valgte hun å gjøre nettopp det fordi hun selv vil at konflikten skal åpnes opp, forteller hun:

– Hvis de stemmene som har vært utenfor skal få komme inn i varmen, man begynne å høre på dem. Man trenger ikke være enig i det motstandere sier. Men det er først når man har en gjensidig anerkjent konflikt at man begynner å vise motparten respekt – fordi den er i posisjon til å «ta igjen».

Hun synes flere konflikter ideelt sett kunne håndteres som den mellom arbeid og kapital:

— De klarer å inngå kompromisser selv om de har helt motstridende interesser og verdisyn, fordi de anerkjenner hverandres makt, sier hun.

Polarisering

Selv om noen mener identitetskampen er polariserende, mener Anja Sletteland at det i virkeligheten er motsatt:

– Den agressive identitetsretorikken er et symptom på polarisering, ikke årsaken. Årsaken til polariseringen er at bare noen få grupper har hatt mulighet til å kjempe sine kamper i offentligheten. Når de bruker sin posisjon til å delegitimere andres kamper, da får vi polarisering. Folk lar seg nemlig ikke undertrykke så lett – de bare finner andre arenaer der de kan snakke fritt. Det er ikke bra for demokratiet at så mange grupper lukker seg inn i ekkokamre og utvikler separate stammespråk.

– Folk som ikke er vant til å bli utfordret på sin posisjon, klarer aldri å se bjelken i sitt eget øye.

Forsker

Anja Sletteland har skrevet doktorgrad om kampen om Israel- og Palestinakonflikten og masteroppgave om krigen mot terror. Hun har studert kommunikasjon i konflikter ved å kartlegge det store bildet av aktører, posisjoner og diskurser, for deretter undersøke samspillet mellom dem.

– Måten mange har reagert på teksten min, illustrerer nettopp det fenomenet jeg beskrev. Folk som ikke er vant til å bli utfordret på sin posisjon, klarer aldri å se bjelken i sitt eget øye. For eksempel tror de at deres følelse av polarisering er en objektiv standard. Selv om de overhodet ikke er eksperter på temaet, forventer de at deres subjektive oppfatning skal ha definisjonsmakt.

– Selv jeg, som har jobbet med dette i mange år, må alltid være forberedt på at jeg ikke får representere et nøytralt ståsted. Det var slett ikke overraskende at så mange svarte med å ta kvinnen, ikke ballen, ler Sletteland.

Legitime posisjoner

– Men uavhengig av posisjon, er det ikke fortsatt grunnleggende å forholde seg til hva noen sier, ikke hvem som snakker?

– Jeg skulle virkelig ønske det var sånn!

Men Sletteland mener man trenger forkunnskaper for å virkelig høre hva folk sier:

— Noen har fått snakke så mye og så lenge at argumentene deres er velkjente. Andre ser vi bare som toppen av isfjell, og da blir det utrolig mye vanskeligere å forstå hva som ligger under.

Derfor har hun satt seg som mål å tegne opp posisjonene i uoversiktlige konflikter og vise frem argumentene som befinner seg under overflaten, forteller hun.

— Jeg forsøker rett og slett å tegne opp kartet basert på empiri. En av de største konfliktene i vår tid handler om hvem som får definere landskapet av legitime talerståsted i offentligheten. Folk er lei av å bli satt i bås og definert av offentlighetens portvoktere, og svarer med samme mynt. Det er det som ligger bak begrepet «middelaldrende, hvite menn», og det samme gjelder skjellsordet «politisk korrekthet».

— Det er ikke plass til de nye kampene i de etablerte ideologiene.

Sletteland erkjenner at hun, når hun tar seg rett til å tegne opp kartet over offentligheten, selv til dels inntar rollen som en «middelaldrende, hvit mann».

– Forskjellen på meg og de som begrepet sikter til, er at jeg ikke har noen som helst illusjoner om at mitt perspektiv har definisjonsmakt i samfunnet. Siden de er så vant til å kunne definere seg selv, blir de skikkelig grinete når noen putter dem i bås som «middelaldrende, hvit mann».

Nye skillelinjer

– Mange av de som har reagert på artikkelen din, er på venstresiden, blant annet dine tidligere kollegaer og sjef i Klassekampen. Det virker som det du sier splitter venstresiden i to.

– Det er «portvokterne» som splitter venstresiden, fordi de ikke gir plass til bevegelser som kunne hørt hjemme og ført sine kamper der. Grunnen til at teksten min splitter, er at konflikten er der allerede.

Hun mener de som er opptatt av strukturell rasisme og sexisme, som handler om alt fra diskriminering i bolig- og jobbmarkedet til demokratisk deltakelse, burde hatt en helt naturlig plass i arbeiderbevegelsen:

— Men Klassekampen tenker for snevert om hva klassekamp går ut på, og parkerer altfor mange av argumenter under sekkebetegnelsen «identitetspolitikk», som er et av deres fiendebilder, sier Sletteland.

– Betyr det at de politiske skillelinjene er i ferd med å forsvinne helt? At vi er mer opptatt av verdier og derfor høyre- og venstreaksen er utdatert?

– Jeg tror de politiske skillelinjene tvert imot er blitt større. Men kartet stemmer ikke lenger. Det er ikke plass til de nye kampene i de etablerte ideologiene. Derfor blir det kamp om hver eneste posisjon. Mitt anliggende er å legitimere flere posisjoner!

– Hvordan kan du gjøre det når folk blir så sinte?

– Når folk blir sinte, er det fordi toppen av et isfjell alltid er spiss. Det vi må gjøre, er å øke forståelsen av hele fjellet.

Fra forsiden