Leder

OL i dårlige argumenter

Det finnes argumenter for OL, men de fleste som fremmes, er dårlige. La Söta Bror få lekene.

Det finnes argumenter for OL, men de fleste som fremmes, er dårlige. La Söta Bror få lekene.

Når noen gjerne vil oppnå noe, er de ofte mindre fintfølende med hvilke argumenter de bruker. At argumentene er selvmotsigende, er heller ingen hindring. Det er blitt tydelig i OL-debatten i det siste.

Tilhengerne av OL i Oslo i 2022 argumenterer langs tre akser: At OL gir mye igjen, i form av infrastrukturinvesteringer, turisme og helseeffekter; at vi må unne oss en fest; og at vi må ta globalt ansvar og ta vår del av kostnaden ved å arrangere OL.

Jan Arild Snoen har tidligere vist hos Minerva hvorfor OL er en dårlig økonomisk idé: Investeringene som gjøres, er ikke de vi har behov for, og turisme- og helseeffektene er sterkt overdrevne eller helt illusoriske. OL-etatens økonomiske beregninger har fått kritikk fra Ernst & Young, som skulle kvalitetssikre dem, fordi de forsøker å føre opp mulige gevinster etter prinsippet ”tenk på et tall”. I tillegg kan mange av utgiftene vise seg å bli langt større enn det som er postulert. Det gjelder for eksempel utgiftene til sikkerhet. Og vi har etter hvert  vendt oss til å forvente at byggeprosjekter i slike saker blir langt dyrere enn først antatt. Det er ikke unormalt at en gruppe som prøver å få skape oppslutning om et prosjekt, strekker tallene mer enn det som forsvarlig er, men man finner ikke mange økonomer som vil gå god for at OL er noe i nærheten av en fornuftig økonomisk investering. Hele moroa vil komme på minst 20 milliarder i nettoutgifter, og svært mye av dette vil være rene tap.

At vi må unne oss en fest, er for så vidt et hederlig argument, selv om det å unne seg en fest på skattebetalernes regning, ikke uten videre er så sympatisk. Mange skattebetalere har andre prioriteringer enn fest og moro i to uker, og i alle fall vil bare skattebetalerne i Oslo få lov til å stemme over om de ønsker OL, mens regningen forutsettes betalt av staten.

Men det siste argumentet er spesielt interessant. Daværende skipresident Sverre Seeberg, som spilte en viktig rolle for å samle idretten bak et OL i Oslo, argumenterte for eksempel langs disse linjene ifjor: ”Vi kan ikke la andre ta regningen hver gang.” Det første vi kan merke oss, er at det står i sterk kontrast til de to andre: For argumentet om at vi må ta vår del av kostnaden, aksepterer implisitt at OL nettopp er en byrde, som ikke uten videre er verdt kostnaden. Hadde de vært verdt kostnaden, ville det jo ikke være noen grunn til at vi ikke skulle la andre ta regningen.

Premisset i dette argumentet er riktig: Det er ikke uten videre lett å forsvare kostnadene ved et OL, og hadde Norge aldri arrangert OL, og hadde ingen andre land ønsket å gjøre det, hadde argumentet stått seg ganske godt.

Men slik er det ikke. I øvelsen ”dårlige argumenter for Oslo-OL” er dette kanskje vinneren.

Norge har ytt sin skjerv

La oss se litt på hvorfor vi definitivt bør unne andre land å arrangere OL i 2022. Det er siden starten i 1924 arrangert 21 vinter OL. Av dem har Norge altså arrangert to, i Lillehammer i 1994 og i Oslo i 1952. I vinter-OL i 2010 deltok 82 nasjoner. 72 av dem har aldri arrangert vinter-OL. Tolv nasjoner har deltatt i alle vinter-lekene. Blant dem har fire aldri arrangert vinter-OL, nemlig Sverige, Finland, Ungarn og Storbritannia.

Norge har allerede arrangert to vinter-OL. Bare syv andre land har arrangert vinterlekene like ofte som oss. Bare tre byer har hatt vinter OL mer enn én gang: St. Moritz (1928 og 1948), Innsbruck (1964 og 1976) og Lake Placid (1932 og 1980). Etter 1980 har ingen by blitt tildelt vinterlekene for annen gang. Selv om vi tar med sommer-OL, har bare syv land vært vertsland oftere enn Norge – USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada. India har aldri arrangert OL av noe slag. Brasil får sine første sommerleker i 2016. Sverige har ikke hatt noe skikkelig OL på over 100 år. (Som en slags kuriositet gjennomførte Stockholm i 1956 hesteøvelsene i Melbourne-OL – et OL som i Norge huskes best for Egil Danielsens gull i spyd – på grunn av karantenekrav som gjorde at hestene ikke kunne reise til Australia.)

Blant de ti beste landene i Vinter-OL i 2010 i Vancouver finnes tre som aldri har arrangert vinterlekene: Sverige, Nederland og Kina. Tyskland, som gjorde det bedre enn Norge i Vancouver, arrangerte sine eneste vinterleker i 1936, mens Hitler var fører i landet.

OL er mer enn femmila

Men står ikke Norge i en særstilling? Er vi ikke skisportens vugge? Tja – vi er nok det når det gjelder langrenn og hopp. Men OL er mer enn langrenn og hopp. Skøyter og ishockey har sin opprinnelse i Nederland og England, men ishockey fikk sin moderne form i fransk Canada. Kunstløp har en lang historie over hele Europa. Et av de første stevnene man kjenner til, fant sted i 1610 da keiseren av Det hellige romerske riket av tysk nasjon, Rudolf II, arrangerte en stor tilstelning på elven Vltava i Tsjekkia.

Bobsleigh, aking og kjelke ble først praktisert av engelskmenn på ferie Sveits, mens curling er en skotsk øvelse, som siden ble overtatt av canadierne. Storbritannia har fortsatt å ta medaljer i disse øvelsene helt frem til idag.

Alpin er en omstridt sak. Opprinnelsene til sporten ligger nok i Norge, men verdens første skiklubb ble antagelig stiftet i Australia (!) i 1861 – rett nok av tre norske utvandrere, under gullrushet i Kiandra. Men lokalbefolkningen ble raskt med. Australia har ikke vært noen stor vinternasjon siden, men Zali Steggal tok bronse i slalåm i Nagano 1998. Snowboard og freestyle er derimot senere amerikanske oppfinnelser.

Disse øvelsene er ikke bare distraksjoner fra den norske femmila. Det amerikanske sportsbladet Bleacher Report anbefalte ti øvelser man burde se i Vancouver-OL i 2010. Ingen av dem var langrenn eller hopp. Super-G kom først, fulgt av ishockey, freestyle ski, snowboard halfpipe, bobsleigh, snowboard cross, hurtigløp på skøyter, kunstløp på skøyter, kjelke, og utfor.

OL i Skottland?

Mange land med lang historie i vintersport kunne arrangere vinterlekene i 2022. Sant nok, Nederland måtte nok kanskje samarbeide med noen andre for å gjennomføre skiøvelsene… Og kanskje er det for mye å forvente at Glenshee Ski Centre i Skottland eller et av de mange skistedene i Australia skal ta på seg dette nå.

Men Kraków og Zakopane i Polen ønsker seg Polens første OL i samarbeid med slovakiske Poprad og Tatry. Det ville vært en fin forbrødring mellom to områder som har mye delt historie nesten tilbake til keiser Rudolf II. Brasov i Romania er også interessert. Finland har vært interessert i å arrangere sine første vinterleker, skjønt det hittil har strandet på at man ikke har fått på plass et alpinanlegg og ikke funnet en samarbeidspartner.

I Sarajevo er det også flere som jobber for et nytt OL – de hadde det i 1984, da Eirik Kvalfoss tok Norges eneste gull, i skiskyting, og bør slik sett kanskje stille like langt bak i køen som Norge. Skjønt der håper man kanskje at OL skal bringe forbrødring ikke bare internasjonalt, men også nasjonalt.

Barcelona ønsker seg også lekene. Det kunne bli ganske spektakulært, med kontrasten mellom Pyreneenes snedekte topper og middelhavskystens blågrønne hav og vakre byer og landsbyer.

Kina vil ha et nytt OL, kort tid etter Beijing. Det er mange problemer med et nytt kinesisk OL, men for vintersportens del ville det være en fordel å vekke mer interesse i verdens største land.

München, som hadde sommerlekene som i 1972 som så tragisk ble ødelagt av terrorisme, ønsker seg en ny sjanse. Vinter-OL ville vært første gang for dem, og bare andre gang for Tyskland. Tyskland er EUs største land, og har det største vinteridrettspublikummet.

Söta Bror fortjener en fest

Sist, men ikke minst: Denne uken, på selveste Svenska flaggans dag, annonserte Stockholm at byen ønsker OL. Alpinøvelsene vil i så fall bli avholdt i Åre, en liten kjøretur eller togtur unna Trondheim. Sverige har altså aldri fått være vertskap for vinterlekene, tross flere forsøk. (Det kan se dårlig ut for svenskene igjen, for den svenske regjeringen vil ikke gi noen statsgaranti.)

Skal Norge ha lekene, vil vi trenge å importere enda mer svensk arbeidskraft for å gjøre lite målrettede infrastrukturinvesteringer i et marked som allerede er sprengt. Kanskje kunne noen flere svensker få bli igjen i Sverige og bygge infrastruktur der i stedet.

Et OL i Stockholm kunne også være positivt for langrenn i Sverige. Det trengs, for det er i dag en reell bekymring for at Norge dominerer for mye i langrenn. Ikke fordi vi er så fryktelig gode, men fordi andre land ikke er like interessert i akkurat denne sporten. Det er for øvrig nok et argument for at dette ikke er tiden for å bringe OL ”hjem” til ”skisportens vugge”.

Det finnes ett godt argument for OL i Oslo, og det er at det er en fest. Men det kan være gøy for oss med OL i nabolandet også. For mange nordmenn er det ikke så skrekkelig mye lenger til Stockholm enn til Oslo. Og dessuten: Selv om jeg ikke tilhører generasjonen som mener at idrett er best på radio, er det jo vitterlig ganske gøy på TV.

Hvis OL er en fest, har Söta Bror fortjent å få arrangere den. Dessuten er det hans tur til å ta kostnadene. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden