Politikk

Oljen som smører Norge

Boreriggen Åsgård i Nordsjøen

Bilde: CC BY-ND 2.0

I fjor bidro oljenæringen med 175 milliarder kroner til statskassen, det holder til å høre mye tøv.

I Ayn Rands dystopiske roman «De som beveger verden» blir vi kjent med industrimagnaten Hank Rearden. Rearden er en søkkrik mann som har tjent sin livsformue gjennom å fremstille metaller i smelteverket han har bygget opp. I boken blir Rearden ofte kritisert av mediene for å være en grådig industrialist som kun bryr seg om materielle verdier, men privat er Rearden den rake motsetning, en nøktern person uten ekstravagante beskjeftigelser.

Reardens karakter står i kontrast til hans nærmeste familie. Familien skammer seg over at Rearden har valgt å bygge opp noe så skittent som et smelteverk, men de vil fremdeles gjerne høste fruktene av det. Hver gang familien Rearden er samlet rundt middagsbordet benytter de anledningen til å gjøre det klart at de forventer en jevn strøm av penger til sitt personlige forbruk i tillegg til alskens dødfødte filantropiske prosjekter som kan bidra til å flytte fokuset vekk fra hvor pengene kommer i fra.

Når bransjeforeningen for norsk olje og gass på torsdag inviterte toppolitikere og medier til Folkets hus på oljenæringens årskonferanse, var det omtrent som å bli bedt med på inn på et middagsselskap hos familien Rearden.

Det første vi blir oppmerksomme på er at Statoil nå skal ta det mer moderne navnet Equinor. For de som ikke umiddelbart forstår hva det nye navnet betyr, kan jeg sitere pressemeldingen fra Statoil: «Equi er det engelske utgangpunktet for ord som likhet, likeverd, likevekt og balanse». Så fine ord blir det fort mye penger av, i det minste om du skriver dem på en oljerigg som pumper opp råvarer for milliarder av kroner hvert eneste år.

Videre i programmet får vi høre fra toppolitikere som Jonas Gahr Støre og Erna Solberg. De har begge tatt seg fri fra den parlamentariske krisen som utspiller seg på Facebook for å besøke arrangementet. Selv om de to er rykende uenig om hva det er lov å skrive på Facebook er de skjønt enige om at det norske oljeeventyret har vært en suksess, men at det samtidig er litt brysomt også.

Det brukes derfor mye tid til å snakke om hva alternativene til olje og gass kan være. Kan det være tang? Kan det være tare? «Ja, takk begge deler» sier Ole Brum Støre, som kan forklare salen at vi bare er i startfasen for hvilke eventyr vi kan sette i gang. I tillegg til en gryende tang og tare produksjon ser også Støre for seg et gigantisk karbonlager i Nordsjøen til å samle varm luft fra hele Europa.

En observant journalist spør Støre om dette ikke minner litt om en XXL-versjon av det fallerte karbonfangstprosjektet på Mongstad. «Vi lærte mye av det prosjektet» svarer Støre og legger til at «dette er teknologi vi kan gjenbruke til større prosjekter». Akkurat slik som at Stortingets byggeprosjekt nå har forsynt oss med all den kompetansen og teknologien vi trenger for å grave opp hele Oslo innenfor Ring 3.

Til slutt må også de kritiske røstene fra pressen få komme til ordet. Den alltid så smørblide konferansieren, Arne Hjeltnes, byr opp et helt panel bestående kommentatorer fra de største avisene og lar dem være så kritiske som bare de kan. Mest kritisk er Ola Magnussen Rydje fra Dagbladet. Han mener at petroleum er risikabelt med tanke på miljøet og for statsfinansene. Dette i sterk kontrast til Dagbladet som er et garantert underskuddsforetak både for miljøet og for statsfinansene med over 100 millioner kroner i indirekte pressestøtte for å utgi avisen på papir.

Når representantene fra oljenæringen er ferdig med å bruke dagen sin på å høre om hva alternativene til olje kan være får vi til slutt tre ned i foajeen. Her serveres det i Hank Reardens stil nøkterne porsjoner med tradisjonell norsk mat, som samtalene kan dreie seg rundt. I Ayn Rands dystopi blir Rearden til slutt så lei av å høre på alt tullpratet til skravleklassen at han pakker sakene sine og drar. Heldigvis for oss har ikke oljenæringen like gode handlingsalternativer som Rearden. For hadde den hatt det ville det fort gått oss riktig ille.

I fjor bidro nemlig petroleumsnæringen med over 175 milliarder kroner til den norske statskassen. Til sammenlikning betalte de amerikanske teknologigigantene Facebook, Google og Amazon under halvparten av dette beløpet (80,2 mrd. kroner) i skatt i fjor. En norsk velferdsstat uten olje gass er således utenkelig. Det vet politikerne, mediene og oljenæringen så inderlig godt og derfor lever de alle godt med å høre på hverandres tomprat. Og skulle det bli for mye varm luft kan vi jo snart deponere det i Gahr Støres undersjøiske karbonlager.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden