DEBATT

Lobbyist-landet

Når det mest lønnsomme en bedrift kan gjøre, er å forsøke å få mer penger fra statskassen, stopper innovasjonen opp.

Publisert

Forhandlingene om statsbudsjettet pågår på Stortinget og den årlige kampen om petroleumskronene er i gang. Armadaer av særinteresser står klare med sine mediespissede krav for å sikre seg sin del av offentlige ressurser. For store deler av norsk næringsliv har lobbyisme på Løvebakken erstattet innovasjon, nyskapning og internasjonalisering som den mest effektive måten å sikre overskudd og aktivitet. Oljekronene som også i år vil bli liberalt distribuert, greier imidlertid bare så vidt å skjule at Norge har kastet det ene plagget etter det andre de siste 30 årene og står tynnkledd i møte med en ny dag.

Siden oljeprisen skjøt fart rundt 2000, har veksten i norsk økonomi i hovedsak vært drevet av investeringer i petroleumsrelatert virksomhet og fast eiendom, samt en enorm ekspansjon av offentlig og privat konsum. Konsumet er i hovedsak finansiert direkte eller indirekte av oljeinntekter og lavere renter. De store pengene har vært tjent av private investorer og staten gjennom investeringer og en fornuftig beskatning av petroleumsnæringen samt innenfor fast eiendom. Den typiske nye milliardæren i Norge opererer innenfor skjermet næring særlig med eiendom, men også innenfor andre lavproduktive bransjer som hotell og dagligvare. Få nyskapende bedrifter av noe størrelse har kommet fra Norge.

Fornøyde og selvtilfredse

Verdiskapningen har vært drevet av sektorer der eksterne makrovariabler som oljepris og globale renter har styrt lønnsomheten. De globale medvindene samt det særnorske lønnsdannelsessystemet der petroleumssektoren i praksis har satt lønn i andre bransjer, har gitt en herlig opptur for mange de siste 20 årene. Lønningene har gått i taket, rentene til bunns og verdiene av boligene der nordmenn har sine sparepenger investert, til værs.

Kombinasjonen av sterk lønnsvekst og enorm verdiøknining på bolig har gitt mange forsterket systemtillit. I motsetning til mange andre vestlige land er tilliten mellom de styrende og de styrte derfor fortsatt sterk i brede lag av befolkningen. Ideen om den rettferdige og kloke staten står sterkere i Norge enn i noe annet land. Det er ikke så rart gitt den reisen mange har vært med på.

Høye lønninger og høy score på alskens internasjonale rankinger har også bidratt til selvtilfredshet både blant politikere og i det norske folk. Den amerikanske psykologen Michael Kraus har vist at mennesker som arver penger, etter hvert tilskriver sin høyere levestandard sin egen fortreffelighet og egne gode valg – og fortrenger den egentlige grunnen til den høye velstanden: at de har fått en gave som tillater dem en mye høyere levestandard enn den produktiviteten deres kan forsvare.

Ferdig med flaks

I takt med velstandsutviklingen har immigrasjonen akselerert. Den nye arbeideren innen transport, håndverk eller industri har innvandret gjennom asylinstituttet eller EØS-ordningen. Mange etnisk norske arbeidere har trukket seg ut av arbeidsmarkedet i møte med omstillingskrav og forsterket konkurranse om jobbene. Marginale grupper kommer ikke lenger inn i arbeidsmarkedet. Masseinnvandring og fallende sysselsettingsgrad har gått hånd i hånd. Bransjene med flest arbeidsinnvandrere opplever lavere produktivitetsvekst.

Også på andre felt er det ting som tyder på at griseflaksen er i ferd med å ebbe ut for Norge. Petroleumsnæringen nådde sitt toppunkt i 2014 og er nå inne i en dødsspiral. Reallønnsveksten i Norge stoppet opp sammen med oljenæringen, og må trolig fortsette å stagnere fremover for at Norge skal gjenvinne konkurranseevne. Rentene er i null og de lettjente pengers tid er over i eiendomssektoren etter et siste korona-blaff. Norge har allerede den største offentlige sektoren målt som andel av fastlands-BNP i Europa. Vindene er i ferd med å snu.

Norge har hatt en rad regjeringer de siste tyve årene som ikke har klart å bruke den unike muligheten det store finansielle handlingsrommet har gitt til å ruste landet for fremtiden. Det er bygget litt bedre veier og noen fine bygg, særlig i Oslo, og en stor pengebinge er akkumulert i utlandet som vanskeliggjør prioriteringer av offentlige ressurser, men ellers er det få varige spor av offentlig merpengebruk. Mesteparten er ostehøvlet utover til gode og mindre gode formål og har blitt brukt på merkonsum og et oppblåst boligmarked. Få vesentlige reformer er gjennomført. Politikerne har stort sett vært fornøyd med å være passasjerer på reisen. I de fleste land er det en naturlig disiplinerende dialektikk mellom skatt og offentlig forbruk. Siden de fleste velgere betaler mer skatt enn de konsumerer av offentlig tjenester er det en naturlig majoritet som holder offentlig ekspansjon i sjakk. I Norge finnes ingen slik majoritet for moderasjon. Tvert imot.

Misbrukte muligheter

Solberg-regjeringen har hatt minst tre store muligheter til å gjennomføre nødvendige reformer siden den tiltrådte: Fallet i oljeprisen i 2014 gav det perfekte bakteppet for å innføre helt nødvendige endringer av sykelønnsordning og reform av avgangsordninger fra arbeidslivet som gjør at en stadig større andel av den norske befolkningen står utenfor arbeidslivet.

Flyktningbølgen i 2015 illustrerte den helt arbitrære reguleringen av innvandring fra utviklingsland. Det ble åpenbart at reglene ikke i realiteten gjelder når det kniper, og bare kan praktiserer så lenge en liten gruppe, i hovedsak insidere, finner veien til Norge. Allikevel ble bare marginale endringer av innvandringsregelverket gjennomført. Innvandring av dårlig kvalifisert arbeidskraft fra utviklingsland er en viktig forklaring på fallende sysselsettingsgrad i Norge.

Koronakrisen i 2020 med påfølgende rekordlave renter var det perfekte tidspunktet for å fase ut skattefradrag på boliglån og endre beskatning på gevinst ved salg av bolig som har vært med å drive opp boligpriser, ulikhet og gjeldsnivået i befolkningen.

En god leder hadde brukt hver av disse mulighetene til å motivere til og gjennomføre nødvendige endringer. Lite eller ingenting er blitt gjort.

Manglende omstilling gir krise

Er det én ting verden bør lære av den amerikanske tillitskrisen som muliggjorde Donald Trump, er det at stagnasjon i reallønn for store grupper i kombinasjon med raske demografiske endringer er en farlig cocktail. Hvis Norge skal unngå at en slik tillitskrise mellom de styrende og styrte, som vi allerede ser konturene av i deler av distrikts-Norge, må politikerne legge om kursen.

Det er avgjørende at den delen av næringslivet som ikke driver med petroleum og eiendom, får relativt sett bedre rammebetingelser enn det de har i dag, slik at mer kapital blir allokert inn i nyskapende virksomhet, og at mindre penger går til solnedgangsindustrien petroleum og blir pøst inn i næringseiendom og bolig der den ligger og dør. Bare gjennom en gjenoppbygging av et lønnsomt produktivt eksportrettet norsk næringsliv, som har blitt vanskjøttet i petroleumsrusen de siste 20 årene, kan norske arbeidstakere håpe på fortsatt reallønnsvekst og norske politikere på fortsatt tillit.

Næringspolitikk for fremtiden

En utfasing av leterefusjonsordningen for petroleumssektoren vil sørge for at norske skattebetalere slipper å eksponere seg mot oljeprisutvikling etter 2040, da verdien av petroleumsprodukter kan være svært lav. Et slikt grep vil hjelpe med gradvis nedtrapping av petroleumsnæringen i Norge. Staten dekker 78 prosent av nedsiden i denne moderne gullgravervirksomheten og investorene sitter med stor fortjeneste dersom man finner tilstrekkelig med gull. Ingen andre næringer har tilsvarende risikodelingsordning, noe som har drevet kapitalallokeringen til næringen. Skattepakken som ble vedtatt av Stortinget til næringen i år, har bare gjort vondt verre. Det er på tide å gjøre det mindre attraktivt å allokere ny kapital til spekulative prosjekter innenfor olje og gass som gambler både på at det grønne skiftet ikke vil lykkes og på at kartellvirksomheten til OPEC overlever i møte med fallende etterspørsel etter petroleum.

En grunnrenteskatt på næringseiendom med en verdi over et visst beløp per kvadratmeter vil redusere insentivene for allokering av kapital til denne næringen. Investeringer i eiendom bidrar ikke til produktivitetsutviklingen i samfunnet. En utfasing av fradrag på renter på boliglån over en gitt beløp og beskatning av gevinst på salg av bolig over et minimumsbeløp på lik linje med annen kapitalinntekt, vil være med å begrense den helt urimelige fordelen nåværende system gir den enkelte ved gevinst på salg av egen bolig der de med de største boligformuene får den største skatterabatten. Disse grepene vil dempe presset i boligmarkedet, redusere investeringene i sektoren og minimere ulikhetene.

Norsk næringsliv investerer lite i FoU sammenlignet med våre naboland delvis fordi det er forbundet med stor risiko, der mange prosjekter aldri blir lønnsomme. Samtidig er den eneste måten Norge kan opprettholde produktivitetsvekst og dermed reallønnsveksten på, nyskapning i privat næringsliv. Gjennom å utvide skattefunn ordningen fra dagens 18–20 prosent til 60–80 prosent for all FoU aktivitet vil staten gi en skikkelig vitamininnsprøytning for innovasjon i norsk næringsliv, samtidig som en vil unngå mye av byråkratiet assosiert med søknadsregimet til Forskningsrådet etc. Et slikt grep vil gi kraftige incentiver for nyskapning i Norge.

Et tett samspill mellom universiteter og privat sektor er ofte en forutsetning for vellykket innovasjon. USA er en pioner på dette området og det er ikke tilfeldig at mye banebrytende innovasjon kommer derfra. Universitetene har ofte spilt en viktig rolle for å katalysere ideer og prototype dem før privat sektor tar dem videre i nyskapende bedrifter. Norge har, med hederlige unntak, en universitetssektor som er lite opptatt av samspillet med privat sektor for å kommersialisere nye ideer. En friere stilling for universitetssektoren vil være med å dra norsk innovasjonskraft i riktig retning.

Norge bør nå begynne å kle på seg igjen i møte med en ny dag som kommer raskere enn mange tror.