Fra papirutgaven

Om å bygge en nasjon

Bilde: Erlend Bjørtvedt / Wikimedia Commons [CC BY-SA 3.0 NO]

Nasjonen som skal bygges de neste tiårene bør ikke bygge på universelle verdier, men ta sikte på å bygge nordmenn – og skape tilhørighet til en historie, et sted og en nasjonal arv.

Da kommunismen raknet i Moskva, var et 70 år langt eksperiment i å skape sovjetmennesket kommet til veis ende.

Kanskje kunne det fungert – hvis de bare hadde fått mer tid. Hvis Sovjetunionen ikke hadde invadert Afghanistan i 1979. Hvis oljeprisen ikke hadde kollapset i 1985. Hvis den svenske dommeren Erik Fredriksson ikke hadde godkjent de to belgiske offside-målene som sendte det glitrende sovjetiske laget ut av fotball-VM i 1986. Hvis de hadde klart å holde det gående til kommunismen var blitt omdannet fra brutal realitet til ufarlig mytologi – da ville kanskje sovjetmennesket også blitt skapt. 

Slik gikk det ikke. Det kommunistiske språket var til slutt et tynt skall rundt ideologisk tomhet og økonomisk stagnasjon. De nasjonale bevegelsene begynte i Baltikum, men det var i Kaukasus det først fløt blod. Den første større hendelsen var pogromen i Sumqayit 27. februar 1988, da en mobb ifølge offisielle tall drepte minst 32 mennesker i denne kystbyen drøyt 30 kilometer nord for Baku i Aserbajdsjan. Det viste seg at de ikke var sovjetmennesker i det hele  tatt – mobben var aserere, de drepte var armenere, og pogromen ble starten på krigen om Nagorno-Karabakh. Da asken la seg og sovjetmennesket var begravet, hadde 15 nye stater dukket opp på kartet der det før hadde stått USSR.

Hvem som helst kan lage en stat; kunsten er å få den til å henge sammen. Sovjetiske myndigheter prøvde så godt de kunne: en felles ideologi, delte ritualer, sovjetisk kunst og russisk språk. Rundt syv millioner sovjetiske soldater stupte på slagmarken i Den store fedrelandskrigen mellom 1941 og 1945. Men noe sovjetmenneske ble det ikke likevel.

En som ikke ville blitt overrasket, var den konservative og ofte reaksjonære politiske tenkeren Joseph de Maistre, som for 200 år siden var ambassadør i Russland for kongedømmet Sardinia. Han skrev kritisk om den franske revolusjon, og dens abstrakte rettigheter for «mennesket». «Mennesket» finnes ikke, erklærte han – det finnes franskmenn, italienere, russere og persere, men «mennesket», som sådan, hadde han aldri truffet på – formodentlig heller ikke sovjetmennesket. 

Om han enn var en reaksjonær og udemokratisk tenker, satte de Maistre fingeren på noe vesentlig: Å bygge en stat basert på abstrakte, snarere enn konkrete og historisk og kulturelt situerte mennesker, er svært krevende. Å forene arbeidere i alle land var alltid en utopi; at det skulle vise seg umulig også å forene arbeiderne i ett land, var kanskje mer overraskende for kommunistene.

Paradoksalt nok har kanskje amerikanerne vært flinkere til å forene arbeidere i ett land enn Sovjetunionen var – blant annet gjennom «den amerikanske drømmen». Identiteten «amerikaner» er i større grad sovjetmennesket vokst frem nedenfra – om enn med til tider tydelig nasjonsbyggende politikk – og eksisterer som en tydelig identitet, som binder sammen de ulike etniske identitetene til ett land. I USA finnes franskmenn, italienere, russere og persere – som først og fremst definerer seg om ikke bare som «mennesker», så i hvert fall som amerikanere.

Spørsmålet om hvordan man bygger en nasjon, er plutselig blitt aktuelt igjen også i Norge. Norge ble til som en nasjonalstat, blant alle de andre nasjonalstatene som ble skapt i hundreåret  etter Napoleons-krigene, og som tok en etnisk gruppe som utgangspunkt for en nasjon. Det var effektivt for å skape nettopp den gjensidige tilliten Sovjetunionen manglet, og for å gi legitimitet til demokratiske prosedyrer som tillater flertallet å bestemme over mindretallet.

Etter et halvt århundre med betydelig innvandring har rundt 17 prosent av befolkningen innvandringsbakgrunn. Det utfordrer nasjonalstaten. Mens folk av de ulikeste etnisiteter utvilsomt kunne bli sovjetmennesker, og relativt enkelt kan bli amerikanere, har vi fortsatt et uavklart forhold til hva det betyr å bli norsk. Det er på den ene side fordi ordet norsk beskriver både en statstilhørighet, en etnisitet og det uklare rommet i mellom; og på den andre side fordi vi er usikre på hva det betyr å bli etnisk norsk og hvor lang tid det tar.

Nå trenger det ikke å være noe problem å være en nasjonalstat med noen minoriteter. Det er en modell med noen indre spenninger: I en liberal stat må selvsagt alle borgere stille likt, uavhengig av etnisk identitet. På den annen innebærer selve konseptet nasjonalstat at det finnes en majoritet. Men denne spenningen er håndterbar så lenge majoriteten er stor; men det er en modell som bryter sammen i møte med for rask innvandring, dersom innvandrerne ikke over tid blir etnisk norske: På et punkt vil det ikke lenger være en nasjonalstat.

Det trenger det ikke å være noe problem å være flerkulturell stat heller. Men siden etnisitet ikke kan være limet i en slik stat, trenger den et annet bindemiddel for å henge sammen som stat. Ideologi er ett slikt bindemiddel; det var det Sovjetunionen forsøkte – og mislyktes med. Et delt etos har vært mer vellykket i USA, men det har vært mulig på grunn av landets spesielle historie som innvandrernasjon.

I Norge har vi ikke uten videre noe etos som tilsvarer den amerikanske drømmen. Og tross stor oppslutning om «den norske modellen» er det likevel på samme måte som kommunismen var det, en for svak ideologi å tufte en statsdannelse på – og ikke et prosjekt som for nordmenn flest vil kunne erstatte ideen om en nasjonalstat basert på en nettopp norsk historie. Vår variant av sovjetmennesket står enn så lenge på ustøe føtter.

I tiårene som kommer, vil vi trenge mer aktiv nasjonsbygging enn på lenge. Men norsk nasjonsbygging bør ikke sikte mot sovjetmennesket – en abstrakt størrelse basert på tentativt universelle verdier og uten dypt historisk innhold. I stedet bør nasjonsbyggingen ta sikte på å bygge nordmenn – og skape tilhørighet til en historie, et sted og en nasjonal arv. 

Og vi bør begynne nå. Som sovjetkommunistene erfarte, tar det tid å bygge nasjonal identitet. Det kommer tøffere tider, det kommer oljeprisfall. En dag kommer vi kanskje også til å tape i langrenn. Da vil vi trenge noe mer enn sovjetmennesket å falle tilbake på.

Artikkelen ble først publisert som leder i Minervas papirutgave med tema «nasjonalisme». 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden