Forsiden

Om å erkjenne problemet

Istedenfor å se Sverigedemokraterna som et symptom på underliggende problemer, anses SD som selve sykdommen, og anbefalt behandling er isolat.

Istedenfor å se Sverigedemokraterna som et symptom på underliggende problemer, anses SD som selve sykdommen, og anbefalt behandling er isolat. Fortsatt demonisering skal få dem til å forsvinne. Det gikk jo så bra denne gangen.

Det svenske Riksdagsvalget gikk slik meningsmålingene hadde spådd, og vi får en svak mindretallsregjering, trolig bestående av Socialdemokraterna og Miljöpartiet.

Som jeg skrev i februar hadde Alliancen gått tom – den var ferdig, og trenger noen år i opposisjon. Fredrik Reinfeldt varslet sin avgang på valgnatten, både som statsminister og partileder. Det første var behørig varslet, gitt valgresultatet, mens det andre tydeligvis kom overraskende på de fleste svenske kommentatorer. Dét overrasker meg, og jeg spådde dette utfallet før valget. Göran Persson gjorde det samme etter valgnederlaget i 2006. Det er lenge å sitte i åtte år som statsminister. Det er slitsomt, og man går lett tom for inspirasjon. Opposisjonstilværelsen frister ikke, etter så mange år ved roret. Vi så det også her hjemme, da Stoltenberg fikk et kall fra utlandet.

Reinfeldt leder et forretningsministerium frem til månedsskiftet, som tradisjonen er. Mer problematisk er det at han deretter akter å sitte frem til ordinært landsmøte til våren. Han er ”lame duck” i denne perioden, med sterkt redusert autoritet siden han uansett snart skal ut av svensk politikk, samtidig som ny ledelse ikke kommer på plass. Og de neste månedene blir svært turbulente, både fordi den nye regjeringen blir en svak mindretallsregjering, og fordi alle partiers forhold til Sverigedemokraterna må håndteres. Man kan hevde at i en turbulent periode er det viktig med erfaring. Jeg tror likevel at Moderaterna ville være tjent med et ekstraordinært landsmøte før jul, for å starte gjenoppbyggingen.

Partiet har riktignok ikke gjort et katastrofevalg – de i 2006 og 2010 var uvanlig gode, men en nedgang på 7 prosentpoeng kan likevel ikke gå upåaktet hen. Og trusselen fra Sverigedemokraterna må møtes mer effektivt. Det er Reinfeldt ikke i stand til – tvert imot er han etter min mening en del av problemet. Moderaterna har som andre partier bygd en ugjennomtrengelig mur mot SD, og stolt markedsført seg som svært innvandringsliberale og Sverige som Europas mest innvandringsvennlige land. De øvrige svenske partiene gratulerer hverandre med dette.

Den gode og dårlige ekstremist
Det er vanlig at Sverigedemokraterna gjør det bedre enn meningsmålingene tilsier. Gapet var enda større i år, og det var like stort i forhold til valgdagsmålingene, noe som er klart tegn på at det ikke har skjedd en voldsom fremgang helt på tampen, men at målingene ikke fanger opp reell oppslutning, trolig fordi velgerne ikke vil være ved at de stemmer på et så forhatt parti.

Det er interessant at fenomenet er motsatt for FI, som også på mange måter er et ekstremt og uferdig parti. Her er det betydelig flere som i valgdagsmålinger forteller at de har stemt FI enn de som faktisk har gjort det.

Jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, men det er ingen tvil om at den ene formen for ekstremisme regnes som solid innenfor svensk politisk korrekthet, mens den andre åpenbart ikke er det. De fleste partiene har snakket svært mye om feminisme i denne valgkampen, lite om innvandringspolitikk, utover å ta sterkt avstand fra SD. De har altså vært opptatt av å demme opp for miniputten FI og ikke tape velgere til dem ved å legge seg i hvert fall retorisk nært opp til dem, mens den motsatte strategien er brukt overfor SD. FI gikk riktignok frem, fra et svært lavt nivå, men var langt unna sperregrensen, og gikk kraftig tilbake i forhold til Europavalget i mai, mens SD fortsatte fremgangen fra 9,7 prosent den gang.

Det finnes en god grunn til at SD fryses ut av svensk politikk. Partiets røtter står i brun jord, og på tross av stadige utrenskninger av de mest rasistiske og rent ut nynazistiske, er det mye grums igjen. Sammenligningen med norske Frp trekkes gjerne, og jeg er enig i at SD har en betydelig verre stamtavle, og også i dag fremstår som mer ekstreme. Men vi skal heller ikke glemme at FrPs egentlige grunnlegger Anders Lange var en sterk tilhenger av apartheid-regimet i Sør-Afrika, og hadde mildt sagt et problematisk forhold til ”de sorte”.

FrPs vekst og fall – og ny vekst
Selv var jeg svært aktiv i FrP fra 1986 til 1994, og kom over rasistisk grums rett som det var. Et tilbakeblikk på FrPs gjennombrudd er relevant her. (De som vil gå dypere, kan lese min bok Kong Carl). Det kom i kommunevalget i 1987, og skyldtes etter min mening hovedsakelig to forhold. Det ene var Willoch-regjeringens klønete behandling av partiet, der det ble tatt for gitt og sett ned på, noe som ledet til at Carl I. Hagen felte Willoch i 1986, og senere stoppet de borgerliges håpløse forsøk på å komme tilbake ved å overby Gro Harlem Brundtland gjennom å gi mer penger til bøndene. Håndteringen ga partiet troverdighet.

Den andre grunnen var at innvandringspolitikken for alvor kom på det norske politiske kartet, rett og slett fordi asylinnvandringen økte eksplosivt. Carl I. Hagen luktet en sak, og fikk ekstra oppmerksomhet gjennom å bruke det falske ”Mustafa-brevet”, som varslet muslimsk flertall i Norge og korset vekk fra Norges flagg. Den voldsomme kritikken som utspillet skapte, virket som gjødsel for partiets velgerfremgang, og FrP gikk fra 3,7 i 1985 til 12,3 prosent oppslutning, altså noenlunde tilsvarende SDs fremgang fra forrige valg.

Så ble innvandringssaken tonet ned, både fordi den ikke hadde nyhetens interesse, og fordi denne perioden frem til 1992 var den mest liberalistiske i partiets historie. Valget i 1989 gikk enda litt bedre, mens 1991 og 1993 ga klar tilbakegang. Nederlaget i 1991 skyldes delvis at partiet ikke lenger var i vippeposisjon på Stortinget og havnet i skyggenes dal, og at partiet hadde fått ”regjeringsansvar” gjennom deltakelse i Oslos byråd. En tøff snuoperasjon var nødvendig, og partiet tok ansvar. (Relativt sett var tilbakegangen noe mindre i Oslo enn på landsbasis, så dette er ikke hele forklaringen). 1993-valgkampen var preget av dyp splittelse i partiet, noe som kuliminerte i bruddet på Bolkesjø året etter. En av grunnene til splittelsen var nettopp at Hagen i 1993 kjørte mer på innvandringssaken – uten at det hjalp.

Begge disse elementene kan være av interesse i svensk kontekst. Det vil ta lang tid før SD tas inn som koalisjonspartner eller støtteparti, men kanskje kunne partiet ansvarliggjøres på annen måte? Isteden fortsatte den totale isfronten på valgnatten. Potensialet for splittelse er også stort. SD fremstår som sammenrasket, uten tydelig profil i annet enn innvandringssaker, og selv der er spriket stort mellom en mer polert Jimmie Åkesson og mer ekstreme krefter. Men det er også verdt å merke seg at splittelsen i FrP kom etter et valgnederlag, ikke i motsatt rekkefølge.

Valget i 1995 ble godt, med en solid fremgang på tampen. Etter at mange liberalister forsvant ut, kom de som var svært opptatt av innvandring på offensiven, med Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm i spissen, og saken ble kjørt frem som partiets toppsak. Lenge virker det ikke. Meningsmålingene våren 1995 pekte mot et enda dårligere valg enn i de 6,3-7 prosentene fra 1991/93.

Men så fikk FrP drahjelp av pressen, som startet et voldsomt kjør mot partiets innvandringspolitikk, blant annet i partilederutspørringen. Etterpå ble det avslørt at Hedstrøm hadde hatt et hemmelig møte på Godlia Kino med erklærte rasister, som hadde hjulpet ham med et ”innvandringsregnskap”. Dagen før valget braker to asiatiske gjenger sammen på Jernbanetorget i Oslo – en drept. På selve valgdagen drepte en jugoslav en annen utlending på trappen til Tinghuset. FrP mer enn doblet sin oppslutning den siste uken og endte på 12 prosent. Carl I. Hagen takket Dagbladet for valgseieren.

Historien kunne fortsatt, men mitt poeng er at innvandring er en valgvinner for FrP enten dersom partiet blir utsatt for sterk kritikk, eller dersom omstendighetene – sterk økning i asylinnvandring, høyprofilert kriminalitet, setter saken på dagsordenen.

Den norske debatten normaliseres
Utover 90-tallet begynte de andre partiene å ta på alvor at innvandring også skapte betydelige utfordringer. Debatten ble normalisert, politikken i noen grad lagt om. Den forsvant ikke som mobiliseringsfaktor for Fremskrittspartiet, men partiet har alltid hatt flere bein å stå på, og etter hvert ble petroleumspopulismen partiets sterkeste kort. De kunne love i både pose og sekk – skattelettelser og mer offentlig velferd for de fleste.

Innvandringen, som i de senere år har vært mye høyere enn da den skapte grunnlaget for FrPs gjennombrudd, oppfattes ikke som et like akutt problem, rett og slett fordi den oljesmurte norske økonomien med få unntak har gått svært godt. Med full sysselsetting er ikke folk redde for at noen skal ”ta” jobbene deres. I et statsbudsjett med penger til påplusninger til alle, oppfattes ikke innvandringens byrde på velferdsstaten som akutt. (De langsiktige virkningene er en annen sak).

Arbeidsledigheten er fremdeles mye høyere blant ikke-europeiske innvandrere enn blant nordmenn, men sammenlignet med andre europeiske land, ikke minst Sverige, kommer innvandrerbefolkningen godt ut her. Innvandringen har også skiftet preg. Selv om mange kommer som asylsøkere eller gjennom familiegjenforening, domineres den nå av øst-europeere, som både kommer for å jobbe, og faktisk er i jobb. Det er fremdeles betydelige integreringsutfordringer, spesielt blant relativt nyankomne asylsøkere, men for andre-generasjonsinnvandrere er det tegn til bedring, ikke minst på utdanningsområdet.

Lokket på i Sverige
Det er mitt klare inntrykk at svenskene fremdeles har lokk på den debatten som i Norge har gått temmelig fritt i minst 20 år, noe som Bjørn Stærk har sagt og skrevet mye om.

Og det på tross av at de reelle problemene knyttet til innvandring er mye tydeligere i Sverige. Hele bydeler fremstår som utrygge, med svært høy arbeidsledighet og avhengighet av offentlig velferd. Noe av dette skyldes at Sverige, i motsetning til Norge er rammet av den økonomiske krisen. Noe skyldes forskjeller i boligpolitikken, der mange innvandrere i Norge gjennom det utbredte selveierskapet her har tatt del i den voldsomme verdistigningen i boligmarkedet og dermed tatt skrittet opp i middelklassen, mens langt større andel av innvandrerne i Sverige leier, gjerne i det som etter hvert er blitt kommunale gettoer. Men noe skyldes også høyst sannsynlig selve innvandringspolitikken, ikke minst en voldsom asylinnvandring som kommunene har problemer med å takle.

Men alle partier unntatt SD har istedenfor å snakke om disse problemene og forslå løsninger gått i politisk korrekt vranglås, og konkurrerer om å fremme Sverige som ”den innvandringsliberale stormakten”. Svensk innvandringsdebatt mangler mellomposisjoner.

Det er altså min påstand at SDs sterke fremgang skyldes de øvrige partiers manglende evne og vilje til å ta tak i reelle problemer. Istedenfor å se SD som et symptom på underliggende problemer, anses SD som selve sykdommen, og anbefalt behandling er isolat.

De fleste av dem vil utvilsomt fortsette hatstrategien mot SD, med FI og Vänsterpartiet i spissen. Men særlig for Moderaterna og Socialdemokraterna kan man håpe på en justering. Jeg tror lokalpolitikerne, som opplever problemene nærmere, må drive igjennom endringer.

Socialdemokraternas tidligere partileder Mona Sahlin snakket på valgnatten om å ta velgernes uro på alvor. Det er toner vi gjenkjenner fra Arbeiderpartiet i Norge, ikke minst fra Rune Gerhardsen. Hun sa også at man skal høre på SDs velgere, men ikke deres ledere. Det er et godt utgangspunkt, selv om kommunikasjonen med disse velgerne sperres dersom man fortsetter med ren demonisering av dem som de faktisk har stemt på. Man må altså erkjenne at Sverige har et problem, og at man forstår velgere som er opptatt av dette, samtidig som man argumenterer for at SD ikke har gode eller akseptable løsninger.

Jeg tror dette lykkes bedre dersom man erkjenner at et parti som 13 prosent av velgerne stiller seg bak – og flere kan det bli – ikke kan behandles som spedalske. SD er ikke klare for noe formelt samarbeid. Men de bør trekkes inn i det parlamentariske arbeidet på normalt vis. Det innebærer også at man kan samarbeide om enkeltsaker.

Ja, dette kan bidra til legitimering, men det kan også bidra til ansvarliggjøring, og til å avsløre at partiets politikk er lite sammenhengende og gjennomarbeidet. Dersom partiet etter hvert normaliseres, og ikke bare skal være et ensaksparti, kommer avskallingen av seg selv. Prosessen med å bli kvitt de mer uflidde elementene akselererer. Med tiden kan Sverigedemokraterna bli like tamme som FrP.

Les også Ole Michael Bjørndals reportasje fra valgkampen. 

Mer om SDs velgere, slik det fremgår av valgdagsmålingen, her. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden