Om å såre og krenke

Det er ett år siden terroren mot Charlie Hebdo. Den norske regjeringen har svart med å ville beskytte folket mot ytringer som kan oppfattes som sårende og krenkende.

Publisert Sist oppdatert

Det er ett år siden terroren mot Charlie Hebdo. Den norske regjeringen har svart med å ville beskytte folket mot ytringer som kan oppfattes som sårende og krenkende. 

I dag er det ett år siden terrorangrepet mot Charlie Hebdo i Paris. Nedenfor republiserer jeg min korte kommentar fra den dagen, samt en eldre kommentar om behovet for religionskritikk, også den som kan såre og krenke.

Dessverre er det tegn til at heller ikke den sittende regjeringen er villig til å stå opp for ytringsfriheten. Da Erna Solberg den 27. november 2015 varslet at regjeringen arbeider med en ny plan mot hatytringer, sa hun følgende:

"I Norge står ytringsfriheten sterkt og det skal vi hegne om. Samtidig skal den enkeltes rett til ikke å utsettes for ytringer som oppleves krenkende og er sårende beskyttes."

Kulturministeren fulgte opp 31. desember, og skrev i Adresseavisen:

"Det vil være behov for gode offentlige samtaler som på den ene siden å beskytte ytringsfriheten for alt den er verd, samtidig som den enkeltes rett til å ikke utsettes for ytringer som oppleves som krenkende og sårende, beskyttes."

Charlie Hebdo kom, og kommer fremdeles, stadig med ytringer som oppleves krenkende og sårende av en del. Nedenfor kaller jeg den kristne guden for en av de største drittsekkene i litteraturhistorien og en krigsforbryter. Det er vel sårende for noen. Og jeg kaller Muhammed for pedofil, utvilsomt krenkende for andre.

Dette skal regjeringen tydeligvis bekjempe, uvisst med hvilke virkemidler.

**

Uredde franske pressefolk er i dag slaktet ned av islamister i Paris. Vi kan forvente de  vanlige meningsløse besvergelsene om at dette ikke har noe med islam å gjøre. Jeg kommer tilbake til dette senere.

I første omgang viser jeg til redaktør Nils August Andresens artikkel - Vi er Charlie Hebdo.

Og jeg republiserer nedenfor en artikkel først trykket i min daværende spalte i Dagsavisen den 5. januar 2009. Den gangen var ytringsfriheten under press i Norge. I striden om Muhammed-karikaturene var fremtredende politikere som dagens AP-leder Jonas Gahr Støre langt fra noen ihuga forsvarere for ytringsfriheten - "ekstremister på begge sider", het det da. Saken førte til at den rødgrønne regjeringen la frem forslag om å gjenopplive blasfemiparagrafen - et knefall for terror og trusler. Mitt artikkel var en av de aller første som den gang advarte mot hva som var i ferd med å skje. Regjeringen tapte den saken. Innlegget er også en test på hva man kan tillate seg av religionskritikk, og er derfor passende på en dag som denne.

**

Forby Bibelen?

Regjeringen vil i forbindelse med revideringen av straffeloven fjerne blasfemiparagrafen, men ”utvide § 185 om hatefulle ytringer slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn.”

Dermed går vi glipp av en glimrende anledning til å kvitte oss med denne foreldede innskrenkningen i ytringsfriheten.

Mange muslimer vil mene at det er hatefullt når jeg trekker frem at deres religionsstifter ikke bare giftet seg og flyttet sammen med 9-årige Aisha, men også hadde sex med henne, i henhold til Bukhari og andre hadith-samlinger. Noen forskere og liberale muslimer mener Aisha var eldre, men skal det være forbudt å kalle Muhammed pedofil? Ayatollah Khomeinys forsvar for sex med 9-åringer var nettopp begrunnet i Muhammeds livsførsel, og det er ikke tilfeldig at nedre grense for giftemål i Iran er 9 år.

Kristne, jøder og muslimer vil muligens finne det hatefullt dersom jeg kaller fortellingen om Abraham og Isak barbarisk. Men Abraham er en stor helt i alle tre religioner blant annet fordi han uten å mukke var villig til å drepe sin sønn Isak/Ishmael - av den eneste grunn at Gud påla ham det. Når religionen lærer oss at vi uten å nøle plikter å ta livet av uskyldige vi elsker, hvor mye lettere er det ikke da å massakrere våre fiender når vår Fører, Rwandas prester eller Allahs talsmenn pålegger det?

Den mest hatefulle ytring mot en religion man kan tenke seg er vel ”drep jødene”, ”drep de kristne”, ”drep muslimene”. Når trusselen er konkret nok kan den med rette rammes av andre paragrafer i straffeloven. Men de farligste allmenne oppfordringene til å drepe annerledes tenkende finner vi nettopp i ulike ”hellige skrifter”. Skal vi derfor forby Bibelen og hadithene?

Det gamle testamentet er fullt av pålegg om å slakte de vantro og til regelrette folkemord. Les 4. Mosebok kap. 31. Denne guden, som må være en av de største drittsekker i litteraturhistorien, ville utvilsomt ha blitt dømt i Nürnberg.

Dødsstraff for gudløse og frafalne finner vi både i Mosebøkene og hadithene. Kan det finnes en mer ”kvalifisert hatefull ytring” enn dette, særlig når vi vet at islamsk straffelov og frilans islamister følger opp den dag i dag?

Veldig mye av verdens ondskap og barbari er inspirert av gudetro. Religionen er ofte hatets kilde. Det hjelper lite at religionen også har inspirert mye godhet og skjønnhet. Hvorfor vil justisministeren straffe oss for å bruke vår rett til å forbanne og håne gudsdyrking og gudsdyrkere som fortjener det?