Snoen Blogger

Om arbeidet

LO-lederen har liten forståelse for dem som velger å jobbe deltid. Men det finnes mange veier til det gode liv.

LO-lederen har liten forståelse for dem som velger å jobbe deltid. Men det finnes mange veier til det gode liv.  

LOs nyvalgte leder Gerd Kristiansen oppfordrer i dag, via Aftenpostens forside, de som har valgt å jobbe deltid om å heller jobbe fulltid. Vi trenger arbeidskraften, mener Kristiansen. Tidligere har Inga Marte Thorkildsen ment at det ikke er så verdifullt å være hjemme med barn, fremfor å jobbe. Det anføres gjerne mot kontantstøtten at den fører til at færre kvinner går ut i arbeidslivet. Mange på høyresiden, jeg selv inkludert, argumenterer gjerne med at skattelettelser vil øke arbeidsinnsatsen.

Det er riktig å påpeke at økt arbeidsinnsats både gir større økonomisk vekst i samfunnet, og bedre økonomi for den enkelte som jobber. Men for meg er valgfriheten viktigere. Det finnes mange veier til det gode liv. En fast heltidsstilling er en av dem. Men det finnes andre.

Jeg ser derfor ingen grunn til å moralisere over at folk velger å jobbe mindre, dersom de selv bærer kostnadene ved dette. Noe annet ville være merkelig. Selv har jeg ikke jobbet heltid på snart 14 år.

Den 16. desember 2008 publiserte jeg noen refleksjoner om arbeidet, og denne teksten republiseres nedenfor til glede for nye lesere.

**

Svein Tore Marthinsen har i Aftenposten og i Minerva-bloggen satt spørsmålstegn ved om vi overvurderer betydningen av arbeid. I bloggposten spør Marthinsen om de som ikke arbeider bør skamme seg. La meg starte der.

  • De som er arbeidsføre, men ikke gjør noen større innsats for å skaffe seg inntekt, og isteden velger å leve på trygd, bør skamme seg. Jeg har en passende betegnelse på dem — snyltere.
  • De som har valgt å slutte å jobbe eller jobber deltid, men likevel lever på egne midler, har ingen grunn til å skamme seg. Selv har jeg ikke hatt fulltidsjobb på nesten ti år.
  • De som er arbeidsuføre, eller midlertidig ikke har vært i stand til å skaffe seg en jobb, men fortsetter å prøve, har ingen grunn til å skamme seg.

Alt dette bygger på en sterk normativ oppfatning om selvhjulpenhet, og at ingen har en ubetinget rett til å bli forsørget av andre (omsorgsforpliktelser innen familien er en annen sak).

Dette er en annen norm enn det konservative ”arbeidet adler mannen”, eller Webers protestantiske arbeidsmoral, om man vil. Jeg er ikke i tvil om at et samfunn der den siste normen er utbredt, er et mye rikere samfunn, men jeg setter frihet foran rikdom. Det er altså helt greit å velge bort materiell velstand til fordel for mindre lønnsarbeid.

Lykke og arbeid
Blir vi lykkelige av å arbeide? Lykkeforskningen, med de usikkerheter som slik forskning har, gir oss sprikende svar. Når vi rangere aktiviteter etter hvordan vi føler oss når vi utfører dem, kommer arbeid nær bunnen. På den annen side er arbeidsledige betydelig mindre lykkelige enn de som arbeider. Det er svært liten samvariasjon i lengden på gjennomsnittelig arbeidstid i et land og lykkenivået.

Det er i tillegg mange kompliserende faktorer. Arbeid er knyttet til inntekt, og økende inntekt gir økt lykke. Dersom inntekt var frakoblet arbeid, dvs. at vi i praksis ikke fikk betalt for å arbeide, kan det hende at mange ville være lykkeligere uten arbeid fordi de selv bestemte over sin egen tid. (La oss la spørsmålet om hvordan vi skulle få gjort mange nødvendige arbeidsoppgaver uten lønnsincentiver ligge).

Jeg tror imidlertid den arbeidsfrie lykken er veldig avhengig av om vi da brukte tiden til noe som føltes meningsfylt. For de aller fleste vil det meningsfulle være å gjøre noe til nytte eller glede for andre eller en «sak». I arbeidsmarkedet skjer dette av seg selv. Det faktum at noen er villig til å betale deg for å gjøre noe, er en sterk indikator på at det du gjør har nytte for andre.

Det virker også som om ganske mange har glede av de faste rutiner som arbeid gir. Arbeid gir orden i livet — og for mange er dette viktigere enn å kunne disponere sin tid fritt.

Mange mennesker, særlig menn, har ikke noe utviklet sosialt nettverk utenom jobben. Ja, så får de se å skaffe seg det da, kan vi moralisere, men det er lettere sagt enn gjort.

Lykkeforskningen forteller oss at når noen mister arbeidet, faller lykkefølelsen mye mer enn fallet i inntekt skulle tilsi. Dessuten tror jeg det er slik at for hver pensjonist som endelig kan nyte livet etter mange år i arbeidslivet og gjøre det de alltid har hatt lyst til, finnes det en som mister livsgnisten når de slutter i jobben.

Samfunnsnormen om at vi skal arbeide er sterk, og til den hører det gjerne anerkjennelse – eller misbilligelse overfor dem som ikke gjør det. Som Marthinsen antyder kan det derfor være slik at tap av lykke ved ikke å jobbe kan være påført av disse normene — hvordan andre ser på oss. Vi har altså en kombinasjon av minst fire faktorer som virker negativt på lykkefølelsen for dem uten arbeid — tap av inntekt, tap av sosial nettverk og struktur i livet, tap av følelsen av å være til nytte og tap av anerkjennelse.

For mange som er utenfor arbeidsmarkedet over lengre tid, særlig de med fysiske handicap, er grunnen ganske åpenbar og risikoen for ubegrunnet stigmatisering liten. For en del andre kan det være vanskelig å skille mellom gode grunner og snylting. Dersom vi ikke skal tro at alle har gode grunner, og det mener jeg er naturstridig, kommer slike som meg derfor til å ta feil av noen. Faren for feil reduseres riktignok desto mer vi kjenner til vedkommende. Vi trenger sosiale normer og sosial kontroll for å oppmuntre selvhjulpenhet. Det gjelder selv om vi av og til vil anvende denne kontrollen feil.

Frivillig innsats
I frivillig sektor skjer det mye til nytte og glede for andre, slik Marthinsen er inne på når han skriver om ildsjeler. Ildsjelene er som regel drevet av egne sterke oppfatninger av moral, rettferdighet og ønsket om å hjelpe andre. Svært ofte gir omgivelsene noe tilbake i form av anerkjennelse, og det styrker motivasjonen.

Jeg tror flere ville bli lykkeligere dersom de brukte mer av sin tid til frivillig, ikke-kommersiell innsats, noe som også betyr å gi avkall på en del av inntekten. Jeg har selv valgt et slikt liv, dersom man da regner ubetalt deltakelse i samfunnsdebatten som sosialt verdifullt. Jeg er altså enig med Marthinsen i at det finnes flere veier til lykke enn lønnsarbeidet, og flere mål for verdi enn det markedet er villig til å betale. Derfor mener jeg også at det ville være bra om ikke-kommersiell aktivitet anerkjennes sterkere av samfunnet.

Men samfunnet er i denne forbindelse ikke det samme som staten, og anerkjennelse er ikke det samme som penger fra staten.

Det er her mange sosialliberalere etter min mening trår feil når de går inn for borgerlønn og lignende, slik LibLab gjorde i et notat i høst. Ideen om at staten skal gi alle en garantert minsteinntekt, uten betingelser, selges gjerne inn som en måte å oppmuntre frivillig innsats på.

Jeg kjøper ikke det argumentet, nettopp fordi kjernen i ideen er at det ikke skal stilles noen betingelser. Borgerlønna utbetales uansett om man hjelper gamle damer eller bruker sin tid på sofaen mens man drikker øl og ser på TV. Den er ikke lønn, men trygd.

Vi jobber mindre enn noen gang
Marthinsen beklager seg over at vi jobber for mye. Det varierer kraftig fra individ til individ hvor mye vi jobber, og slik bør det også være. Faktisk synes jeg at staten skal blande seg mye mindre borti dette enn det den gjør. Noen hadde sikkert hatt godt av å jobbe mindre, andre trolig mer, men det har verken jeg eller andre innsikt til å avgjøre på andres vegne.

Det vi vet er imidlertid at nordmenn av i dag i et historisk perspektiv jobber veldig lite. Det gjelder både timer pr. år, og antall år som andel av livsløpet. I tillegg har mekaniseringen av husarbeidet redusert nødvendig tid til slike formål.

I forbindelse med min gjennomgang av Richard Layards bok om lykkeforskning foretok jeg noen enkle regresjonsanalyser, og det viste seg at utviklingen i lykke de siste tredve år snarere var bedre i de landene som hadde redusert arbeidstiden minst, slik som USA, enn i land som hadde redusert den langt mer, som Japan og Tyskland.

Er så arbeidet mer intenst enn før, slik at vi blir mer slitne? Det tror jeg heller ikke, men det er vanskelig å sammenligne slike ting. (Den gjentatte påstanden om at det høye sykefraværet skyldes intensiteten i arbeidslivet skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.) Hvordan sammenligner man min fars arbeid i skogen og på jordene med min artikkelskrivning?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden