Politikk

Om behovet for en ny flyktningpolitikk

Sommerens tyske regjeringsthriller er over, men spørsmålet er hva kompromisset i flyktningepolitikken vil bety i praksis, spør Kjell Madsen og Øyvind Jaer.

Bilde: Michael Panze / CDU / Flickr ( CC BY-ND 2.0)

Collier og Betts dokumenterer at dagens flyktningpolitikk er mislykket og redegjør for et alternativ.

Sommerens tyske regjeringsthriller er over. Den toppet seg i striden mellom kansler Angela Merkel og innenriksminister Horst Seehofer, som handlet om hvorvidt man skulle kunne avvise flyktninger på grensen. Seehofers parti, CSU, ønsker fremfor alt å stanse velgerflukten til høyrepopulistene AfD (Alternative für Deutschland) før valget i Bayern i oktober.

Kompromisset med CDU, som blant annet innebærer å bygge transittsentre på den tyske siden av grensen, ble en foreløpig redning for regjeringen. Seehofer fikk ikke den symbolske seieren han ønsket, men verken koalisjonspartner SPD eller andre EU-land er betatt av løsningen, som med god grunn mistenkes for å skyve problemet tilbake til naboene.

Seehofer opptrådte som en slags fungerende utenriksminister i sakens anledning, og lovte østerrikerne at de ikke skal bli skadelidende. Det er et stort spørsmål hva det inngåtte kompromisset vil innebære i praksis.

Prinsippet om obligatorisk fordeling av flyktninger ble forlatt av EU natten til 29. juni. Unionen var for svak til å sette igjennom et krav som lenge ble omtalt som et minimum av solidaritet. At Warszawa og Budapest seiret i den saken, er antakelig gunstig for EU på sikt. Brussel kan muligens ha lært å opptre mindre provoserende, dvs. ikke la seg styre av problemer skapt i Berlin.

Det hodeløse hjerte og det hjerteløse hode

Paul Collier er kjent for The bottom Billion, 2007 og Exodus, 2013. I fjor utga han et nytt verk, Refuge, medforfattet av Alexander Betts, også han professor i Oxford. Undertittelen, Transforming a Broken Refugee System, understreker at det handler spesifikt om flyktninger, ikke økonomiske migranter.

Forfatterne er harde i sin dom over tysk politikk i 2015 og holder kansler Angela Merkel personlig ansvarlig for det de kaller «The Panic». Først åpnes grensen uten konsultasjon, så lukkes den seks måneder senere samtidig som det inngås en retur-avtale med Tyrkia (pris: 6 mrd. Euro), igjen uten konsultasjon i EU.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Nytenkning fra Paul Collier om verdens flyktninger

Merkel har, med forfatternes ord, beveget seg frem og tilbake mellom heartless head og headless heart. Hennes internasjonale prestisje er ikke som den var, men gamle venner og forbundsfeller nøler med å kritiserer henne åpent. Hun er blitt hardt straffet på hjemmebane, ikke bare med AfD. Striden med Seehofer dominerte det tyske nyhetsbildet i uker og var en konstant ydmykelse for forbundskansleren.

Hva så med Syrias fremtid? Hvem skal bygge landet opp igjen?

Kan dette forstås som et offer for det ulykkelig Syria? Det ville vært en forsonende avrunding, men dessverre er det ikke slik. I Europa er man opptatt av best mulig integrering, med den selvsagte forutsetning at flyktninger er kommet for å bli. La oss et øyeblikk se bort fra kulturelle og sikkerhetsmessige hensyn. La oss anta at flyktninger kan bli en økonomisk gevinst for Europa. Hva så med Syrias fremtid? Hvem skal bygge landet opp igjen? Betts&Collier anslår at rundt halvparten av Syrias universitetsutdannede i dag befinner seg i Europa. Hvor mange vil dra tilbake? Dette aspektet har fått liten oppmerksomhet i europeiske medier.

Gammel og ny flyktningpolitikk

I Refuge presenteres et alternativ til dagens flyktningpolitikk. Det sentrale er en vesentlig sterkere støtte til nærområdene og til de internt fordrevne i et krigsherjet land. Satsing på nærområdene er ingen ny tanke, men Collier og Betts bygger opp denne løsningen mer gjennomtenkt og systematisk enn vi har sett tidligere.

En livsfarlig ferd til Europa blir mindre fristende dersom sikre områder, såkalte «havens» i nabolandene, gir muligheter til et anstendig liv. Det blir også lettere å vende hjem for å gjenoppbygge landet når forholdene gjør det mulig. Men nettopp støtte i nærområdene har vært nedprioritert. Tyskland kuttet sin økonomiske støtte til Jordan i 2014, og for å finansiere kostnader ved massiv innvandring har Sverige halvert sitt bistandsbudsjett. (Refuge, s. 228). Betts&Collier understreker at det er nettopp den gale veien å gå.

Enøyd moralisering i massemedia støtter opp under en mislykket politikk.

Landet som gis ros og anerkjennelse for å ha gitt flyktninger fra naboland økonomiske muligheter, er Uganda. Også David Cameron og kong Abdullah får ros for å ha iverksatt tiltak i Jordan med sikte på å gi flyktningene muligheter til arbeid og dermed et mer menneskeverdig liv. I slike tiltak skal rike land bidra med sin kompetanse og sine finansielle ressurser. Tanken er at land skal bidra i tråd med sine komparative fortrinn. Nærområdene bidrar med «safe haven», der det er større likheter i språk og kultur. Andre/rike land støtter med bistandskompetanse, handelspreferanser og finansiering.

Betts&Collier oppsummerer den gamle politikken:

            There, in one page, is a modern tragedy. The inadvertent outcomes: drownings, refugees  reimagined as hostages (her siktes det til Tyrkia-avtalen), Brexit, and the prospect of heightened post-conflict fragility. And for what? Four million refugees remain without proper opportunities in the regional havens. Meanwhile, less than a million of the most qualified are kept idle in Europe, costing $135 for every $1 provided for those in the havens. Is any politician seriously going to defend what has happened? (Refuge, s.229)

Sikkert ikke. Man er åpen for selvkritikk. Det triste er at evalueringer ofte fører til et krav om forsterkning av den gamle flyktningpolitikken – fremfor alt skal man ikke «betale seg ut av en menneskelig forpliktelse». Den tanken er etisk irrasjonell. Penger brukes ikke bare mer effektivt men fremfor alt mer rettferdig i nærområdene. Flyktninger kan deles i to grupper: de som har reist til Europa og de som ikke har reist til Europa. Det er neppe noen som mener at førstnevnte gruppe har en moralsk rett til støtte som er 135 ganger større enn den som tilkommer den sistnevnte gruppen. Slik er altså fordelingen i dag.

Men stadig blir forsøk på å stanse migrasjonsstrømmen omtalt som et humanitært svik.

Enøyd moralisering i massemedia støtter opp under en mislykket politikk. Collier ga inntrykk av fortvilelse. I en konferanse i Justisdepartementet i Oslo 21. juni i år brukte han uttrykket «fake news» (!) om dekningen av krisen i 2015/16. Hans eksempel var pressens bildestoff – alltid kvinner og barn på flukt – mens europeere med egne øyne kunne se at det i hovedsak dreier seg om unge menn. Men stadig blir forsøk på å stanse migrasjonsstrømmen omtalt som et humanitært svik.

En eksplosjon til skrekk og advarsel

Temaet for konferansen var «sustainable migration from poor to rich countries».

Betts&Collier forslår følgende definisjon av «sustainable migration»:

Migration that has the democratic support of the receiving society, meets the long-term interests of the receiving state, sending society and migrants themselves, and fulfils basic ethical obligations.

På konferansen begynte Collier med en eksplosiv spissformulering: «A sustainable policy is a policy that doesn’t blow up in the policy maker’s face.» Eksplosjonen har inntruffet. Den sprang ut av definisjonens første punkt, manglende demokratisk støtte til migrasjonspolitikken slik Merkel utformet den i 2015. Det førte til masseinnvandring hovedsakelig av unge menn fra Syria og andre land med en helt annen kultur enn den tyske. AfDs fremgang, Merkels svekkede autoritet samt seneste valg i Italia er de hittil sterkeste belegg for at dagens flyktningregime er «not sustainable».

«Eksplosjonen» er forståelig. Betts&Collier fremhever «shift from ethical norms being set by elites to being set by citizens» som en av årsakene til reaksjonen. På konferansen nevnte Collier et velkjent sitat: You can’t fool all the people all the time. Samtidig omtalte han protestene som overveiende destruktive, de handler ifølge ham om «mutiny» i stemmelokalene, drevet mer av raseri enn av ønsket om å finne en bedre politikk for flyktninger.

Det er vanskelig å se det som en god løsning for alle parter at flyktninger slår seg ned for godt i Europa.

Det bør tilføyes at protestenes styrke har å gjøre med en overveldende mengde av nyankomne fra fjerne kulturer over kort tid. Det påpekes ofte at Syrias naboland har tatt imot mange flere. At det i Jordan er tale om samme språk og nært kulturelt slektskap, er faktisk relevant. Et naboland er nærliggende i mer enn en forstand, dermed også lettere å vende tilbake fra.

Det er vanskelig å se det som en god løsning for alle parter at flyktninger slår seg ned for godt i Europa. Permanent opphold med full integrering er ikke i tråd med Flyktningkonvensjonen, som fremhever midlertidighet og begrenset opphold så lenge beskyttelse er nødvendig. I sitt innlegg på konferansen, henvendt til Betts&Collier, peker Grete Brochmann på det hun kaller problemets kjerne:

.. temporary protection has a tendency to become permanent because conflicts are often lasting and besides, refugees get integrated along the way – get rights, that you seem to support – in order to get them out of limbo. So – then asylum tends to become an immigration route as a consequence. This is the core of the problem.

Maktens fryktsomhet

I sentrum står Tyskland. SPD ville helst avvise kompromisset mellom CDU og CSU, men frykten for nyvalg tvang frem en beklemmende samstemthet. Merkels regjering vakler videre, rammet av indre mistillit som det blir et slit å overvinne. Det ser ut til at frykten for ytterligere fremgang for AfD vil være koalisjonspartneres sterkeste lim i overskuelig fremtid.

Alle ønsker å opprettholde Schengen, og det synes å være unison enighet om at det er mulig bare ved at yttergrensene beskyttes, dvs. at fergetrafikken over Middelhavet stanses. Østerrikes forbundskansler Kurz har sagt det spesielt tydelig. Skal man styrke et nedtont, mer virkelighetsnært EU, må det være førsteprioritet i dag. I avtalen inngått 29. juni i Brussel er det tale om oppsamlingssentre utenfor unionen, men det later til at ikke ett nord-afrikansk land vil ha dem. Løsningen kan fort bli maktpolitikk/bestikkelse forkledd som bistand.

Betts&Collier krever en ny flyktningpolitikk, ikke av hensyn til EU, men av hensyn til verdens flyktninger. For dem må den tyske kranglingen ha vært en deprimerende erfaring. Striden mellom Seehofer og Merkel var drevet av innenrikspolitiske motiver. Spetakkelet var trist og pinlig for Tyskland, og kan bryte løs igjen. En svekket tysk regjering i 2018 kan noteres som enda en konsekvens av høsten 2015.

I definisjonen nevnt ovenfor er «basic ethical obligations» et sentralt punkt. Det handler om plikten til å hjelpe mennesker i nød. Når mennesker er i ferd med å drukne, sulte i hjel eller må flykte pga politisk forfølgelse eller krig i eget land, da er det en soleklar plikt å gjøre hva man kan for å redde dem. Bevissthet om det har dessverre ført til konsentrasjon om tiltak med vekt på den gode vilje.

Som Betts&Collier skriver:

International responses to refugee crises cannot get by on being well-intentioned: they need to be smart, too. (Refuge, s. 200)

Alle dokumenter fra konferansen den 21 juni er tilgjengelige på Bærekraftig migrasjon fra fattige til rike land – regjeringen.no.

Fra forsiden