Kultur

Om kampen for å få fortelle sin egen historie

Bilde: Gisle Bjørneby / Det Norske Teatret

«Voldens historie» på Det Norske Teatret forteller om hvor vanskelig det er å håndtere et traume.

Teater

  • Valdens historie
  • Det Norske Teatret
  • 13. desember – 27. januar

Det er ikke alltid lett å skrive teaterkritikker. I hvert fall ikke når stykket det gjelder, Valdens historie på Det Norske Teatret, i regi av Kjersti Horn og med Emil Johnsen og Preben Hodneland på scenen, er en så utmerket dramatisering av Édouard Louis’ svært gode roman Voldens historie.

Historien er sterk, regien er god og skuespillerne overbeviser.

Kritikkene – i Dagsavisen, Aftenposten og Klassekampen – har også vært gode. «Det er blitt en rasende, vond og øm forestilling som skildrer språklig og kroppslig avmakt», skriver Per Christian Selmer-Anderssen i Aftenposten.

Hva skal man skrive om da, når komplimentene allerede er overlevert?

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Gjensidig forakt

Anmelderne skriver imidlertid relativt lite om hva som skiller teaterstykket fra romanen, og hva dette unike tilfører innholdet og karakterene. De skriver mest om fortellingen i romanen, som definitivt er interessant, og som jeg selv har skrevet om før.

Voldens historie, romanen og teaterstykket, forteller den selvopplevde historien om da Louis tok med seg en mann han traff på gaten, Reda, hjem en sen kveld for å ha sex med ham, og hvordan morgenen etter endte i en katastrofe av vold og voldtekt.

Romanen følger naturlig etter Farvel til Eddy Bellegueule, Louis’ første roman, som forteller om hans egen flukt, som homofil og intellektuell, fra den fordomsfulle og harde arbeiderlandsbyen han vokste opp. I Voldens historien er han tilbake i landsbyen, og i rammefortellingen overhører han søsteren sin gjenfortelle voldtektshistorien til ektemannen sin.

Søsteren stråler av forakt mot broren, det er den forakten han en gang flyktet fra, forakten er i bunn og grunn gjensidig, og den står som en metafor for klassenes forakt mot hverandre.

Kampen om historien

Stykket skiller seg naturligvis fra romanen ved at teksten – eller det bearbeidede resultatet – leses høyt av skuespillere på en scene, og at den rammes inn av en scenografi og med musikk. I sum har stykket blitt intenst, fengslende og sterkt.

Hovedgrepet i oppsetningen er imidlertid også det mest interessante: I stedet for at det bare er én fortellerstemme, slik det er i romanen, som egentlig bare er en nedskriving av hovedpersonens egne tanker, har regissør Horn bygget stykket rundt to skuespillere.

Louis kjemper for å beholde voldtektshistorien som sin egen.

Johnsen og Hodneland er begge Édouard Louis, i tillegg til at de veksler på å spille de andre karakterene i romanen, som Reda, søsteren og politiet.

Grepet tilfører noe til det som er en av de viktigste dimensjonen i fortellingen, nemlig hvordan Louis kjemper for å beholde voldtektshistorien som sin egen, i møte med politi, venner og familie som vrir og vender på den og låser ham til bestemte forståelser.

Støtter seg selv

På scenen får kampen om definisjonsmakten en klang av samtale eller diskusjon: De er to som forteller Louis’ historie, i tillegg til at de stadig skifter på hvilken av karakterene de forteller fra.

Dersom det bare hadde vært en skuespiller på scenen, noe som kanskje hadde vært mest naturlig ut fra teksten, ville karakteren vært alene i arbeidet med å fortelle. Nå er de to.

Og i de passasjene hvor begge samtidig er Louis, kommer det til en helt ny dimensjon i fortellingen: Den ene Louis-en kan støtte den andre Louis-en.

Noen ganger ser de på hverandre med et lite smil, noen ganger med varme og omtanke. Noen ganger er det en avstand mellom dem på scenen, andre ganger holder de rundt hverandre som for å dele smerten som de begge bærer på.

Slik blir de to personene en metafor for hvordan sinnet fungerer i en sorgprosess: På den ene siden forsøker man å bearbeide katastrofen, på den andre siden vurderer man hele tiden om den bearbeidelsen man til enhver tid bedriver, er god og riktig.

Man slipper aldri unna sitt eget kritiske blikk, eventuelt sine egne oppmuntringer.

Slutt å høre på henne

At det er to personer på scenen, bidrar også til å underbygge utviklingen i stykket: Louis vinner gradvis kontrollen over sin egen historiefortelling.

Mot slutten snakker Louis selv nesten hele tiden.

I starten skifter fortellerstemmen mellom ulike fortellerstemmer svært hyppig. Politiet bryter inn. Vennene har sitt å si. Og hele tiden bryter søsteren inn med sin nedlatende og foraktfulle versjon av Louis’ voldtektstraume.

Mot slutten snakker Louis selv nesten hele tiden. Noen ganger bryter søsteren inn, men da støtter den andre Louis-en den første: «Slutt å høyre på henne.» I boken står det ganske enkelt slik: «Jeg hører ikke lenger på det Clara sier.»

Når det er to personer på scenen, oppnår Horn en sterkere betoning av at forhandlingen om hvordan historien skal fortelles, også er en indre forhandling.

Foregår i julen

Men, altså: Boken er god. Les den! Og les Farvel til Eddy Bellegueule. Louis skriver godt. Og bruk gjerne noe av juletiden til å se Valdens historie på Det Norske Teatret.

Selv om overgrepet i fortellingen foregår en julemorgen, og selv om det nå er jul og vi egentlig bare skal kose oss, skal juletiden også være en tid for ettertanke og ydmykhet. Valdens historie lærer oss mye om hvordan det er å håndtere et traume: Forferdelig vanskelig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden