Debatt

Om mikroaggresjoner, «safe spaces» og ytringsfrihetens relasjonelle side

Ytringsfriheten har et relasjonelt aspekt, skriver Henny Grændsen.

Bilde: Pixabay

Den moderne hangen til emosjonell trygghet er like skadelig for individet som den er for samfunnet.

Jeg lyttet nylig til en samlivsterapeut snakke om de viktigste årsakene til utroskap. Statistikken viste at «mangel på kommunikasjon» var en av de primære årsakene til at en av partene gradvis vendte seg ut av ekteskapet, i søken etter en annen.

Det utslagsgivende var ikke hvor hyppig partene snakker sammen, eller antall ord som ble utvekslet. Det prinsipielle var om de hadde en genuint åpen kommunikasjon, og i hvilken grad parene tok opp spørsmål som kan være ukomfortable.

Parforholdene der det ikke var rom for å stille de vanskelige spørsmålene, eller der en av partene erfarte at «hatefulle ytringer» alltid skapte rabalder, opplevde nesten alltid en motreaksjon – ofte i form av utroskap. Limet i relasjonen i det lange løp var å kunne si det som det er: selv utsagn som potensielt skaper harme.

Ekteskap der de viktige og ukomfortable spørsmålene aldri ble berørt, endte med distanse, utroskap, og oftest brudd.  Berøringsangsten kom fra et omsorgsfullt sted, men hadde svært negative konsekvenser.

Det er ingenting ved dette som er unaturlig. Begrenser du hva som kan sies, skaper du en motreaksjon. Det gjør seg gjeldende i relasjoner, i lokalsamfunn og i samfunnet forøvrig. Det avgjørende er ikke nødvendigvis hvor smerteterskelen går, eller hvorvidt utsagnene i seg selv er akseptable. Det avgjørende er hver enkeltes oppfatning av takhøyde. Er den høy nok, ser du et mindre behov for å presse den. Vet du at du kan si hva du vil, så trenger du kanskje ikke si det, i hvert fall ikke i like harde ordelag.

Man kan også hevde, eksempelvis, at å møte minoritetsgrupper med ukritisk omfavnelse i alle situasjoner er en egen form for stigmatisering.

På samfunnsnivå tør jeg påstå at få mennesker er prinsipielle motstandere av ytringsfrihet som sådan. Det er som regel kun en diskusjon om hvor grensen går. Vi er stort sett enige om at alle skal bli hørt – i hvert fall i teorien. Mer realistisk vil det si at ulike grupper bruker argumentasjon for ytringsfrihet etter eget godtbefinnende, med referanse i lovgivning.

Jeg vil gjerne trekke frem det relasjonelle aspektet ved ytringsfriheten – at åpenheten og ærligheten den legger til rette for, er en forutsetning for genuint samhold. Vi verdsetter anerkjennelsen fra et menneske som tør å kritisere oss sterkere enn anerkjennelsen fra en som roser oss på autopilot – vi vet at det eksisterer et ærlig fundament.

Man kan også hevde, eksempelvis, at å møte minoritetsgrupper med ukritisk omfavnelse i alle situasjoner er en egen form for stigmatisering. Du kan kalle det «de lavere forventningers rasisme».

På seg selv kjenner man andre.

Full ytringsfrihet har alltid vært omgitt av en viss kontrovers, der vi må stille spørsmålet om hva som skal tolereres. Det har aldri eksistert et entydig svar på spørsmålet om hvor grensegangen skal gå for akseptable og uakseptable ytringer. Nytt av tiden er likevel en rekke importerte begreper; «mikroaggresjoner», «hate speech», «safe spaces». Det mest påfallende med utviklingen de siste årene er at de som går i bresjen for å senke takhøyden i debatten ofte tilhører venstresiden, som historisk har frontet åpenhet, frihet og toleranse.

Frihet er ikke noe som opprettholdes og implementeres utelukkende i politikken. Det får fotfeste (eller mangel på sådan) gjennom kulturen. Den krever vilje for å opprettholdes. Utviklingen i dag går dessverre i retning av at det er kulturelt akseptabelt å begrense ytringsfrihet og åpen debatt for å skåne grupper som kan føle seg utsatt.

På seg selv kjenner man andre. Tendensen til å ville skåne sine omgivelser for «mikroaggresjoner» og skape et «safe space» er ikke stort annet enn en refleksjon av hva en selv ville tålt og ønsket om man stod på mottakersiden. I dette ligger det en slags moderne besettelse med emosjonell trygghet.

Den sier ikke bare at mennesker kan være sårbare, men at mennesker er naturlig sårbare mer enn alt annet. Det er skadelig, og den gjør oss alle små. At den yngre del av befolkningen omfavner en slik tankegang, er spesielt urovekkende.

Innskrenkningen av debattklimaet og begrensningen av ytringsfriheten handler også om et dypt pessimistisk menneskesyn; den forutsetter de verste intensjoner hos folk.

Medieresponsene etter terrorangrep varierer, men det er tendenser til kontraproduktive reaksjoner. Den har frontet et slags fellesskap som ikke er tuftet på noe som helst, og ikke har rot i annet enn felles fortvilelse og et ønske om gode «vibber». Så lenge problemet aldri blir dratt opp mot roten, sitter vi igjen med et overfladisk vennskap.

I noen tilfeller blir vondt verre. New Zealand innfører «hate speech»-sanksjoner etter terrorangrepet 15. mars. Hypotesen er tilsynelatende at mennesker som vil andre vondt vil ønske det desto mindre dersom muligheten for å si det høyt ikke foreligger. Konklusjonen er uansett at vi skal snakke mindre enn før, og bredden i hva vi kan snakke om, er mindre.

Dette er selvsagt ikke fullstendig uten grunnlag – ekstremisme utvikles som regel innad et miljø, der ekstreme holdninger får fotfeste, bekreftelse og oppmuntring. Det er logisk å forsøke å ‘avlive’ disse grupperingene så godt det er mulig. Men det første demokratiske og anonyme medium – internett – er kommet for å bli. Det beste myndighetene kan håpe på, er å unngå en trykkokereffekt. Lovregulering mot hatefulle ytringer er å sette gryten på full guffe.

Innskrenkningen av debattklimaet og begrensningen av ytringsfriheten handler også om et dypt pessimistisk menneskesyn; den forutsetter de verste intensjoner hos folk. Det er problematisk at vi kan foreta sensurering og ekskludering fra debatt basert på forutinntatte holdninger om hva en persons menneskesyn potensielt kan være. Ville det være ok for alle befolkningssegmenter?

Konklusjonen er forholdsvis enkel: Hvis vi begrenser hva mennesker kan si, vil de utagere. De vil bevege seg vekk fra lokalsamfunnet, og søke fellesskap andre steder. Det gjelder fra tosomheten til befolkningen som helhet. Kjærlighet og fellesskap er gode verdier, men er lite verdt uten åpen og fri kommunikasjon. Det er et kollektivt fasadeekteskap.

Avgrunnen vil fortsette å fylles opp av alt vi ikke sier til hverandre. Ingen er tjent med en slik utvikling. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden