Politikk

Om retten til å dø

Debatten om såkalt “aktiv dødshjelp” er komplisert begrepsmessig, klinisk, etisk, juridisk og følelsesmessig.

Debatten om såkalt “aktiv dødshjelp” er komplisert begrepsmessig, klinisk, etisk, juridisk og følelsesmessig.

I “Rett til å dø” 27.1.2012 tar Torbjørn Røe Isaksen for seg flere bokstavelig talt livsviktige, og i særklasse vanskelige, spørsmål rundt liv og død — i begge ender av livet. Her kommenterer jeg noen forhold vedrørende det han skriver om såkalt “aktiv dødshjelp”, som  jeg har forsket på i over ti år  — inkludert ledet et  prosjekt  hvor vi i regi av Kreftforeningen intervjuet døende kreftpasienter om temaet.

Røe Isaksen skriver: “Hvis man ikke har rett til selv å avslutte sitt liv, hvorfor har man da rett til å nekte livsviktig behandling?” Svaret er at man har rett til begge deler i Norge. Som det korrekt påpekes, kan Jehovas vitner nekte livreddende blodoverføring — vel og merke ikke på vegne av sine barn. Denne retten er nedfelt i  pasientrettighetsloven  § 4-9; “Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter.”

Samme paragraf slår også fast at “En døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling.” Altså en rett til å “avslutte” livet, og å gjøre det “selv”. Konkret kan det bety at en alvorlig syk pasient med kort forventet levetid benytter sin selvbestemmelsesrett til å avstå fra ytterligere antibiotikabehandling, med den mulige følge at han dør av neste infeksjon — livet avsluttes da tidligere enn om nevnte behandling hadde fortsatt.

Den politiske debatten om en eventuell legalisering er dessverre preget av lavt presisjonsnivå og mye ukyndig argumentasjon.

Men det Røe Isaksen trolig mener med “avslutte”, er eutanasi og legeassistert selvmord, noe vi ikke har rett til i Norge. Ved disse handlingene dør pasienten av medisiner ment å ta livet av ham. I det første tilfellet setter legen dødelige injeksjoner på pasientens forespørsel. I det andre tilfellet tar pasienten sitt eget liv ved å svelge en overdose sovemedisin som legen har skrevet ut til dette formål. Dette er de to frivillige formene for “aktiv dødshjelp”.

Nederlandsk forståelse og begreper
Imidlertid er dette mye brukte begrepet uheldig, av en rekke grunner — gjort rede for i en  artikkel  i Legetidsskriftet i 2011, som jeg har skrevet sammen med lege og professor i medisinsk etikk  Reidun Førde. I korthet mener vi at den nederlandske forståelsen og begrepsbruken bør legges til grunn, i klinisk, etisk og politisk sammenheng. Slik unngås det at man snakker forbi hverandre.

Illustrerende er den nokså forvirrende debatten som fulgte i kjølvannet av Ketil Bjørnstads kronikk “En fars død” i Aftenposten i januar 2012. Det viktigste med den nederlandske forståelsen i vår sammenheng, er at det som i Norge kalles “passiv dødshjelp” ikke regnes som noen form for dødshjelp i Nederland (foruten at termene “active and passive euthanasia” er utgått på dato i landet for veldig mange år siden).

Tvert i mot er det normal medisinsk praksis — noe eutanasi og legeassistert selvmord ikke er, eksemplifisert ved at legen skal skrive “unormal død” i dødsattesten dersom hans pasient dør som følge av en av disse handlingene.

Dertil kommer at “passiv” ofte ikke er dekkende for hva som faktisk skjer. Å trekke tilbake respirasjonsstøtte til en svært syk ALS-pasient slik at han dør av sykdommen, er noe mange kaller “passiv dødshjelp”. Men dette er jo en svært aktiv handling: Pasienten kobles fra pustemaskinen som holder ham i live, og han gis lindrende og bedøvende legemidler slik at han ikke skal oppleve kvelning.

Nederlandske tilstander
I Vårt Land hadde jeg nylig en  kronikk  der jeg også diskuterer begrepsbruken innen dette feltet og tilbakeviser påstanden til Ketil Bjørnstad om at hans far ble utsatt for aktiv dødshjelp.

Samme sted kritiserer jeg Fremskrittspartiets  prinsippvedtak  om å  arbeide for “i noen situasjoner å tillate aktiv dødshjelp” for å være diskriminerende, svært uklart og faglig uholdbart, samtidig som det baserer seg på flere av de samme misforståelser som Bjørnstad viderebringer — eksempelvis mytene om at pasienter i Norge “sulter og tørster i hjel” og at mange dør av “overdoser av morfin”.

Den politiske debatten om en eventuell legalisering er dessverre preget av lavt presisjonsnivå og mye ukyndig argumentasjon. Både tilhengere og mostandere “synder” i så måte, og ikke sjelden forkludres debatten ytterligere av ideologiske overbygninger i begge leire.

Det kan f.eks. arte seg slik at motstandere maler et skremmebilde av praksisen i Nederland, i følge hvilket man nærmest kan “shoppe” eutanasi ved å gå innom legekontoret hvor det sitter en drapsvillig lege klar med sprøyten. Slik er det rimeligvis ikke.

Motstandere maler et skremmebilde av praksisen i Nederland, i følge hvilket man nærmest kan “shoppe” eutanasi ved å gå innom legekontoret hvor det sitter en drapsvillig lege klar med sprøyten.

I 2007 ble det publisert en  kvalitativ studie  av 22 nederlandske primærlegers erfaringer med å utføre eutanasi. Her kommer det tvert i mot frem at flere av dem opplever dette som tungt, og bruker uttrykk som “en råtten jobb” og at man ser på seg selv som “bøddel”.

På den annen side prøver legaliseringstilhengere seg gjerne på en bagatellisering av mulige følger av å endre loven, og bedyrer at man ikke ønsker “nederlandske tilstander”. Men dette vitner om manglende innsikt i at  den nederlandske utviklingen  faktisk startet med det norske legaliseringstilhengere har omtalt og omfavnet som “en forsiktig åpning av lovverket” gjennom  nødrett.

Forskjellige handlinger
I artikkelen til Førde og undertegnede skiller vi — helt i tråd med nederlandsk teori og praksis — ut følgende handlinger som ikke er eutanasi eller legeassistert selvmord. Vi håper distinksjonene kan bidra til en ryddigere debatt:

a. Ikke starte eller avslutte livsforlengende behandling som anses som uforholdsmessig skadelig eller nytteløs/hensiktsløs.

b.Lindring av plager med opioder eller sedativer som har en potensielt livsforkortende effekt.

c. Lindrende/terminal sedering — dvs. reduksjon av bevissthetsnivået eller induksjon av koma når døden er nær forestående.

d. Overbehandling og underbehandling (feilbehandling) med potensielt livsforkortende effekt.

e. Ikke-frivillig medisinsk drap — dvs. på pasienter som er inkompetente/ikke har fri vilje; eksempelvis alvorlig funksjonshemmede eller skadede nyfødte, personer med avansert demens, og dem med alvorlig hjerneskade.

f. Ufrivillig medisinsk drap — dvs. på pasienter som er kompetente/har fri vilje og som ikke har bedt om eutanasi, men som likevel gis dødelige injeksjoner.

I artikkelen gir vi også en kortfattet oversikt over hvilke land som har legalisert eutanasi og legeassistert selvmord, og de kriterier som må ligge til grunn.

Rammer de som ikke kan ta valget selv?
“Er det mulig å innføre en rett til å dø uten at det også rammer de som ikke kan ta valget selv?”, spør Røe Isaksen, og viser til praksisen i Nederland med å ta livet av nyfødte med store skader eller funksjonshemminger ved å gi dem dødelige injeksjoner — kategori e. ovenfor.

Vi kan merke oss at dette i følge nederlandsk straffelov i prinsippet er mord. Men den såkalte Groningen-protokollen regulerer praksisen slik at leger, på helt bestemte vilkår, kan slippe straffeforfølgelse om de følger denne. De juridiske detaljene rundt dette kan man lese om i et kapittel i boken  Euthanasia and Law in Europe  (2008), det mest informative og detaljerte verket som finnes på feltet.

Mange nederlandske nyfødtleger vil finne betegnelsen “ramme” i denne forbindelse ledende, og spørsmålet til Røe Isaksen retorisk. Slik de ser det, er dette et gode både for barna og foreldrene. Men dét er rimeligvis et omstridt synspunkt.

Forskningen har dokumentert at medisinske mord også skjer i vestlige land hvor eutanasi er forbudt, og at dette enkelte steder faktisk er mer hyppig forekommende enn i Nederland.

Like fullt kan man spørre om legalisering av eutanasi kan ramme dem som ikke har bedt om det ved at de likevel tas av dage — altså kategori f. ovenfor. Et eksempel er legen  Wilfred van Oijen, som nederlandsk høyesterett i  2002 dømte for mord. Ikke bare manglet det en forespørsel om eutanasi fra hans pasient; hun hadde til og med gjort det klart at hun ikke ønsket å  dø. Men om dette er uttrykk for en “bivirkning” av legalisering, er usikkert og omstridt; er det slik at man blir mer tilbøyelig til å senke terskelen for å ta liv?

Forskningen har dokumentert at medisinske mord også skjer i vestlige land hvor eutanasi er forbudt, og at dette enkelte steder faktisk er mer hyppig forekommende enn i Nederland. Dessuten har antallet slike tilfeller sunket i Nederland.

Når det er sagt, er det stor usikkerhet heftet ved de data vi har om temaet, og de kan tolkes på flere måter. For dem som måtte være interessert i en vitenskapelig tilnærming til dette feltet, viser jeg til den detaljerte presentasjonen og diskusjonen av den såkalte “slippery slope”-problematikken som jeg og lege og klinsk etiker  Georg Bosshard  har i vårt kapittel “Euthanasia and physician-assisted suicide” i  Oxford Textbook of Palliative Medicine, 2010.

Et beslektet tema er om sårbare gamle og syke er mer “utsatt” ved at de lettere presses til å be om eutanasi dersom det legaliseres. Det benektes ofte i debatten, også av verdensledende forskere i feltet.

I en  artikkel  i  Journal of Medical Ethics  tilbakeviser jeg imidlertid disse benektelsene, og dokumenterer at vi fra en vitenskapelig synsvinkel mangler kunnskap om dette viktige spørsmålet — at det følgelig ikke er hold i påstandene om at legalisering er “ufarlig” i så måte.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden