Om retten til å dø

Debatten om såkalt “aktiv dødshjelp” er komplisert begrepsmessig, klinisk, etisk, juridisk og følelsesmessig.

Publisert   Sist oppdatert

Debatten om såkalt “aktiv dødshjelp” er komplisert begrepsmessig, klinisk, etisk, juridisk og følelsesmessig.

I “Rett til å dø” 27.1.2012 tar Torbjørn Røe Isaksen for seg flere bokstavelig talt livsviktige, og i særklasse vanskelige, spørsmål rundt liv og død — i begge ender av livet. Her kommenterer jeg noen forhold vedrørende det han skriver om såkalt “aktiv dødshjelp”, som  jeg har forsket på i over ti år  — inkludert ledet et  prosjekt  hvor vi i regi av Kreftforeningen intervjuet døende kreftpasienter om temaet.

Røe Isaksen skriver: “Hvis man ikke har rett til selv å avslutte sitt liv, hvorfor har man da rett til å nekte livsviktig behandling?” Svaret er at man har rett til begge deler i Norge. Som det korrekt påpekes, kan Jehovas vitner nekte livreddende blodoverføring — vel og merke ikke på vegne av sine barn. Denne retten er nedfelt i  pasientrettighetsloven  § 4-9; “Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter.”

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her