Spaltist

Om å skyte budskap og budbringer

Når budskapet kommer fra Paul Collier, her avbildet sammen med Mohamed Lamine Fofana på World Economic Forum on Africa i 2012, fremstår det som plausibelt og rimelig, skrier Espen Goffeng.

Bilde: World Economic Forum, CC BY-SA 2.0

Jeg liker best å være enig med «de skamløse». Men hvorfor reagerer jeg annerledes på et budskap når det kommer fra Helge Lurås, enn når det kommer fra professor Paul Collier?

Når man har sett at Fremskrittspartiet har inntatt et standpunkt,
så har det vært for mange på venstresida som av ren refleks
har inntatt det diametralt motsatte standpunktet.

Hadia Tajik på en boklansering hos Tankesmien Agenda

For noen dager siden ble jeg nevnt i en lang Facebook-oppdatering skrevet av Helge Lurås. En kort innføring i bakgrunnen går som følger: Aftenposten har nettopp kjørt en stor satsing med fokus på de «skamløse» – minoritetskvinner som hovedsakelig skriver om sosial kontroll og kjønns- og æresproblematikk i minoritetsmiljøer. I den anledning skrev jeg selv en Facebook-status hvor jeg berømmet denne satsingen som «et veiskille i en betent debatt om kvinnesyn spesifikt og integrering generelt».  

Grunnen til at Lurås nevnte meg, var at han var uenig med meg i dette. Han mener at dette fokuset vil gå over. At etter vi har gjort oss ferdige med å fortelle hverandre at «storsamfunnet har hatt berøringsangst» og etter de «vanlige symbolske innrømmelsene fra venstresiden om at man ikke har turt å snakke om problemet», så vil virkelighetsfornektelsen, den politiske korrektheten og fordømmelsen av «realistene» fortsette som før. Aftenposten sin satsing er bare en anledning for litt «utlufting», skriver han.

Men Lurås sitt mest kontroversielle poeng i teksten er at høy innvandring fører til vanskeligere forhold for minoritetskvinner. Han konkluderer med at «asylordningen, av hensyn til alle oss som bor her, inkludert de skamløse, burde avskaffes». Dette reagerte mange av de skamløse sterkt på. 21 av dem skrev under på en kronikk skrevet av Nancy Herz, Isra Zariat og Sofia Srour hvor de mer eller mindre sier at de ikke vil se seg misbrukt slik at Lurås skal få fremmet sin innvandringsfiendtlige agenda. Jeg reagerte nærmest instinktivt på samme måte som disse tre. Mye fordi jeg i noen år nå entusiastisk har forsøkt å dele og berømme tekstene til de skamløse jentene og dem som kom før dem. Så langt er alt altså ved det vante. Alt er på en måte enkelt og vel i verden. Jeg er stort sett vant til å være uenig med Lurås om mange forskjellige ting.

Les også intervju med «skamløse »Sofia N. Srour: Sofia går gjennom ilden

Den andre avsenderen

Mitt problem oppstod da hodet mitt motvillig oppdaget at jeg hadde hørt Lurås’ argument om at høy innvandring fort kan føre til større problemer for minoritetskvinner, før, men at jeg da reagerte helt annerledes på det. Det er et problem om dagen at vi måler uttalelser for mye etter hvem de kommer fra, og for lite etter innholdet i dem. Laginndeling gjør at vi ofte reagerer for fort, og dette ødelegger ofte for objektivitet. Det er en mulighet for at dette skjedde meg i denne anledningen. Forrige gang jeg hørte Lurås’ argument kom det nemlig fra en helt annen kilde og med et helt annet språk, og da virket det ganske åpenbart riktig. Da kom det fra Oxford-professor Paul Collier.

Collier har jobbet hele sitt profesjonelle liv med utviklingsøkonomi for fattige land. Han har levd omtrent halve livet i Afrika, og har blant annet skrevet den høyt roste boken The Bottom Billion, som handler om hvordan verdenssamfunnet bør og kan løfte fattige ut av deres situasjon. Jeg nøler ikke med å si at den som velger å kalle Collier en rasist eller nasjonalist – slik Lurås til tider blir omtalt –  trygt kan ignoreres. Men han har noen meninger om asylpolitikk som til en viss grad sammenfaller med Lurås’. Og som jeg altså reagerte helt annerledes på.

Ifølge Colliers forskning om generiske folkeforflytninger – med empirisk materiale hentet mest fra andre land enn europeiske – er det slik at høy innvandring avler høy innvandring. Om man skal flytte til et fremmed samfunn, er det enklere å flytte til en stor og allerede eksisterende diaspora som man kjenner. Han bruker blant annet sin egen familiehistorie som et eksempel. Hans far flyttet fra Tyskland til England, og benyttet seg av den tyske diasporaen i England for å få innpass i sitt nye samfunn. Det samme har folk over hele verden og til alle tider gjort, inkludert nordmenn som utvandret til USA. En stor diaspora blir altså en kraftig trekkfaktor for videre utvandring.

Det er også åpenbart for Collier og forskningen han viser til at en stor diaspora svært ofte fører til mindre individuell kontakt med storsamfunnet for mennesker inne i den diasporaen. En stor diaspora kan være mer selvdreven enn en liten, og man kan lettere beholde kulturelle og religiøse vaner. Den kulturelle forskjellen mellom avsender- og mottagersamfunn påvirker selvfølgelig kraftig hvor porøse «grensene» er mellom diaspora og storsamfunn. Her skiller dagens innvandring til Europa seg ut, ettersom de kulturelle forskjellene på minoritet og majoritet er adskillig større enn i mange andre situasjoner – som for eksempel nordmenn som utvandret til USA, eller klaustrofobiske nederlendere som flytter til norske utkantstrøk for å få plass til å puste. Dette er hevet over enhver tvil. En slik utvikling vil altså ifølge Colliers forskning føre til at diasporaen beholder flere av sine særtrekk jo større den er, inkludert et mer problematisk kvinnesyn. Og jo mer vil den skille seg fra storsamfunnet den eksisterer i.

Det er lett å finne eksempler på dette i våre naboland. I Storbritannia er diasporaer fra Midtøsten og Afrika mye større enn her i lille Norge. Og grensene mellom dem og storsamfunnet er ofte mye skarpere og hardere enn de vi har her. Man har for eksempel et stort antall sharia-råd i England. Dette er problematisk for mange kvinner, men jeg ser på det som en umulighet i Norge. I følge dossent Astrid Schlytter ved universitetet i Stockholm lever så mange som 240 000 unge i Sverige under «hedersförtryck» – altså undertrykket av æreskultur. Jeg synes begge disse tingene er veldig ille, og jeg vil ikke endre mening om det om Lurås eller Sylvi Listhaug også synes de er ille. Den sosiale kontrollen og æresbegrepet står også mye sterkere der enn her. Det samme kan sies om flere andre europeiske land med større diasporaer enn Norge. Problemene som mange minoritetskvinner opplever, er altså adskillig verre i mange andre land, og det kommer i stor grad av størrelsen på diasporaen og dens evne og vilje til å holde seg for seg selv.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

Kontroversiell og ukontroversiell

Med Collier-språk kan man altså plausibelt si følgende: stor diaspora som følge av høy innvandring skaper økende innvandring; stor innvandring skaper større og mer kompakte diasporaer; store diasporaer skaper mindre kommunikasjon med storsamfunnet og mer videreføring av avsenderlands egne kulturelle tradisjoner og holdninger med negativt kvinnesyn. Og om vi for øyeblikket overser problemene med rasisme fra majoritetsbefolkningen – som er en like viktig men annen diskusjon – så er det jo nettopp kulturelle tradisjoner og holdninger fra avsenderland de skamløse jentene hovedsakelig har sloss imot frem til nå. Så for å kutte ned noen ledd: det er helt plausibelt at høy, rask innvandring skaper større problemer for minoritetskvinner.

Dette er til forveksling likt den kontroversielle påstanden fra den kontroversielle Lurås, om enn pakket inn på en adskillig mer ukontroversiell måte. Så hvorfor reagerte jeg så forskjellig på de to? Er det språk? Er det en instinktiv moralsk veiing av avsender? Skrevet på Collier-språk virker det jo så åpenbart. På Lurås-språk virket det mer tvilsomt. Men eksempler som understøtter påstanden er trivielt enkle å finne, og kan forsvares fra ukontroversiell forskning som ukontroversielle personer som Collier bruker. I hans ukontroversielle språk handler ikke dette om kontroversielle ønsker om total stopp i innvandring eller en tvungen assimilering. Men også Collier er kritisk til måten dagens asylordning fungerer på. Det handler både om hvordan vi kan hjelpe mest mulig effektivt, men også om den relative absorberingsevnen et mottakersamfunn har for immigrasjon fra samfunn med store kulturelle forskjeller fra sitt eget.

Dette er i det hele tatt slitsomt. Jeg skulle ønske jeg ikke oppdaget at disse to på mange måter sier det samme. Det rokker ved laginndelingen min. Men det ble en øvelse i ubehagelig intellektuell ærlighet. Øvelsen er å undersøke hvorfor jeg reagerer så forskjellig på to ganske like påstander. Om dette er en plausibel tolkning av de to: skal jeg skyte ned budskapet til Collier på grunn av budbringeren Lurås, eller skal jeg være enig med Lurås på grunn av Collier? Et annet naturlig spørsmål å stille er: om innvandringen til Norge hadde vært så lav at minoritetstette områder ikke hadde eksistert, ville den sosiale kontrollen som beskrevet i dag eksistert?

Jeg må si jeg er veldig spent på hvor mange av leserne av denne teksten som faktisk ser på påstanden som er fremsatt av disse to. Etter å ha deltatt i denne samtalen en stund mistenker jeg at de aller fleste allerede er godt i gang med å tenke mer på hvem som er «på lag» med hvem og hvorfor, og på hvorfor jeg skriver den. Og på hvordan de skal takle at disse to vidt forskjellige personene ser ut til å dele en ubehagelig konklusjon.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden