Kultur

– Omskjæring setter et avtrykk av det jødiske på barna våre

– Faren min gjorde det på meg, hans far gjorde det på ham, og hans far gjorde det, i mange generasjoner bakover, forteller Asher Ohana. (Illustrasjonsfoto.)

Bilde: Flickr / gaelx [CC BY-SA 2.0]

– Både ettåringen og toåringen vår er omskåret, forteller Asher Ohana. Omskjæring handler om stolthet og tilhørighet, sier han.

Asher Ohana (32) er amerikansk jøde og gift med Shoshana (32), og familien deler tiden sin mellom Oslo og Brooklyn i New York. De har to sønner. Begge er født i Norge og er omskåret. Den første på den åttende dagen etter fødselen, slik de religiøse lovene foreskriver, og den andre etter én måned fordi han først måtte bli frisk fra gulsott. Lovene foreskriver nemlig at guttebarna må være friske.

I debatten etter FrPs vedtak om å forby omskjæring, er det mange som har reagert med forundring på den jødiske tradisjonen: Hvorfor skjære i små babyer? Er ikke tradisjonen grusom?

Asher kan på én måte forstå forskrekkelsen.

– Hvis det kom noen til meg og sa at jeg måtte kutte av min sønns lillefinger, ville jeg trodd de var gale. Og hvis man bare ser på omskjæring helt isolert, uten å ta hensyn til tradisjon og kultur, og tenker på at omskjæringen tvinges på barna, så ser det dårlig ut, sier han på Skype fra statene.

For å forstå omskjæringsritualet – brit milah – må man se på konteksten, mener Asher.

– Omskjæring har vært en del av et religionssystem og verdisystem veldig lenge. Det er en rite de passage som inkluderer barna i det jødiske med et avtrykk på kroppen deres. Og det er en tradisjon som både religiøse jøder og kultur- eller tradisjonsjøder har tatt vare på.

– Jeg gir sønnene mine en identitet og noe å være stolt av.

Asher er selv omskåret, og for ham er det et tegn på hans jødiske identitet, forteller han.

– Faren min gjorde det på meg, hans far gjorde det på ham, og hans far gjorde det, i mange generasjoner bakover, og sønnene mine vil velge om de omskjærer sine egne sønner.

Slik overbringes brit milah fra jøde til jøde som et tegn på tilhørighet, forteller Asher.

– Jeg gir sønnene mine en identitet, noe å være stolt av, noe som er unikt for dem.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Man velger ikke å bli omskåret

Den norske diskusjonen om omskjæring i Norge er polarisert. Av de politiske partiene er det bare FrP som vil forby praksisen, men mange sterke stemmer tar til orde for et forbud, slik Minervas redaktør Nils August Andresen skriver om.

Legen Wasim Zahid er blant dem som mener at omskjæring for babyer må være forbudt, og han skriver, i Dagbladet, at «barnets integritet, rett til selvbestemmelse over egen kropp, og muligheten for å reservere seg mot irreversible inngrep veier tyngst».

– Den jødiske tradisjonen er én pakke. Man velger den ikke selv.

Det har imidlertid en verdi at man omskjæres når man er så liten, forteller Asher.

– Å bli omskåret er ikke et valg. Det sier noe om hvem man er. Hvis jeg ble født inn i en hvilken som helst gruppe eller etnisitet, så kunne jeg ikke én dag våkne og si: Jeg vil ikke være denne etnisiteten lenger! For man kan ikke velge. Slik er det å bli omskåret også: Den jødiske tradisjonen er én pakke. Man velger den ikke selv. Den er en uatskillelig del av en.

Brit milah handler ikke bare om selve omskjæringen, men om noe større, forklarer Asher.

– Jeg overbringer en åndelig tradisjon og kultur til barna mine gjennom mange ting, og omskjæringen er én viktig del av den overbringelsen.

Feirer en større kosmisk virkelighet

Som andre viktige ritualer handler ikke brit milah bare om familien eller forholdet mellom far og sønn, men også om inkluderingen i det religiøse miljøet.

– Sønnene våre ble omskåret i synagogen til Det Mosaiske Trossamfund (DMT) i Oslo, og overgangsritualet samler hele det jødiske miljøet og gir oss en mulighet til å feire sammen.

Les også Nils August Andresen: Penisprinsipper.

Som alle andre overgangsritualer minner brit milah jødene på rammen for livet.

– Vi er en del av noe åndelig, noe mer enn bare ett og ett individ, en større kosmisk virkelighet, sier Asher. Han er religiøs, men også mange kultur- og tradisjonsjøder omskjærer, forteller han.

– Opphavet til ritet er religiøst, men flere gjennomfører brit milah fordi de identifiserer seg med og vil være en del av det jødiske fellesskapet.

Vi guider barna våre på mange måter

Årsaken til at legen Wasim Zahid like fullt er imot omskjæring, er at barnet ikke selv bestemmer over inngrepet. Zahid mener at ritualet får vente til guttene blir modne eller voksne.

Asher godtar ikke Zahids argument.

– Vi guider barna våre på mange måter: Jeg venter ikke til bilen nesten treffer ungen før jeg advarer om faren ved å krysse veien. Og noen av disse veiledningene handler om fysiske inngrep: Det er lite offentlig debatt om hull i øret til tross for at det er mye mer utbredt enn omskjæring, men slike hull kan faktisk føre til komplikasjoner.

– Selv de aller minste inngår i et fellesskap og en tradisjon, og, ja, i en religion.

Det er forskjell på hull i øret og omskjæring av guttebarn, men rituell omskjæring er regulert i en lov som trådt i kraft i 2015, som skal sikre forsvarlig omskjæring, noe Asher er positiv til.

– Da sønnene våre ble omskåret, var det en erfaren og profesjonell mohel som gjennomførte inngrepet, det var en doktor til stede, og det er påbudt med anestesi. Vi fikk mye informasjon om hvordan såret skulle leges, mohelen var tilgjengelig i etterkant, og han ringte oss flere ganger.

«Jeg mener også at barn ikke har religiøs tro», skriver Zahid i innlegget.

– Er barn religiøse?

– Folk som er sekulære, ser ting annerledes. Jeg tror at barn har like stor verdi som voksne, og for meg oversettes den verdien til en identitet som barna til og med bærer med seg før selve fødselen. Selv de aller minste inngår i et fellesskap og en tradisjon, og, ja, i en religion.

Ville skjedd ulovlig og i skjul

– Fremskrittspartiet vil forby omskjæring?

– Det er bare bra at det kommer i gang en offentlig samtale om omskjæring, svarer Asher, for diskusjon gir rom for gjensidig forståelse og man møtes på midten, slik som i reguleringen fra 2015.

Men når Asher diskuterer temaet med kona Shoshana, merker han at de har vidt ulike bakgrunner.

– New York feirer ulikheter. Her tar jeg friheten helt for gitt: Jeg går med kippa på hodet og er stolt av det. Når jeg går med kippa rundt i Oslo, spør folk i det jødiske miljøet om jeg føler meg trygg.

Diskusjonen om å forby omskjæring kunne ikke kommet i USA, mener Asher.

– De amerikanske verdiene står for toleranse og rom for ulike religiøse praksiser.

I Norge er det allerede forbudt med rituell slakt av dyr, kosher-slakting. Det er ikke like kritisk, mener Asher: Mange jøder er vegetarianere, andre kjøper importert kjøtt, noen kjøper bare kjøtt fra frittgående dyr. Det ville være langt mer alvorlig om også omskjæring ble forbudt.

– Et forbud mot omskjæring ville true min mulighet til å leve i tråd med jødisk tradisjon i Norge. Mange ville måtte reise utenlands for å omskjære, eller så ville omskjæringen skje ulovlig og i skjul.

– Det er mye tryggere å regulere enn å forby praksisen.

Det ville vært mye verre for sikkerheten, mener Asher.

– Hvis man dytter omskjæring under bakken, vil omskjæringene skje uten samme helsestandard. Det er mye tryggere å regulere enn å forby praksisen.

Asher får kanskje ikke flere sønner, men hvis også omskjæring ble forbudt, ville Norge bli mindre attraktivt, forteller han.

– Det er vanskelig å gi et klart svar, men det ville bety noe for valget om hvor jeg ville bo, og jeg tror ikke jeg da ville ha lyst til å bo i Norge.

Lovens ånd sender en beskjed

Forstander Ervin Kohn ved DMT sa i etterkant av FrPs vedtak at et forbud ville innebære «å forby jødisk praksis». Kohn skrev på Twitter at et forbud ville true et «organisert jødisk liv i Norge».

Asher vil ikke gå like langt, men han røper at han og Shoshana vurderer å flytte til USA på permanent basis.

– Det handler ikke bare om lovens bokstav, men også om lovens ånd. Loven sender allerede en beskjed: Dine jødiske verdier og identitet er ikke så velkommen her. Det gjør ikke at jeg føler meg truet, men mindre komfortabel: Er jeg velkommen i det norske samfunnet?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden