Kultur

Operaens versjon av høstutstillingen

Fra "Picture a Vacuum"

Bilde: Jörg Wiesner / Operaen

Sleepless Beauty blir for fremmed og sprikende til å skape det store følelsesmessige engasjementet.

BALLETT

  • Sleepless Beauty
  • Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen
  • Koreografi: Ingun Bjørnsgaard, Hege Haagenrud, Melissa Hough, Ina Christel Johannessen
  • Musikalsk ledelse: Christian Eggen / Per Kristian Skalstad

Ved etableringen av nytt operahus i Oslo ble Nasjonalballetten sidestilt med Nasjonaloperaen. En restrukturering som ifølge Den Norske Opera og Balletts egenevalueringsrapport fra 2015, har ført til at Nasjonalballetten i større grad har fått mulighet til å sette opp de produksjonene de selv ønsker. Resultatet er ifølge operaen et bredere tilbud til publikum.

Med fire verdenspremierer på en og samme kveld er forestillingen Sleepless Beauty et eksempel på en av Nasjonalballettens selvstendige produksjoner, og dermed på det som etter operaens utsagn er et utvidet tilbud.

Oppsetningen består av fire ulike moderne tolkninger av fortellingen om Tornerose.

Operaen har latt koreografene Ina Christel Johannessen, Hege Haagenrud, Melissa Hough og Ingun Bjørnsgaard vri og vende på den tradisjonelle historien. Resultatet er fire svært ulike sovende og ikke-sovende skjønnheter.

Uforståelig politisk budskap

Sleepless Beauty er en godt levert oppsetning, og det mangler ikke på gjennomføring eller talent. Likevel uteblir det helt store følelsesmessige engasjementet. Det skyldes at uttrykket totalt sett blir for fremmed og sprikende.

Opplevelsen av så ulike uttrykk som settes sammen, minner om det man kan oppleve på høstutstillingen – arenaen der nordiske talenter får sjansen til å stille ut alt fra maleri til videokunst. For et utrent øye oppleves kunsten ofte som moderne (i motsetning til klassisk), egen og uforståelig.

Det samme gjelder for totalinntrykket av operaens Sleepless Beauty. Den første av de fire tolkningene er Desolating Persephone. Ina Christel Johannessen har laget en koreografi med bakgrunn i kvinners sovende krefter, kunnskap og ressurser. Scenen preges av et enkelt, nordisk uttrykk der en husrekke med gjennomsiktige vegger representerer overgangen mellom den virkelig verden og underverdenen. Johannessen har hentet inspirasjon fra gresk mytologi og ritualer fra den antikke religiøse kulten Eleusis. På scenen kjemper den sovende skjønnheten seg opp av bakken, kun for å nyte noen øyeblikk på jorden, før hun igjen må ned i underverdenen.

Hvilken politisk omstendighet hun prøver å fremheve, er det ikke lett å oppfatte som tilskuer.

Johannessen forsøker i Desolating Persephone å gå lengre enn eventyret om Tornerose. Hun vil fortelle oss noe politisk med sin oppsetning. Dessverre lykkes hun ikke helt. Hvilken politisk omstendighet hun prøver å fremheve, er det ikke lett å oppfatte som tilskuer.

For lite følelser

De som setter pris på kunst de ikke umiddelbart forstår, vil la seg fengsle av Desolating Persephone. Stykket er provoserende, dystert og unikt, og vil for mange oppleves som et friskt pust i det ellers klassiske landskapet på operaen. Solisten gjør en svært god jobb, men dessverre blir likevel helhetsuttrykket noe ensformig og dermed langdrygt, tross stykkets knappe trettifem minutter.

På samme måte som med flere av installasjonene på høstutstillingen kan jeg se at kunsten er god, både i håndverket og i budskapet den ønsker og formidle – men fordi budskapet ikke når frem i selve dansen, treffer den meg ikke følelsesmessig.

Ikke en tone fra orkestergraven

Den moderne tolkningen av fortellingen om Tornerose fortsetter, og etter første pause får vi innblikk i Hege Haagenruds selvopplevde insomnia, Picture a Vacuum. Lydbildet i stykket varierer stort fra det man forbinder med en kveld i operaen. Ikke en tone kommer fra orkestergraven. Salen fylles av et utdrag fra den britiske artisten Kate Tempest’ album Let Them Eat Chaos (2016).

Picture a Vacuum er bildet du går tilbake til flere ganger før du forlater høstutstillingen. 

Picture a Vacuum er bildet du går tilbake til flere ganger før du forlater høstutstillingen. Det er for rart og for fasinerende til å glemme. Picture a Vacuum er langt nok til at publikum blir nysgjerrige, men i motsetning til Desolating Persephone, kort nok til at publikum ikke føler at de har sett nok. Haagenrud har tidligere besøkt operaen med forestillingen Use My Body While Its Still Young, og skal vi dømme etter publikums trampeklapp for Picture a Vacuum, vil vi sannsynligvis se mer fra henne i årene som kommer.

Klassisk og moderne i samspill kler Nasjonalballetten

I Epic Short lekes det mer med den klassiske ballettsjangeren enn i de første tolkningene. Scenografien er gammeldags, enkel og klassisk. På scenen henger kun et håndmalt sceneteppe av et fjell, akkurat som maleriet du endelig kjenner deg igjen i på Høstutstillingen. Tsjajkovskijs Pianokonsert 1 danner rammen for Melissa Houghs tolkning.

Hough er selv solist i Nasjonalballetten, og debuterer for første gang som koreograf. Rollen kler henne svært godt.

For meg stemmer alt i Epic Short. Dansen oppfattes som en symbiose av klassisk og moderne ballett, et uttrykk som passer Nasjonalballetten. Danserne får leke med teknikken, uttrykket og følelsene. Resultatet er som en sommerdag – frisk og tilfredsstillende. Avslutningen slår deg i bakken. Epic Short er en debut Hough bør være svært stolt over.

Siste stykke ut er Ingun Bjørnsgaard tolkning – Mahlermembran. Bjørnsgaard er koreografen som i 1993 skapte balletten Sleeping Beauty. Nå er hun tilbake med et stykke hvor søvnløshet som psykologisk tilstand danner grunnlaget for det vi blir presentert for.

Membranen symboliseres ved et rosa bølgende slør som henger over scenen, og både scenografien og dansernes bevegelser bidrar til et inntrykk av uvirkelighet. Musikken er en sammensmelting av klassiske og moderne toner basert på komponist Rolf Wallins eget stykke Manywords og Gustav Mahlers 4. symfoni, The Mahler-Einstein Bridge.

Som om det var en av høstutstillingens videomontasjer, skaper Mahlermembran en nesten psykedelisk opplevelse. Hva er drøm og hva er mareritt?

For fremmed og sprikende

Med fire så ulike tolkninger krever Sleepless Beauty mer av sitt publikum enn en tradisjonell ballettforestilling. Ikke alle versjonene vil appellere like godt til en og samme tilskuer. Det gjør riktignok heller ikke all kunsten på høstutstillingen, men til forskjell fra utstillingen har denne balletten et stramt tematisk utgangspunkt å forholde seg til.

Å skulle finne gleden i det uforståelige er mest sannsynlig en mer kjærkommen utfordring for høstutstillingens publikum enn for operaens.

Sleepless Beauty kunne gitt et bredere publikum en introduksjon til ballettens verden.

Sleepless Beauty kunne gitt et bredere publikum en introduksjon til ballettens verden, men blir akkurat for fremmed og sprikende til å klare å skape det store følelsesmessige engasjementet.

I motsetning til høstutstillingen er operaen avhengig av et slikt engasjement for at publikum skal returnere. Gjennomgående virker det som operaen i sin entusiasme for nytenkning i Sleepless Beauty har glemt en ting: for publikummeren må balletten først og fremst kunne føles.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden