Kulturkommentar

Operasolistene bør ansettes på åremål

Bilde: Erik Berg / Operaen.no

Det er av kunstneriske hensyn.

Operaen i Bjørvika er noe å være stolt av. Som bygg og kulturell storstue er den noe av det flotteste vi har.

Men Operaen er også noe den offentlige debatt bør være kritisk til. I kraft av å være den soleklart største kulturpolitiske satsingen vi har, med mer enn 600 millioner kroner i offentlig støtte, bør den kunstneriske kvaliteten være gjenstand for offentlig samtale. Et slikt signalbygg, og en slik pengebruk, krever et innhold som er deretter.

Når det nå – igjen – er konflikter ved operaen, er det viktig at mediene dekker dem tett – og kritisk.

Som Maren Ørstavik skriver om i Aftenposten, er det blitt normen, snarere enn unntaket, at skittentøyvasken mellom sjefene på Operaen og mellom ledelsen og de ansatte, tas i full offentlighet.

Dessverre gjør den melodramatiske formen på konfliktene at vi ofte ender med persondebatt, snarere enn den debatten som er viktigst for offentligheten: Nemlig debatten om hvordan Operaen skal holde den kvaliteten som er nødvendig, for å løfte musikk-Norge, og for å forsvare pengebruken.

Ingen kunstnerisk debatt

En forutsetning for den debatten er at man ikke sauser sammen ulike spørsmål. De ulike konfliktene som er oppe til diskusjon for tiden, nemlig pensjon for Operaens ansatte, faste ansettelser for solistene og strukturen på ledelsen er tre helt ulike spørsmål.

I denne sammensausingen er det lett å miste de kunstneriske konsekvensene av syne.

De faste operasolistene slår naturligvis hardt tilbake mot den nye operasjefen Annilese Miskimmons forslag om å ansette solister på åremål. Det er ikke så rart. At ansatte selv slår ring om hverandre, er både menneskelig og forståelig. Utøvere og andre i kulturlivet som ikke jobber på Operaen, vil også kvie seg for å gå ut med synspunkter som potensielt kan skade yrkeskollegaer. Mange har også i bakhodet at å ta side i en betent konflikt, kan gjøre det vanskeligere, eller mer ubehagelig, å få fremtidige oppdrag fra Operaen. Dessuten: Er det noe man er redde for i norsk kulturliv, er det å kritisere hverandre høyt. Minerva er kjent med at flere i musikkmiljøet med slike begrunnelser ikke ønsker å uttale seg i mediene.

Slik debatten foregår nå, er altså alle som sier noe som helst om det kunstfaglige i mediene, på solistenes side i konflikten.

Den nye operasjefen har rett

Men med en så ensidig dekning av saken mister vi perspektiver som i høyeste grad bør med.

Er det ikke en mulighet for at den nye operasjefen (som forøvrig ikke har begynt ennå) har rett når hun sier at hun har kunstneriske begrunnelser for å ville ha solister på åremål?

Er timingen feil, vil det være umulig for nye talenter å komme inn i ensemblet.

Det er riktignok sant at det er viktig med mentorer og forbilder i et miljø, slik tillitsvalgt for solistene, Henrik Engelsviken understreker. Stabilitet har verdi, men et kunstnerisk miljø krever også dynamikk, utvikling og utskiftning. Det må være mulighet for nye å slippe til. Norge har bare én opera av stor skala, med ni faste solister. Er timingen feil, vil det være umulig for nye talenter å komme inn i ensemblet.

Solistene må til enhver tid være på topp. De er Operaens ansikt utad: spydspissen i denne institusjonen som vi har valgt å bruke 600 millioner kroner på, og som er et av våre fremste turistmål. Operasolistene er stjernene, de er landslaget, kort og godt – og det er forståelig at operasjefen vil ha kunstnerisk fleksibilitet i valget av disse.

Derfor kan dette heller ikke være et vanlig arbeidslivsspørsmål.

Åremålskontrakter er mest vanlig

For all del – arbeidstakernes bekymringer har betydning en sånn sak skal opp til vurdering. Operasolistene er bekymret for en bruk- og kast-mentalitet, og manglende muligheter til å bygge opp nødvendig scenisk erfaring til å takle de største rollene. I tillegg kommer selvfølgelig bekymringene for å kunne planlegge et livsløp med boliglån og stabilitet.  

Men debatten må ikke bare handle om det, og jeg tror heller ikke det er så stor grunn til bekymring for slike hensyn når det gjelder operasolistene: Det kan for det første argumenteres for at åremålsstillingene bør lønnes  langt høyere enn i dag – dette skal være toppstillinger for musikkutøvere.

De som har nådd et så høyt nivå at de blir solister på Operaen, vil kunne leve fint som utøvere eller pedagoger også etter endt åremål.

Et annet poeng, som få vil si høyt, men som flere har nevnt for Minerva, er at sangere – som fotballspillere – kan gå ut på dato. Hvis man sitter med en stab av fast ansatte sangere som ikke fungerer skikkelig, har man et uløselig problem om man ønsker å ha en opera på toppnivå. Og de som har nådd et så høyt nivå at de blir solister på Operaen, vil kunne leve fint som utøvere eller pedagoger også etter endt åremål.

Åremålskontrakter, på alt fra ett til ti år, er det desidert mest vanlige på de internasjonale operascenene. En periode på for eksempel fem år eller mer bør gi tilstrekkelig med tid for å bygge ensemblefølelse på operaen, og tid for sangerne til å utvikle seg. Dessuten: Våre solister skal være gode nok til at det bør være aktuelt for dem å få tilsvarende stillinger ved de andre nordiske operaene.

Alternativet er at Den norske opera blir en lite dynamisk, provinsiell scene. Det ville i så fall både være uheldig for norsk musikkliv, og uakseptabelt i lys av bevilgningene fra offentligheten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden