Minerva Debatt

Oppfatninger om Vestbreddens status

Det finnes fremdeles rom for en forhandlingsløsning i Israel-Palestina-konflikten.

Det finnes fremdeles rom for en forhandlingsløsning i Israel-Palestina-konflikten. 

Det er en forholdsvis utbredt oppfatning at Vestbredden er okkupert territorium. Det finnes imidlertid nyanser i dette syn, og det kan være av interesse å søke årsakene til dette.

Det israelske syn kjøres frem i to spor. I det ene spor legger man vekt på kjente israelske holdninger som bunner i sikkerhetspolitiske vurderinger. En uavhengig palestinsk stat vil kunne være en trussel mot den israelske stat. Det vises blant annet til de erfaringer Israel har høstet etter tidligere tilbaketrekninger.

I det andre spor finner man blant annet tradisjonelle oppfatninger om staten Israel som en videreføring av den gamle jødiske stat fra Kong Davids tid. Dette er for mange israelere et følelsesmessig moment med ikke ubetydelig oppslutning. Vestbredden (fra gammelt av Judea og Samaria) var kjerneområdene i den gamle jødiske stat.

Nyere diplomatisk historie som FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 og Oslo-avtalen gir også Israel en rolle i forhandlingsbildet

Det andre argumentet i dette spor bygger imidlertid på mer folkerettslige og nyere historiske oppfatninger.  Dette syn støtter seg på det britiske Palestina mandats diplomatiske historie. I denne tradisjon er det sterke historiske bånd mellom det jødiske nasjonalhjem og Vestbredden. Nyere diplomatisk historie som FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 og Oslo-avtalen gir også Israel en rolle i forhandlingsbildet.

San Remo-konferansen
San Remo-konferansen ble avholdt i den italienske byen San Remo i april 1920. Deltakerne var de store allierte land fra første verdenskrig som Storbritannia, Frankrike og Italia samt Japan og USA (observatør). Konferansen skulle blant annet behandle de såkalte klasse A-mandatene, det vil si  ottomanskstyrte områder i Midtøsten. Storbritannia og Frankrike anerkjente provisorisk uavhengighet for Syria og Mesopotamia.

I San Remo-resolusjonen av 25. april 1920 ble Storbritannia tilkjent Palestina som mandatområde. I resolusjonsteksten ble også Balfourerklæringen fra 1917 godkjent. Palestina-mandatet ga Storbritannia ansvaret for å realisere Balfour-erklæringen. Denne britiske erklæring forpliktet Storbritannia til å opprette et jødisk nasjonalhjem som også skulle ta hensyn til den ikke-jødiske befolknings sivile og religiøse rettigheter.

Det britiske mandatområdet Palestine
Folkeforbundsrådet godkjente 24. juli 1922 de vedtatte dokumenter fra San Remo-konferansen og formaliserte det britiske Palestina-mandatet under henvisning til Balfour-erklæringen og de relevante mandatartikler i Folkeforbundspakten (art.22). Jødenes historiske tilknytning til Palestina ble anerkjent. Mandatmakten ble oppfordret til å fasilitere den jødiske utvandring til Palestina. Jødene fikk rett til å bosette seg i hele det palestinske området mellom Jordan-elven og Middelhavet, og jødiske bosettinger ble oppmuntret.

Mandatmakten ble oppfordret til å fasilitere den jødiske utvandring til Palestina

Gjennom disse vedtak ble den britiske unilaterale Balfour-erklæringen omgjort til et folkerettslig dokument, godkjent av Folkeforbundet. Det britiske Palestina omfattet naturligvis et langt større område enn det nåværende Israel, således landet på begge sider av Jordan-elven, det nåværende Jordan, Judea og Samaria (Vestbredden) samt Gaza.

I følge avtaleverket (art.5) kunne ikke mandatmakten (UK) egenhendig avstå eller overføre noen del av det palestinske mandatområdet til andre makter. Storbritannia overså imidlertid denne bestemmelsen da landet i 1923 overlot det østlige Palestina til emir Abdullah av Transjordan (senere Jordan). Denne beslutningen innebar at noe over 70 prosent av det britiske mandatområdet Palestina ble overdratt til arabisk styre. Det jødiske nasjonalhjem kunne etableres i det resterende området.

Delingen av Palestina
Som følge av den britiske beslutning om å avvikle mandatstyret (1947) besluttet FN å dele det tidligere mandatområdet i en jødisk/israelsk del, en palestinsk del og en internasjonal del. Den jødiske befolkning anerkjente FN beslutningen, den palestinske del derimot ikke. Delingen av det britiske mandatområdet berørte i virkeligheten kun den vestre del av dette området. Den største del var allerede blitt fordelt til forskjellige arabiske land/territorier (ref. tekst ovenfor). Det er således ikke riktig, slik stundom fremholdes, at det var den israelske stat som fikk størstedelen av dette territorium.

De omliggende arabiske land gikk til angrep mot Israel for å ødelegge den nye jødiske stat i 1948. Israel okkuperte Vest-Jerusalem, mens Jordan okkuperte Øst-Jerusalem samt Vestbredden (Vestbredden var ifølge delingsplanen ment å tilfalle den planlagte palestinske stat).

Det var kun Storbritannia og Pakistan som anerkjente den jordanske okkupasjon. 

Det var kun Storbritannia og Pakistan som anerkjente den jordanske okkupasjon.  I seksdagerskrigen i 1967 angrep arabiske land igjen Israel. I denne krig deltok også Jordan. Som følge av krigen okkuperte Israel Vestbredden (og Øst-Jerusalem). Israel tilbød forhandlinger om Vestbredden etter at krigshandlingene var over, men dette ble avvist av de arabiske land. Etter 1967 oppgav de arabiske land å knuse Israel, og hovedvekten ble lagt på å opprette en palestinsk stat. Under den jordanske okkupasjon av Vestbredden (1948 til 1967) ble kravet om en palestinsk stat på vestbredden aldri reist.  Jordan oppgav for øvrig i 1988 sitt krav på Vestbredden.

Sikkerhetsrådets resolusjon 242 fremsto etter seksdagerskrigen som et sentralt folkerettslig dokument for å skape fred og ordnede grenser. Resolusjonen krever at Israel trekker seg ut av okkuperte områder (men ikke alle okkuperte områder), men omtaler også Israels behov for ”sikre og anerkjente grenser”. Israel har ikke anerkjent resolusjon 242 som sådan, og fastholder at Vestbredden (eller Judea og Samaria som Israel kaller området) er ”omstridt område” – ”disputed area”.

Dagens forhandlingssituasjon
Den såkalte Oslo-avtalen fra 1993 blåste nytt liv i den fastlåste forhandlingssituasjon mellom partene.

Den optimisme som avtalen først skapte ble imidlertid ikke innfridd. Men også senere har partene vært i forhandlinger om de forskjellige punkter i en endelig fredsavtale, blant annet om grensene for en palestinsk stat, Jerusalem, flyktningespørsmålet og så videre. Det såkalte veikartet var lenge et sentralt dokument i disse forhandlinger.

De israelske bosettinger synes å være en vesentlig hindring for å komme frem til enighet om Vestbredden og således også grensene for den palestinske stat. Det er rimelig å anta at Israel vil gi opp flere bosettinger, slik landet gjorde i Gaza, men det er neppe realistisk å tro at de vil gi opp alle (ref. den såkalte ”facts on the ground-problematikken”). Israel har i tidligere forhandlinger indikert fleksibilitet og vilje til å gi opp bosetninger og store deler av Vestbredden slik det ble forespeilet i Camp David-forhandlingene(2000) og de såkalte Annapolis-forhandlingene (2008).

De israelske bosettinger synes å være en vesentlig hindring for å komme frem til enighet om Vestbredden

Under Camp David-forhandlingene var Israel villig til å overlate til palestinerne cirka 90 prosent av Vestbredden samt gi palestinerne kontroll/suverenitet/funksjonell suverenitet over deler av Øst-Jerusalem. Israel synes å ha strukket seg langt, men av forskjellige årsaker hersker en viss usikkerhet om de eksakte grenser. Men det synes sikkert at Arafat avslo det israelske tilbud uten å komme med motforslag. I Oslo-avtalen fra 1993 fastslås det at territoriets endelige status skal fastlegges i avtale mellom partene. Etter den såkalte Oslo 2-avtalen ble Vestbredden inndelt i såkalte A, B og C-områder avhengig av graden av palestinsk og israelsk kontroll.

Under amerikansk ledelse er partene i disse dager engasjert i nye forhandlinger. I dag synes Israel å kontrollere cirka 60 prosent av Vestbredden, mens den palestinske selvstyremyndighet har varierende grad av kontroll/myndighet over resten. Israelsk bekymring for sin egen sikkerhet fremføres ofte. Israel frykter at en urolig og ustabil palestinsk stat ved sin grense vil utgjøre en konstant utfordring for Israel, at palestinerne stadig vil kreve nye innrømmelser og ikke respektere staten Israels jødiske integritet og karakter. FNs opprinnelige delingsresolusjon anerkjenner staten Israels jødiske karakter. PLO anerkjente i slutten av 1980-årene også delingsresolusjonen og Israels jødiske karakter. I den senere tid er det imidlertid kommet uttalelser fra palestinsk side som kaster tvil om dette lenger er tilfelle.

Tatt i betraktning store uavklarte etniske, religiøse og territorielle motsetninger i regionen, er det lite som tyder på at en tostats-løsning er en realistisk utvei med det første. En enstats-løsning synes heller ikke aktuell, selv om dette spørsmålet dukker opp fra tid til annen. Flere mener at man fortsatt vil måtte belage seg på en form for permanent krisehåndtering. Men de to parter synes likevel stadig å være engasjert i forhandlinger, selv om enkelte eksperter synes å mene at den israelsk-palestinske konflikt ikke nødvendigvis er den viktigste konflikten i regionen. Men flere viktige aktører – så som blant annet USA – legger i dagens situasjon i hvert fall betydelig vekt på å løse konflikten.

USA trenger en diplomatisk triumf i Midtøsten i disse dager 

USAs utenriksminister John Kerry har lagt sterkt press på Israel i de siste forhandlinger mellom partene – spesielt når det gjelder israelske bosettinger på Vestbredden. USA har sagt at hvis ikke Israel viser mer imøtekommenhet i spesielt bosettingsspørsmålet, vil Israel risikere en tredje intifada. USA er også i favør av at Israel trekker seg tilbake til grensene fra 1967. USA trenger en diplomatisk triumf i Midtøsten i disse dager (enten i forhandlingene med Iran eller i Israel/Palestina-konflikten).

Israel er lydhør når det gjelder amerikanske synspunkter, men i saker som oppfattes som vitale sikkerhetsinteresser, lytter Israel primært til seg selv. De israelsk-amerikanske forhold synes å befinne seg på et lavmål. I tillegg kommer israelsk frykt for at USA vil opptre ”svakt” i forhandlingene om det iranske atomprogram.

Det finnes imidlertid fremdeles rom for en forhandlingsløsning. De største og tyngste israelske bosettinger finnes på en begrenset del av Vestbredden. Det er mulig å finne løsninger som gir Israel kontroll over disse områdene mot at palestinerne kompenseres for dette gjennom bytte av territorier (”territorial swaps”). Man må imidlertid regne med motstand fra både palestinske og israelske grupper. På palestinsk side finnes som kjent to forskjellige grupperinger – Fatah og Hamas – som kontrollerer hvert sitt landområde. Det er også mulig at en annen og noe bredere regionaliseringsmodell før eller senere vil bli lansert i forhandlinger.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden