Bøker

Oppgjøret med negativ sosial kontroll startet lenge før de «skamløse jentene» kom på banen

Etter å ha lest Azra og Maria Gilanis bok forstår jeg hvor mye motstand Azra har opplevd innad i det pakistanske miljøet, skriver Maryam Iqbal Tahir.

Bilde: Vigmostad og Bjørke

Det startet allerede med innvandringsbølgen på 1970-tallet, slik vi kan lese i boken «En muslimsk mors kamp».

NY BOK

  • En muslimsk mors kamp
  • Azra & Maria Gilani
  • Vigmostad & Bjørke

Jeg kjempet alene. Det har til tider vært en ensom kamp, jeg skulle gjerne hatt flere kvinner med meg. Både pakistanske, andre muslimske og etnisk norske. Derfor vil jeg at den yngre generasjonen skal vite at de ikke lenger står alene i kampene sine.

De vil alltid ha denne mammaen i ryggen.

Hvem er menneskene som tar de modige valgene? Som kjemper til tross for at alle vender dem ryggen? De som står rakrygget i stormen og tenker utover seg selv? Er de født sånn eller blitt sånn?

Da jeg leste Azra Gilanis kronikk «Muslimske mødre, nå må dere våkne» for halvannet år siden, tenkte jeg at hun kom fra en liberal pakistansk familie, og at det må ha vært enkelt for henne å oppdra barna sine i Norge. 

I kronikken  oppfordrer hun muslimske mødre til å stå opp for barna sine og ta et oppgjør med de mannsdominerte begrepene ære og skam. Hun forteller at hun som firebarnsmor til tre jenter og én gutt ikke har gjort forskjell på dem, og har gitt dem den friheten de har krav på.

Når hun senere velger å skille seg, opplever hun å bli utstøtt av moskeen, som leverer tilbake fruktkurven hun sender dem i forbindelse med den muslimske høytiden eid.

I boken En muslimsk mors kamp, som hun har skrevet sammen med datteren Maria Gilani, beskriver hun hvordan det har vært å oppdra barna sine stikk i strid med den pakistanske og muslimske kulturen i Norge. Etter å ha lest den forstår jeg hvor mye motstand hun har opplevd innad i miljøet, og hvor alene hun har stått i kampen mot de patriarkalske strukturene. Åpenheten hennes viser at oppgjøret med negativ sosial kontroll startet lenge før de ”skamløse jentene” kom på banen. Den startet allerede med innvandringsbølgen på 1970-tallet.

Gilani bor på vestkanten i Oslo og stusser over miljøet på Vettakollen hvor personer fra samme miljø gifter seg med hverandre for å opprettholde en viss status og levestandard.

I boken beskriver Gilani motstanden hun møter i det pakistanske miljøet når hun forsøker å oppdra barna sine til å være norske, til å kle seg slik de vil og velge seg den livspartneren de vil. Hun blir kalt mann fordi hun går i vestlige klær. Når hun lager jul og inviterer familievenner på besøk, opplever hun at de bruker hele kvelden på å snakke om hvor «haram» julefeiring er, istedenfor å se gleden i barnas øyne. Når hun senere velger å skille seg, opplever hun å bli utstøtt av moskeen, som leverer tilbake fruktkurven hun sender dem i forbindelse med den muslimske høytiden eid.

Flere menn og kvinner besøker henne også hjemme for å overtale henne til ikke å skille seg. Hvis andres døtre velger å få seg norske kjærester, får Gilani skylden for det, fordi hun anses for å være et dårlig eksempel.

Å leve som frie individer er noe vi alle må kjempe for, enten det er en indre eller ytre kamp. Gilani bor på vestkanten i Oslo og stusset for eksempel over miljøet på Vettakollen hvor personer fra samme miljø giftet seg med hverandre for å opprettholde en viss status og levestandard. Det får henne til å spørre venninnen sin: «Si meg, er ekteskapet mellom deg og mannen din egentlig arrangert?»

Selv om det snakkes mye om likestilling og frigjøringskamp, har likevel en del av kvinnene ikke større ambisjoner enn å være hjemmeværende og passe mann og barn. Gilani blir forundret over svaret til en kvinne som blir mishandlet av kjæresten, men velger å bli hos ham fordi hun ikke ville være alene:

«Så hun syntes det var bedre å leve med en som misbrukte henne fysisk og psykisk, fremfor å gå fra ham?» Hun stusser over dette fordi hun hadde andre forventninger til kvinner fra et vestlig land som Norge.

Gilani kjemper mot ukultur i det pakistanske miljøet for at barna hennes skal slippe å ta de kampene. Hun ønsker  å være tro mot dem og gi dem et godt liv. Hun er mer opptatt av at de skal være lykkelige enn å velge ektefeller for dem som det pakistanske miljøet godtar.

Det er dét som skiller Gilani fra de andre pakistanske og muslimske foreldrene: for henne er barna viktigere enn hva miljøet skal mene om henne.

Det er vanskelig å svare på hva som gjorde at hun valgte en annen livsvei for sine barn enn det andre pakistanske foreldre gjorde på den tiden. Det som fremstår som klart, er at det falt henne naturlig fra første stund. Noe av forklaringen kunne ha vært at hun kommer fra en utdannet familie fra storbyen Lahore i Pakistan, men det er ikke den eneste forklaringen, for de andre foreldrene fra storbyene i Pakistan har ikke tatt de samme valgene som henne. Man kan heller ikke si at det var oppveksten hennes, for broren hennes, som ble oppdratt av samme foreldre, valgte å boikotte bryllupet til datteren hennes fordi han ikke likte at hun valgte seg en norsk ektefelle.

Jeg tror de fleste foreldre er klar over at de ikke kan utøve press og tvang mot barna sine, og jeg tror de fleste foreldre er opptatt av at barna deres skal være lykkelige. Men de velger å la være å stå ved sine barns side av frykt for å bli utstøtt av det pakistanske miljøet. Det er dét som skiller Gilani fra de andre pakistanske og muslimske foreldrene: for henne er barna viktigere enn hva miljøet skal mene om henne. Hun velger annerledes, til tross for konsekvensene.

Gilani blir oppriktig bekymret når hun møter unge mennesker av begge kjønn som nesten blindt har tatt til seg sine foreldres tradisjonelle væremåter.

Gilani skjærer ikke alle pakistanere over en kam. Hun er tydelig på at dette er historien om hennes liv. I boken deler hun historier om hva foreldres ukultur gjør med barna deres. Én familie snakket ikke med datteren på 15 år, fordi hun hadde skilt seg fra fetteren og giftet seg med den norske studiekjæresten sin:

«I hele 15 år hadde foreldrene baksnakket sin egen datter overfor andre i det muslimske miljøet. Faren hadde sagt at han skulle ønske datteren «hadde dødd den dagen hun ble født, slik at familien hadde sluppet dette anslaget mot familiens ære». Hva om de i stedet hadde brukt de 15 årene på å forstå og akseptere sitt eget barn, og heller bruke kreftene på å venne seg til tanken på at etterkommerne våre har en helt annen oppfatning av verden enn det vi foreldregenerasjonen har?»

Da Gilani var gravid for første gang og kjente at hun fikk rier, tok hun t-banen helt alene til fødestuen.

Men det er ikke bare foreldregenerasjonen som har trangsynte holdninger. Gilani blir oppriktig bekymret når hun møter unge mennesker av begge kjønn som nesten blindt har tatt til seg sine foreldres tradisjonelle væremåter, og som mener at å opprettholde disse handler om å vise foreldrene respekt. Det viser at kampen ikke er over.

En muslimsk mors kamp gir også en beskrivelse av hvordan det er å komme til et nytt land og om møte med det nye. Gilani blir for eksempel fascinert første gang hun ser nordmenn spise reker: «Hvordan kunne de glede seg over å spise insektene på en skive loff?» spør hun seg.

Boken beskriver også om hvordan det var å leve på 70-tallet. Da Gilani var gravid for første gang og kjente at hun fikk rier, tok hun t-banen helt alene til fødestuen. Jeg måtte bla tilbake i boken og lese på nytt igjen for å være sikker på at jeg hadde lest riktig. Jeg gjenga dette til en kollega, som utbrøt: «Å, fy fader». Dette beskriver Gilani som den største selvfølgelighet. I dag klarer vi ikke å forestille oss at en kvinne må ta t-banen alene til sykehuset for å føde.

Boken handler i bunn og grunn om det vi alle er opptatt av: å være lykkelige. Den handler om friheten til å ta egne valg, og å være tro mot seg selv, selv om det innebærer at venner og familie vender deg ryggen. Boken gjelder for alle – og er en trøst for de modige som har gått sin egen vei, og inspirasjon for de som ikke tør det samme på grunn av konsekvensene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden