Bøker

«Opplegget var noe mer sentralisert enn demokratisk»

«Lenins intoleranse overfor all opposisjon var like velutviklet som hans talegaver», skriver Per Egil Hegge.

Bilde: Wikimedia Commons

Leser man Per Egil Hegges bok om den russiske revolusjonen, forstår man hvorfor det gikk galt alle steder sosialismen ble innført.

Vi er mange som har hatt stor glede av Per Egil Hegges lange fartstid i norsk presse. For Aftenpostens lesere er han nå kanskje mest kjent for sine lett humoristiske – for ikke å si lakoniske – språkspalter. Det regnes nesten (men ikke alltid) som en ære å få sitt pass påskrevet av Hegge når han irettesetter kjente og ukjente skribenter.

Russland 1917 av Per Egil Hegge

  • Vigmostad & Bjørke, 2017.
  • 239 sider.

Hegge er også verdsatt som en gudbenådet polemiker, ikke minst for oss litt ute på høyresiden. På 1970-tallet hadde Hegge en del kontakt med nobelprisvinneren Aleksandr Solzjenitsyn, og som korrespondent ble han etter hvert utvist fra Sovjetunionen fordi han hadde kontakt med samfunnsfienden.

Det har blitt sagt at Hegge er som grevlingen: Har han bitt seg fast, slipper han ikke taket før det knaser i beinmargen. Oppnavnet er ikke uberettiget, for Hegge har hatt sine prygelknaber. En av dem er Johan Galtung.

I 2001 skrøt Galtung uhemmet av seg selv etter en konferanse i Praha: «Det var 21 utenriksministere. Nummer 22 var meg. Og hvorfor var jeg der? Vel, det er på grunn av et renommé jeg har for å vite en del, og et rykte på meg for å fortelle sannheten», sa Galtung til Dagbladet. Hegge skrev en lettere sarkastisk kommentar i Aftenposten med tittelen «Bevisstløshet og Galtung». Det var nemlig ikke noe utenriksministermøte i Praha den dagen. «Det eksisterer bare i Johan Galtungs frodige hjerne,» skrev Hegge, som fikk Galtungs advokat på nakken. Han ville ha en slutt på «personforfølgelse av hans klient». Dagbladet lurte på om Hegge hatet Galtung: «Jeg har ikke tid til å hate mennesker. Men jeg føler en viss mangel på beundring for Johan Galtung.»

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Venstresidens mangel på jording

Hegge er ikke minst kjent for å svinge spanskrøret mot de som har kommet i skade for å snuse på marxistisk kannestøperi og de sosialistiske statenes tilhørende herligheter.

For å forstå den ytterste venstresidens utskeielser, der akademikere og intellektuelle har vært i stand til å gi sin tilslutning til merkverdige diktaturer, kan man best bruke den absurdistiske litteraturtradisjon som innfallsvinkel, har Hegge sagt.

At Hoxha var mer progressiv enn Bratteli, kan bare en absurdist som Eugène Ionesco forklare, fastslo Hegge.

et frokostmøte hos Civita i 2011 fortalte Hegge at årsaken til den radikale venstresidens mangel på jording, er å finne i den falske, men gjennomgående oppfatningen av historien som noe lineært, noe som fortsetter mot noe stadig mer utviklet og noe stadig bedre. Det var mer progressivt å mene at Enver Hoxha var en bedre leder enn Trygve Bratteli, fordi Hoxha hørte hjemme på et høyere stadium av sosialismen og på et høyere nivå av historien. At Hoxha var mer progressiv enn Bratteli, kan bare en absurdist som Eugène Ionesco forklare, fastslo Hegge. Hvis Idi Amin hadde erklært seg som sosialist, hadde han fått støtte særlig fra intellektuelle, for arbeidere var for fornuftige til å holde på med sånt, mente Hegge.

Selv i dag er det noen deler av venstresiden som ikke makter å erkjenne det åpenbare: At sosialismen har spilt fallitt i alle land der den har vært statsform. Om det gjelder Venezuela, Maos ettermæle, Cuba eller kristusfiguren Che Guevara spiller liten rolle.

Ikke minst gjelder det årets hundreårsjubilant, den russiske revolusjonen i 1917. Fremdeles er omkvedet fra enkelte venstrehold at Lenin og bolsjevikene sto i fronten for en folkelig oppstandelse som skulle bane veien for den internasjonale arbeiderklassens frihetskamp, fremveksten av velferdsstater og pappaperm. Likeså at Lenins demokratiske sosialisme var så omgitt av fiender at den i rent selvforsvar ikke maktet å innfri verdenssosialismen. Dertil – og ikke minst – at Stalin er busemannen i fortellingen om revolusjonens totalitære vendepunkt. Hadde det ikke vært for Stalin … så …

Det er på grensen til absurd. Selv om Stalins utrenskninger var sinnssyke, både i form og antall døde, var Lenin besatt av tanken på å skape en ny menneskehet, og han innførte den totalitære statsformen og de voldelige institusjonene som Stalin kvernet videre på.

En rolig og sindig bok

Det var nok flere av oss som med litt skadefryd gledet oss da vi fikk vite at Hegge skulle utgi bok om den russiske revolusjonen: Her skulle grevlingen gå løs på all verdens idioti, ideologisk absurdisme og fjollete medløperi.

Men slik har det ikke blitt.

Hegge har nemlig levert en rolig og opplysende bok uten særlig sarkasme. Russland 1917 er en kort, lettfattelig og edruelig gjennomgang av revolusjonens årsaksforklaringer og dens voldsomme dramatikk. Russland 1917 er ikke en ideologisk gjennomgang av kommunismen. Begrepet «totalitær» er for eksempel ikke å oppdrive.

Boken var først en liten skuffelse for undertegnede. Hvor ble det av grevlingen?

Men etter hvert fester inntrykket seg av at Hegge har gjort et fornuftig valg. Norsk faglitteratur om bolsjevikenes inntog i verdenshistorien vokser ikke på trær, og i alle fall ikke den typen litteratur som nærmer seg tematikken på sindig og empirisk vis uten anstrøk av apologismer.

Leninisme som naturvitenskap

Hegge nærer ingen illusjoner om at tsarveldet ville åpne for demokrati og fattigdomsbekjempelse i Russland i årene før revolusjonen. Selv om Russland opplevde stor økonomisk vekst frem mot første verdenskrig, var makthaverne blinde for «at den økende økonomiske urettferdigheten, og spenningene som følge av den, utgjorde en trussel mot stabiliteten i samfunnet og dermed også mot hele det politiske systemet».

For å si det på enklest mulig måte oppfattet Lenin sine motstandere som naturstridige.

Allerede i innledningen slår likevel Hegge fast det som etter hvert burde ha vært elementær historiekunnskap i skoleverket og blant folk flest: Bolsjevikenes maktovertagelse var ikke det gitte resultatet av en bred folkelig oppstandelse. Lenins maktovertagelse var et regelrett statskupp. Det er også slik det blir forstått blant de aller fleste russlandshistorikere.

Lenin var en ideologisk fanatiker uten det minste fnugg av forståelse for pluralisme og kompromiss. I Lenins hode eksisterte sosialismen – slik han oppfattet den – som en vitenskapelig idé, ganske i tråd med naturvitenskapen. For å si det på enklest mulig måte oppfattet han sine motstandere som naturstridige, noe som ikke er særlig lovende for de som måtte ha et mer sofistikert syn på tilværelsen.

Ikke spesielt demokratisk

Ideelt sett skulle folket forstå forutsetningene for sin egen frigjøring fra kapitalismen ved hjelp av litt skolering, mente Lenin.

«Til det trengtes disiplinerte intellektuelle, skriftlærde personer som brukte all sin tid i politikkens – det vil si revolusjonens – tjeneste», skriver Hegge, som her går inn på den leninismens venstrefascistiske ideologiske kjerne: «Nå kunne det tenkes at arbeiderne ikke var skolerte nok til å skjønne at dette var til deres eget beste, eller at det virkelig tjente deres og revolusjonens sak. Også av den grunn måtte de intellektuelle ha kontrollen og ledelsen; de skjønte mer. Disse ideene utformet han i en pamflett som fikk tittelen ‘Hva må gjøres?’. Der utlegger han hovedprinsippene for organiseringen av et parti av en helt ny type: Det er toppstyrt og sentralisert, og disiplin er et ufravikelig krav. Denne organisasjonsformen fikk navnet den demokratiske sentralisme.»

Her klarer ikke grevlingen Hegge å dy seg: «Opplegget var noe mer sentralisert enn demokratisk.»

For Lenins skoleringsprosjekt gikk ikke så veldig bra i en revolusjonær bevegelse der det store grosset hadde store problemer med å akseptere Lenins autoritære sosialisme.

Autoritært fyrtårn i Europa

Enda verre gikk det ute i den alminnelige befolkningen, som hovedsakelig besto av bønder og analfabeter, som ikke forsto en døyt av bolsjevismen og i tillegg var både religiøse, konservative i ånden og med forbudte drømmer om retten til egen eiendom.

«Lenins intoleranse overfor all opposisjon var like velutviklet som hans talegaver», skriver Hegge. Det skulle ikke ta lang tid før Lenins bolsjeviker var i regelrett krig mot alt som kunne lukte av ideologisk avvik. I praksis ble all aktivitet og tankevirksomhet som vek fra den leninistiske modellen forbudt og forfulgt, gjerne ved hjelp av eksekusjonspelotonger. Det var her alt gikk galt.

Det fantes neppe et sted hvor det var farligere å stille krav om demokrati og reell stemmerett.

Forstår man det (og leser Hegges bok), forstår man også hvorfor det gikk galt alle andre steder sosialismen ble innført som statsform.

Det fantes neppe et sted hvor det var farligere å stille krav om fri organisasjonsrett for sosialister, anarkister og sosialdemokrater eller om demokrati og reell stemmerett enn i Russland og Sovjetunionen på den tiden. Likevel skulle Lenins maktovertagelse i mange år forbli et slags fyrtårn i den europeiske venstresidens verdensanskuelse. I moderne tid har vi neppe sett en større mismatch mellom idealer og praksis.

Historiens lange linjer

Hegges bok, på sine små 230 sider, gir imponerende innsikt. Hegge har fått det til fordi han ikke nøster seg opp i historiefagets teoretiske stringens og enorme kildebruk. Det blir gjerne grundige mursteiner av slikt, som Orlando Figes fabelaktige, men tusen sider lange A People’s Tragedy. The Russian Revolution (som alle bør lese ved anledning).

Hegge har nok skrevet den boken han lenge har hatt lyst til å skrive, og han skriver den som pressemann og historieforteller. Men enda viktigere: Hegge forstår betydningen av kulturhistoriens lange linjer og kausalitet (noe marxister sjelden forstår seg på).

Hvis vi ser på dagens Russland og den tross alt korte tiden som har gått siden kommunismens sammenbrudd, er det besynderlig å se hvor inderlig reaksjonært landet er i dag. At mange unge russere tilkjennegir beundring for både Stalin og Lenin rokker ikke inntrykket, for det er ikke kommunismen de har noe særlig begrep om (for det har de ikke), men heller den russiske stormaktstiden.

Det er også langs disse linjer Putin gjør sitt ytterste for å fabrikkere et nasjonalkonservativt og statlig dirigert narrativ. De offisielle markeringene av revolusjonen i Russland er nesten kjemisk renset for klassespørsmål og leninisme, men desto mer spekket av nasjonal oppbyggelighet og nostalgi.

Hegge går grundig til verks når han forklarer den østlige, «slavofile» forståelseshorisonten.

Om det er noe som med sikkerhet kan sies om leninismen, er det at den har vært fullstendig mislykket som pedagogisk prosjekt. Mer enn et halvt århundre med politisk indoktrinering, ikonoklasme og ateisme har ikke etterlatt stort annet av sosiale strukturer enn fattigdom, alkoholisme og en merkverdig avhengighet av å overlate alt lederskap i hendene på diktatortyper og andre autoriteter.

Som nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj skrev i boka Slutten for det røde mennesket (Kagge 2015), var kommunismen basert på «en avsindig plan, om å forvandle det ’gamle mennesket’, den skrøpelig Adam, til homo sovieticus […] staten ble deres kosmos, den erstattet alt for dem, selv deres eget liv».

De gamle «slavofile» ideene

Hegge går grundig til verks når han forklarer den østlige, «slavofile» forståelseshorisonten som på mange måter overlevde kommunismen: «De betraktet Vesten og alt dets vesen som ondt, upålitelig og truende, noe lumskt og uhumskt som Russland måtte verne seg mot, både av etiske og strategiske grunner. Det parlamentariske demokrati var et styresett som Russland burde vokte seg for å kopiere; det passet ikke russernes mentalitet og tradisjon. Dessuten var europeerne dekadente og slu, de hadde i motsetning til russerne liten sans for åndelige verdier, og de var ute etter å tyne eller utnytte Russland til sin egen fordel.»

Den «slavofile» tankegangen kommer også frem hos en forfatter som Dostojevskij. Det er i det hele tatt helt utrolig at kommunismen skulle få sitt gjennomslag i et så konservativt, religiøst og overtroisk samfunn som i det agrare Russland (her er Hegges ganske lange avsnitt om den legendariske Rasputin obligatorisk og underholdende lesing).

Strengt tatt hadde sosialismen hatt bedre vekstvilkår i det industrialiserte og langt på vei rasjonalistiske Vest-Europa, ikke minst fordi marxismen har som grunnbetingelse at den sosialistiske revolusjonen bare er mulig i en sen fase av opplyst kapitalisme, der den skal gjennomføres av en stor industriarbeiderklasse.

Det er ikke sikkert at russerne i det lange løp vil finne seg i den omfattende korrupsjonen og ulikheten.

I likhet med mange andre russlandskjennere oppfatter Hegge snarere kommunismen som et avvik i den russiske historien, der mange av de gamle «slavofile» ideene «kunne skjelnes ikke altfor dypt under overflaten […] I dag preger de tenkningen i den nasjonale og nasjonalistiske russiske kirke, og det er lett å skjelne dem i mange av Putins politiske standpunkter og argumenter.»

Putin kan falle for eget grep

Hegge antyder at autokraten Putin kan falle for eget nepotistisk grep. Selv om den gamle KGB-mannen i god opportunistisk ånd for lengst har kvittet seg med partiboka og gjenoppstått som tradisjonalist og nasjonalist, er det ikke sikkert at russerne i det lange løp vil finne seg i den omfattende korrupsjonen og ulikheten.

Putins oligarki tegner «en imponerende presis, men historisk sett tragisk, bue over folk og land», skriver Hegge: «Som den gang, og som i den imponerende vekstperioden, har russiske myndigheter med flid unngått å la seg inspirere, eller bekymre, av den moderne likhetstanken. Selv i sovjettiden, da likhet og sosial rettferdighet var offisiell ideologi, forble Russland et klassesamfunn med enorme forskjeller mellom toppsjiktet og massene.»

Det er mye samtidslærdom som kan trekkes ut av Hegges gode skriverier om den russiske kulturkampen. Det er heller ikke tilfeldig at Putin omtales som den vestlige sivilisasjonens redningsmann av reaksjonære nasjonalister som Marine Le Pen. Det er ikke mye å sette sin lit til overhodet.

Fra forsiden