Debatt

Opplyst avkolonisering: Brev fra en filosof i kampmodus

Som filosof gjør det vondt å høre at en de største filosofene gjennom tidene, Immanuel Kant, var ond, skriver Knut Jørgen Vie.

Bilde: Ukjent

For å komme seg ut av gjørma må begge sider i avkolonialiseringsdebatten bli rausere overfor hverandre.

Filosofifaget i Norge har et sterkt immunforsvar. Vi blir stadig feilaktig anklaget for ikke å bidra til samfunnet og for å utdanne folk til arbeidsledighet. Ex. phil., et fag som holder mange filosofer i arbeid, blir stadig utsatt for kuppforsøk og beskyldninger om irrelevans. På grunn av slike angrep har filosofer blitt kampvante, og kjappe i avtrekkeren når det gjelder å forsvare faget offentlig.

Det nye nå er at filosofihistorien settes i sammenheng med kolonialistisk tankegang, noe som har trigget flere kampglade filosofer både her hjemme og internasjonalt. Dette er alvorlige anklager som filosofer ikke tar lett på, da vi ser oss som forvaltere av fagretninger som etikk og politisk filosofi, der rettferdighet ofte er i fokus.

Som filosof er det lett å føle seg truet av avkoloniseringsdebatten. For min egen del er det to grunner til det.

1: Faget jeg elsker og opplysningstidens idealer, som begge utgjør en vesentlig del av min identitet, anklages for å være i forbund med forkastelige bevegelser som imperialisme og kolonialisme.

2: Mine sjanser til å få fast stilling skal innsnevres hvis avkoloniseringen blir gjennomført. Og kanskje skal mulighetene mine elimineres helt. En representant for avkoloniseringsbevegelsen hevdet i Dagbladet i sommer at jeg personlig står for noe av den verste kolonialistiske tenkningen.

Med et slikt stempel på seg står man nok langt fremme i køen nå det skal avkoloniseres.

En av påstandene avkoloniseringsbevegelsen har fremmet er den følgende: vestlig tenkning er iboende suspekt fordi den har utviklet seg samtidig med vestlig imperialisme.

Den sistnevnte risikoen får jeg kanskje bare leve med. Den første derimot har jeg brukt en del tid på å forsøke å tenke klart om, noe som har resultert i denne kommentaren. Å diskutere avkolonisering på metanivå er nærmest umulig. Bevegelsen består av mange forskjellige ideer og tilnærminger, der noen er gode og andre dårlige.

I debatten i Norge den siste tiden har det til en viss grad gått opp for partene at man snakker forbi hverandre, noe som delvis skyldes at metanivået ikke har et klart innhold. Skal man diskutere avkolonisering må man bryte det ned til mer grunnleggende bestanddeler.

En av påstandene avkoloniseringsbevegelsen har fremmet er den følgende: vestlig tenkning er iboende suspekt fordi den har utviklet seg samtidig med vestlig imperialisme.

Som det ble sagt på SAIHs seminar om avkolonisering den 18.09: «Modernitet og kolonialisme er gjensidig konstituerende».

På samme seminar ble opplysningstiden nevnt som en problematisk periode, og denne perioden og moderniteten henger tett sammen. Ifølge SAIHs resolusjon om temaet er «mer kritisk og selvstendig tenkning» et av tiltakene som trengs for å motvirke denne kolonialistiske arven.

Ikke bare er kritikken av opplysningstiden dårlig belagt, den utgjør også en tapt mulighet.

Hva som menes med kritisk tenkning her er uklart, men det kan se ut til at det ikke er opplysningstidens tenkemåter det er snakk om. Når denne kritiske holdningen skal forklares er det kritikk av maktstrukturer i faget som trekkes frem som det viktige. Om det her er snakk om at alle skal innføres i frankfurterskolens kritiske teori nevnes ikke, men siden det er maktstrukturer som skal være i fokus, er det ikke urimelig å stille spørsmålet om ikke Marx lurer i sivet.

Dette er nok en trussel flere kjenner på. Ingen i norsk akademia er for kolonialisme eller rasisme, bekymringen er nok mer at man frykter å miste kontrollen over sine egne fag og hva de skal inneholde. Man lurer på om noen forsøker å snike inn noen ideologiske trojanske hester, og det er ikke en urimelig bekymring når interseksjonalitet nevnes i SAIH-resolusjonen som noe de skal aksjonere på vegne av.

I seg selv har ikke dette begrepet noe ideologisk innhold, men i akademia er det tett knyttet til ideologiske bevegelser og radikal aktivisme på den politiske venstresiden, særlig i USA. Å unngå «amerikanske tilstander» er nok et mål for flere av de som har uttrykt seg skeptisk til avkolonisering.

Jeg er hverken redd for Marx, interseksjonalitet eller kritikk av faglige maktstrukturer. Det jeg er redd for er at uskyldige kommer til å falle i avkoloniseringens kryssild. Leser man litt om opplysningstiden er det lett å bli sjokkert over påstanden om at denne tiden og det moderne er iboende kolonialistisk.

Til tross for at det ble brukt makt for å stoppe opplysningstidens tenking og filosofer, overlevde ikke de eksisterende undertrykkende maktstrukturene de opplyste tankers kraft.

Kanskje er det for lenge siden det var opplysningstid, men det kan se ut til at mange har glemt hvor undertrykkende samfunnet i Europa var før 1650, og opplysningstiden kom i gang. Kirken og adelen hadde enorm makt, og de som tenkte fritt og kritisk ble forfulgt. Å lese Spinoza var noe av det verste man kunne gjøre.

Til tross for at det ble brukt makt for å stoppe opplysningstidens tenking og filosofer, overlevde ikke de eksisterende undertrykkende maktstrukturene de opplyste tankers kraft. Kirken mistet sitt monopol på sannhet, og politisk ble folkets rettigheter og velferd satt foran kongenes gudegitte autoritet.

Ikke bare er kritikken av opplysningstiden dårlig belagt, den utgjør også en tapt mulighet. Opplysningstidens idealer har siden dens oppstandelse blitt mobilisert til frigjøringskamp og avkolonisering, for eksempel av Frederick Douglass og Martin Luther King. Men nå skal det altså settes et kritisk lys på den, slik blant annet SAIH vil. Slikt blir det bråk av, og tøffe konfliktlinjer.

Et eksempel her er spørsmålet om Kant var rasist eller ikke, noe som har blitt påstått av avkoloniseringsaktivister og som trekkes frem som en grunn til at avkolonisering trengs.

Som filosof gjør det vondt å høre at en de største filosofene gjennom tidene var ond. I tillegg blir man rasende fordi det i beste fall er misvisende å stemple Kant på den måten. Kant skrev rasistiske ting, men mot slutten av livet, etter å ha utviklet sin universelle moralfilosofi, fordømte han kolonisering og slaveri i sterke ordelag, samtidig som han argumenterte for menneskers likhet og for universelt kosmopolitisk felleskap.

På den ene siden har avkoloniseringsbevegelsen vært for lite rause med vestlige tanker og ideer.

Dette berettigede raseriet gjør at man som Kant-forsvarer graver dype skyttergraver og gjør det man kan for å holde avkoloniseringen på avstand.

Alternativet til SAIHs kritiske tilnærming er, som filosofen Bryan van Norden foreslår, å ta opplysningstiden opp i avkoloniseringen, og bruke denne til å fremme inkluderende og åpen vitenskap og utdanning. Van Norden trekker frem Paul Ricœurs todeling av hermeneutikken når han skal forklare sin egen tilnærming til avkolonisering. På den ene siden kan man gjøre som SAIH, og andre som driver avkolonisering, og adoptere mistenksomhetens hermeneutikk, ved å forsøke å avsløre grumsete holdninger eller faglige maktstrukturer.

Dette blir det krig og dårlig stemning av, slik vi har sett i den norske debatten, der avkoloniseringens mistenksomhet avler mistenksomhet mot seg selv. Jeg har selv brukt en slik mistenksomhet i denne teksten, der jeg leser Marx mellom linjene i SIAHs resolusjon, noe som nok har ført til forargelse hos flere av avkoloniseringsforkjemperne som leser dette. Og selv om mistanken skulle vise seg å stemme, fører slik mistenkelighet mer splid enn fremgang og konstruktiv dialog.

Alternativet til å lese tekster med mistenksomhet er å lese dem med åpenhet. Her ligger ifølge van Norden mye av løsningen i avkoloniseringsspørsmålet. På den ene siden har avkoloniseringsbevegelsen vært for lite rause med vestlige tanker og ideer, og flere av dens representanter har mislykkes i å lese vestlige tekster med samme åpenhet de krever at man skal ha for ikke-vestlige perspektiv. Hele det moderne og opplysningstiden settes i samme bås og mistenkeliggjøres fordi de oppstod samtidig med kolonisering. Dette til tross for at opplysningstiden var dypt radikal og progressiv, til tross for at den etter hvert befridde mye av vesten fra svært undertrykkende strukturer og til tross for at dens ideer har blitt brukt som argumenter for avkolonisering.

For å komme seg ut av gjørma må begge sider bli rausere overfor hverandre.

På den andre siden kan krav om mer åpenhet også rettes mot akademia, og dette er van Nordens inngang til å kreve at filosofifaget må ta inn flere ikke-vestlige tenkere. Hvorvidt man skal være en del av faget burde avhenge av hvor gode ideer man har, og leser man ikke-vestlig tenkning med den samme rausheten man krever for seg selv som vestlig tenker, finner man at det er grunn til å tenke nytt om hvem man skal ha på pensum.

Her mobiliserer han opplysningstidens kosmopolitiske idealer og vitenskapens universalistiske normer. Det er viktig å presisere at åpenhet ikke betyr at man skal slutte å være kritisk, men kritikken må komme først etter at man har møtt saken det er snakk om med nysgjerrighet og raushet.

En slik tilnærming er bedre egnet til å oppfylle avkoloniseringens mål om større mangfold enn det å bedrive mistenkeliggjøring. Vil man overbevise en filosof om å skaffe seg et bredere perspektiv på faget er det bedre å appellere til hans eller hennes forestillinger om rettferdighet og rasjonalitet enn å anklage vedkommende for å stå for en videreføring av kolonialistisk og imperialistisk tenkning.

Dette ser man i praksis. Anklager man filosofer for å stå for kolonialisme kan de bli rasende og gå i kampmodus. Samtidig er det ingen som reagerer når, for å ta et eksempel fra forskning jeg selv bruker, den nylig utgitte Handbook of Virtue Ethics in Business Management har et eget kapittel om Konfutse. Og hvis man vil bli tatt på alvor innen bevissthetsfilosofi i dag må man ha en grunnleggende forståelse av buddhisme.

Debatten i Norge har blitt preget av stor uenighet. For å komme seg ut av gjørma må begge sider bli rausere ovenfor hverandre. Så får vi se om partene vil. Det er deilig å kjempe.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden