Forsiden

Ordet alene

Historien har allerede avsagt sin dom, men med Taperens testamente gir religionshistoriker Torkel Brekke leseren god innsikt og forståelse for en svært dramatisk epoke i både Norge og Europas historie.

Historien har allerede avsagt sin dom, men med Taperens testamente gir religionshistoriker Torkel Brekke leseren god innsikt og forståelse for en svært dramatisk epoke i både Norge og Europas historie.

Taperens testamente
Torkel Brekke
Lunde forlag, 2014

Året er 1521 og det er urolige tider. Fra sitt hovedsete i Nidaros ser erkebiskop Olav Engelbrektsson et Europa i brann: Fra øst kommer trusselen om tyrkernes invasjon og på kontinentet er en tysk munk i ferd med å splitte kirken. I det maktpolitiske spillet som finner sted, sloss erkebiskopen på den ene siden for Norges selvstendighet, mens han på den annen kjemper en innbitt kamp mot Martin Luther og hans menn. Kan han klare begge deler?

I denne kampen har professor i religionshistorie, Torkel Brekke, valgt å legge handlingen for sin første historiske roman. Fra Worms i Tyskland april 1521 til Steinviksholm sommeren 1537; Dette er en periode hvor historie skapes daglig. Vedtatte sannheter blir stilt spørsmål ved og kampen om Europas sjel har startet. Det er en kompleks fortelling med et omfattende persongalleri og midt i det hele møter vi Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson.

Du må ikke sove
Det er nært sagt fristende å starte hele dette essayet med følgende setning fra populærkulturen: ”Winter is coming”. For det er nettopp slik det føles, der vi møter Olav Engelbrektsson og den danske adelsmannen Vincents Lunge i Worms, Tyskland, april 1521. På denne dag skal den tyske munken Martin Luther forsvare seg for pavens utsending og keiser Karl den 5.

Taperens testamenteLuther har, som kjent, angrepet kirken med sine 95 teser, kalt En diskusjon som skal belyse hvilken kraft avlaten har. Det skal allikevel vise seg at reformasjonen og fremveksten av lutheranismen er kun én av flere kamper erkebiskopen står overfor: Etter at Kalmarunionen ble oppløst i nettopp 1521, ønsker Engelbrektsson å forsvare landet mot de stormennene som nå kjemper om tronen. Brekke tydeliggjør erkebiskopens klare ambisjoner om makt: ”Det var tenkingen om de store linjene i tiden, og om de forskjellige folkenes roller og skjebner, som virkelig opptok ham – ikke teologien” (s. 41).

Den tredje og siste kampen Engelbrektsson står overfor, er trusselen om og faren for tyrkernes inntog i Europa. Med dem ville også islam følge med og det skal vise seg at erkebiskopen selv nærer en stor interesse for Muhammeds lover, Lex Muhammed.

Overordnet bærer Europa preg av en sterk tro på endetiden. Brekke skriver engasjerende og han klarer å frembringe en fornemmelse av det kaoset mennesket – og ikke minst Engelbrektsson – må ha stått overfor. Det er stadig tegn i tiden med stjernekonstellasjoner, bondeopprør og ikke minst den pågående reformasjonen. Messias-forventningene er med andre ord høye.

Stjernekonstellasjoner kan være usikre, men et tegn i tiden er i hvert fall sikkert: Makten er i kontinuerlig bevegelse. Etter at den danske kong Christian II ønsket å gi norsk jord og eiendommer til danske menn, mobiliserte kirken med erkebiskop Engelbrektsson i spissen. For norsk selvstendighet, ja, men det skal også nevnes at kirken eide 40 prosent av jorden i landet. Ved at riksrådet holdt på sin makt, beholdt den norske kirken også sin. I forlengelse av dette var også ønsket om å stanse lutheranismen som bredte om seg. Det norske riksrådet samlet seg i august 1524 i Bergen og det er her det tilspisser seg. Erkebiskopen finner snart ut at venner fort kan bli fiender og at alle og enhver som har kommet på møtet, har sin egen agenda – og ikke minst ambisjoner.

Frels dine barn
Størst av alt er kanskje forfatterens egne ambisjoner? Brekke har uten tvil vært ambisiøs i valg av fortelling, men en professor i religionshistorie besitter meget av kunnskap. Derfor er det gledelig at denne kunnskapen også kommer til sin rett gjennom Taperens testamente. Én ting er å fremlegge historiske fakta, én helt annen er å skape en forståelse for de årsaker som leder frem til disse faktaene. Når utgangspunktet er faktiske personer og hendelser, er faren for å tråkke over større. Brekke balanserer bevisst mellom det språklige og det innholdsmessige. Han besitter åpenbart gode kunnskaper og det er nettopp dette som gjør det morsomt å lese. Allikevel hender det man som leser går seg bort i detaljer: Det store høydepunktet man venter på, forsvinner, nettopp i detaljer. Kanskje fordi forfatteren forsøker å fortelle for mye, over for få sider.

Der Luther begynner med å kritisere pavekirken for avlatshandelen, vokser dette til en stadig større kamp: En kamp der kirkeretten splittes og settes mot hverandre.

Tilbake til vår mann Engelbrektsson: Hans første åpenlyse kamp er den han fører mot Luther. Der Luther begynner med å kritisere pavekirken for avlatshandelen, vokser dette til en stadig større kamp: En kamp der kirkeretten splittes og settes mot hverandre. På den ene siden den kanoniske rett og på den annen side den nye som fulgte av de store omveltningene. For når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer. Da Luther ble møtt med kritikk for sine teser, svarte han nettopp følgende: ”Dersom jeg blir kalt kjetter av dem som lider på pungen på grunn av mine sannheter, bryr jeg meg ikke stort om at de buldrer, for bare de her på jorden som har så formørket forstand at de ikke kjenner Bibelen, kan si noe sånt.” (Alnæs, Karsten. Historien om Europa: Oppvåkning, Gyldendal Norsk Forlag AS 2003, s. 188). Svaret provoserte selvsagt.

Nettopp i denne kampen – en kamp der en ny og gammel verden møtes – klarer Brekke å belyse flere sider av erkebiskop Engelbrektsson. Jo visst er Engelbrektsson en kirkens mann, men han er like fullt en maktens og stridens mann. Samtidig gir Taperens testamente deg nettopp følelsen av at du møter en mann som sloss forgjeves, med tiden og historien mot seg, en mann som bare blir en brikke i det store spillet om Europa. Nettopp dette janusansiktet klarer forfatteren å tegne tydelig for oss.

Europa brenner
Det er sagt at man skal velge sine kamper med omhu. Det samme må derfor også sies om politiske støttespillere. I en tid der kamp om kirke og krone gir inntrykk av å gli sømløst sammen, er det utfordrende å følge med. Da er det godt at en av Brekkes store styrker er nettopp å skildre og se det enkelte mennesket i det hele, med dets drømmer, lengsler og ambisjoner, som når Engelbrektsson tar turen til Finnmark og familiens gård på Trondenes: ”Helt alene stod han en stund ved treet sitt og kjente vinden mot pannen, han la hånden på stammen, og et øyeblikk lurte han på om hele tilværelsen som erkebiskop, hele det store spillet med Roma og Skandinavias konger, bare var en merkelig drøm.” (s. 142) For årene går og allerede i 1527 har Keiser Karl den femtes armé ødelagt pavenes by og myrdet både prester og kardinaler.

Nettopp dette janusansiktet klarer forfatteren å tegne tydelig for oss.

Kampen for et selvstendig Norge viser seg langt mer komplisert enn Engelbrektsson skulle tro. Der erkebiskopen og Vincens Lunge hadde lagt store planer ved riksrådsmøtet i 1524, viser historiens gang seg at de to legger ulikt innhold i selvstendigheten. Ikke minst har de to ulike ideer om hva friheten skal bestå av: ”For Olav måtte selvstendighet bety frihet fra direkte innblanding i norske anliggender fra den danske kongen.” (s. 163) Det blir stadig vanskeligere å være Engelbrektsson og det blir snart klart at det går mot krig om Norge. For venn og fiende viser seg – ikke overraskende – å være to sider av samme sak. Utfallet kjenner vi alle til i: I 1537 må den nådigste erkebiskop Olaus Nidrosiensis flykte fra landet. Det samme året blir reformasjonen innført ved kongelig påbud i Danmark/Norge.

Historien har allerede avsagt sin dom, men med Taperens testamente gir Brekke på den ene siden leseren god innsikt og forståelse for en svært dramatisk epoke i både Norge og Europas historie. På den annen side evner han å tegne et fryktinngytende, men også menneskelig bilde, av Norges siste erkebiskop. For å si det med Cersei Lannister: ”When you play a game of thrones, you win or die. There is no middle ground.”

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden