KULTUR

Oslo Filharmoniens direktør om konserthuset på Filipstad: – Håper på vedtak før sommeren

Konflikten mellom «folk» og «elite» har preget Filharmoniens 100 år lange historie. Får de nå endelig konserthus som er godt nok for et orkester av internasjonalt format?

Publisert Sist oppdatert

«Det er vanskelig å forstå hvorfor ingen vil vite av oss her i byen når vi er respektert og anerkjente over hele verden».

Mariss Jansons, sjefsdirigenten som ledet Oslo Filharmonien i hele 21 år, la ikke noe imellom da han skulle holde sin avskjedstale for norsk presse i år 2000. Etter år med øving, terping og ambisiøs turnésatsing var orkesteret i en posisjon der de ble skamrost i alt fra The New York Times til BBC og The Guardian. Men denne høstdagen var Jansons mest bitter på hjembyen Oslo. Da han forlot pressekonferansen, var det med et stikk til det norske folk og ikke minst Oslos politikere, som i hans øyne hadde sviktet orkesteret.

Hva var det egentlig som lå bak Jansons’ ord? Først og fremst handlet det om striden omkring Konserthuset i Vika. Jo mer Oslofilharmonikerne hadde reist rundt i de største konsertsalene i Europa, jo tydeligere var det blitt for sjefsdirigenten at akustikken i det relativt nye konserthuset ikke holdt mål. Musikerne hørte hverandre ikke godt nok på podiet, lyden ut til publikum forsvant.

Det ble en langvarig kamp om et «hjem» som var orkesteret verdig, der publikum kunne få oppleve orkesteret på sitt egentlige nivå.

Den norske likhetstanken

Men sjefsdirigentens irritasjon overfor politikerne stakk dypere enn som så. Helt siden 70-tallet hadde man sett en ulmende konflikt mellom Oslo Filharmoniens ambisjon om å være et orkester i verdensklasse og den ideologiske forankringen bak norsk kulturpolitikk.

Ideologien bar preg av tanken om likhet og demokratisering: At kulturen skulle ut til folket, var enda viktigere enn dette ene orkesteret i hovedstaden, noe som preget både kulturbudsjettene og måten man snakket om kultur på. Jansons sluttet aldri å forundre seg over hvordan nordmenn flest interesserte seg «for mye for langrenn og for lite for klassisk musikk», og hvordan det i hans egne øyne hindret ham i å få den offentlige støtten som var et internasjonalt eliteorkester verdig.

Alfred Fidjestøl
Alfred Fidjestøl

– Jansons vil gjerne fremstille det som at denne konflikten var ødeleggende, for han hadde alltid større ambisjoner enn hva han fikk gjennomført, sier Alfred Fidjestøl, forfatteren bak Filharmoniens jubileumsbok Lyden av Oslo.

Han mener det på mange måter har vært en sunn konflikt.

– Når man starter et privat orkester, kan man naturligvis gjøre som man vil. Men når man er et orkester som er så tungt offentlig finansiert som Oslo Filharmonien etter hvert ble, er det også rimelig at det kommer noen krav fra det offentlige, for eksempel at man skal ta sikte på å nå ut bredt og til ulike målgrupper. Det kan være positivt å utfordres til å tenke annerledes og gjøre mer enn bare å etterleve interne forventninger. Det å bli stilt krav til kan være et gode.

Folket og eliten

Konflikten mellom «folk og elite» preger politikken som aldri før. Men direktør Ingrid Røynesdal avviser at det er et problem for dagens utgave av orkesteret.

– Det vil alltid være noen som ønsker å diskutere hva som er høy- og lavkultur. Men jeg opplever ikke at dette er et veldig relevant tema i dag. Samfunnet er mer fragmentert og åpnere enn før, og vi kan definere oss inn i flere kontekster.

Røynesdal erkjenner at de har utfordringer knyttet til å lykkes godt med å nå ut til et stadig mer mangfoldig publikum.

Ingrid Røynesdal
Ingrid Røynesdal

– Men dette er vi jo ikke alene om. Det er heller ikke noen motsetning mellom å gjøre det bra lokalt og bra internasjonalt. Med nye kommunikasjonsformer kan vi tvert imot lykkes internasjonalt nettopp ved å gjøre det råbra lokalt.

Under Oslo Filharmoniens 100-års jubileumssesong, som så brått ble satt på pause på grunn av koronapandemien, var det nettopp det som skjedde. Filharmoniens digitale konsertserie Mellomspill ble av britiske The Times nettopp fremhevet som det beste digitale tilbudet under koronakrisen.

Venter på konserthuset

Ser man historien under ett, slik den fremstilles i boken til Fidjestøl, er det tiden under Jansons som fremstår som det ubestridte høydepunktet i orkesterets historie. I Lyden av Oslo får vi historien hvordan Jansons hele tiden greide å løfte orkesteret fremover, under mantraet «immer besser» (alltid bedre). Og til tross for at han møtte motstand, greide han tross alt å få med seg politikere og andre finansieringskilder:

Det var under Jansons at Filharmonien fikk utvidet besetningen til å bli et fullt orkester, og reiste på lange utenlandsturneer med Hydro som hovedsponsor. Om han opplevde en konflikt med politikerne og rammene rundt orkesteret, kom resultatene likevel på løpende bånd.

Oslo Filharmonien med Mariss Jansons i Wiener Musikverein (1997).
Oslo Filharmonien med Mariss Jansons i Wiener Musikverein (1997).

Men konserthuset han ønsket seg, det fikk han aldri. Ifølge Fidjestøl var det også noe av grunnen til at nå avdøde Jansons takket nei til å dirigere Filharmonien under jubileumssesongen. Mange forespørsler var sendt, men Jansons var kategorisk avvisende. At orkesteret fortsatt holdt til i Vika, ble for smertefullt.

Å skaffe orkesteret nytt konserthus var også Ingrid Røynesdals mål da hun begynte som direktør i 2012. Hun bestemte seg for å lage en plan der konserthuset kunne samlokaliseres med et hotell og kongressenter, slik at det kunne bære seg økonomisk. Det kunne tenkes å lettere gi politisk gjennomslag. Røynesdal fikk med seg Stordalen og Buchardt til å fronte ideen, og et område som raskt pekte seg ut som aktuelt, var havneområdet ved Filipstad.

Men selv om forslaget ble møtt med entusiasme, har det vist seg å bli en langdryg prosess. Tidsplanen for politikernes behandling av områdereguleringen på Filipstad er blitt skjøvet på mange ganger.

Røynesdal er likevel optimist:

– Man må ha respekt for byutvikling og at prosesser tar sin tid, og dette er et spesielt krevende område. Konserthusprosjektet er bare en liten brikke i denne store byutviklingsplanen. Vi har jo også tradisjon for å bruke lang tid på å løfte nye kulturbygg. Debatten om nytt operahus varte i 50 år, og Munchmuseet hadde også en trang fødsel… At også vår prosess måtte innom noen omveier var ikke uventet. Men da er det godt å oppleve at vi har mange gode støttespillere, og nå har vi stor tro på at områdeplanen blir vedtatt i Bystyret før sommeren.

Det er også viktig å huske på at Norge er en ung kulturnasjon, mener Røynesdal.

– Vårt aller første operabygg kom så sent som i 2008. Til sammenligning har Sverige hatt operabygg i flere århundrer.

– For orkesteret vil et nytt konserthus utgjøre en enorm forskjell, noe jeg som leder blir konfrontert med og erkjenner hver eneste uke på jobb. Det hjelper på tålmodigheten. Hadde ikke dette vært så viktig for orkesteret og for musikklivet – ja, for Oslo, så hadde det ikke vært forsvarlig at vi brukte så mye tid på det.

En ny offentlighet

Tålmodighet er som kjent en dyd, og tiden vil vise om Røynesdal og resten av orkesteret får drømmen oppfylt. Samtidig er det mye som peker i riktig retning for orkesteret. 100-årssesongen avsluttes med internasjonal digital suksess. I august får orkesteret ny sjefdirigent, den 24 år gamle finnen Klaus Mäkelä, som beskrives som et eksepsjonelt talent. På bare én konsert overbeviste han musikerne om at han hadde helt spesielle evner, før han ble hyret i all hemmelighet.

Men leser man Lyden av Oslo, er det likevel lett å få følelsen av at orkesterets storhetstid i den norske offentligheten er på hell – ikke på bakgrunn av merittene, men på grunn av situasjonen for den klassiske musikken generelt. Av boken opplever man at orkesteret i store deler av sin 100 år lange historie har befunnet seg i sentrum av den brede norske offentligheten: Det har vært jubel, konflikter og sterke meninger. Anmeldere og kulturjournalister har kranglet så busta fyker om alt fra dirigentene til selve musikken.

Fidjestøl forteller at da Filharmonien ble stiftet, ble hver eneste konsert anmeldt i 10–12 aviser. I dag anmeldes, til sammenligning, noen få utvalgte konserter i 1–2 aviser. Det fantes en langt større offentlig bevissthet rundt repertoarvalg og dirigenter enn hva vi ser nå, og tankene går til en storhetstid hvor kunstmusikken virkelig var viktig. Hva har skjedd?

– Det er ingen tvil om at kunstmusikken har mistet sin sentrale plass i den brede offentligheten, sier Fidjestøl.

– I dag er det naturligvis flere kulturuttrykk som konkurrerer om avisenes oppmerksomhet, og alle felt skulle ønske de fikk mer spalteplass. Men kunstmusikken er likevel blitt mer fortrengt enn andre sjangre.

Han understreker at vi riktignok ikke vet hvem som leste det som sto i avisene den gangen.

– Kanskje var det bare en liten elite, det også? Hvis du ser på hvordan anmelderne faktisk skrev, var det ekstremt nerdete, det bar preg av å være fagstoff for de innvidde. Nå er avisene mer demokratisert, og journalistikken mer profesjonalisert. Journalisten må ha en god idé til en sak i bunnen, og det er ikke akkurat lett å få til en god sak av den nyeste Tsjaikovskij-fortolkningen.

Ingrid Røynesdal mener imidlertid det er viktig å huske på at Fidjestøls bok ikke kan leses uten å samtidig reflektere over hvordan hele samfunnet har utviklet seg. I dagens fragmenterte samfunn er det langt flere elementer som er med på å forme offentligheten enn den gangen vi hadde få mediekanaler og én felles tv-kanal.

– Og i det perspektivet er det interessant å reflektere over hvor stort nedslag vi faktisk har: At vi har nesten 90 prosent gjennomsnittlig publikumsbelegg i konserthuset og at 20 000 sitter musestille og lytter i et tett fellesskap på utekonserten vår på Slottsplassen. Det er noe bestandig og sterkt over hvor solid denne musikktradisjonen står – selv etter flere hundre år, sier Røynesdal, som håper på flere slike magiske opplevelser etter at koronaperioden er over.

At mye har endret seg og formidling er blitt noe annet, gjelder ikke bare dem, men også eksempel medie-, litteraturbransjen, mener hun.

– Og jeg tror ikke boka har fått mindre kraft fordi man ikke lenger anmelder alt av bøker.

Forventninger

Klaus Mäkelä
Klaus Mäkelä

Orkesterets forventninger til den nye sjefsdirigenten Klaus Mäkelä, som bare siden den «hemmelige» prøvekonserten med orkesteret i 2018 har tatt verden med storm, er åpenbart ekstatiske. Kan det være noe så enkelt som en ung og energisk personlighet som skal til for å blåse liv i engasjementet for kunstmusikken her til lands? Kanskje til og med ta oss tilbake til den entusiasmen vi så under Mariss Jansons’ glansperiode på 80- og 90-tallet?

Ingrid Røynesdal sier hun synes det er krevende å sammenligne ulike tiår med hverandre fordi premissene er så ulike.

– Orkesteret er allerede i en god utviklingsbølge, men ja, jeg tror Mäkelä kan bidra til å løfte det ytterligere. Hans internasjonale posisjon har skutt til værs med rakettfart bare det siste året. Han er en unik musikertype og kunstnerisk leder med en veldig god kjemi med vårt orkester, og for oss er det ekstra spennende å ha kapret ham så tidlig i karrieren.

Selv tror direktøren dessuten at mange av dagens trender taler til orkesterets fordel, med tanke på at vi trenger opplevelser som kan være en motvekt mot de egendefinerte digitale universene som vi alle daglig dykker inn i.

– Vi trenger møteplasser. Fellesskap, og de store felles opplevelsene som utvider hverdagen. I tillegg er en orkesterkonsert et veldig bærekraftig fenomen!

Filipstad utsatt igjen

Denne uken ble det avgjort at avstemningen i Oslo bystyre om områdeutbyggingen på Filipstad er utsatt enda en gang. Kanskje kommer det en mulighet 17. juni, og hvis ikke blir det over sommeren.

Én ting må Klaus Mäkelä foreløpig dele med sin legendariske forgjenger Mariss Jansons: Drømmen om å oppleve lyden av Oslo i et nytt konserthus.