Kultur

Oslo trenger en byråd for innovasjon

Byer kan ikke kjempe mot teknologibølgen. Men de kan lære seg å surfe.

Under paraplyen Oslo Innovation Week bidrar over 100 små og store bedrifter og organisasjoner til å sette fokus på innovasjon i hovedstaden denne uken.

Men hva blir egentlig byens rolle i en teknologisk tidsalder på høygir?

Kan byer fremme innovasjon, og være plattformer for entreprenørskap? Vil det overhode være mulig for tunge, trege, politiske administrasjoner å holde tritt med den teknologiske utviklingen vi ser i dag?

Jeg har gjort meg noen betraktninger om utfordringer og mulige løsninger før innovasjonsuken braker løs i hovedstaden. En av dem er å etablere en byråd for innovasjon. En teknologisk ”quarterback” som kan løpe på tvers av byrådsavdelingen og sørge for at de holder farta. Riktig god innovasjonsuke, Oslo!

En teknologisk bølge

Verden står i dag midt oppi et absolutt teknologisk skifte. Det er en endring som er så omfattende at det på World Economic Forum i år ble omtalt som en fjerde industriell revolusjon. Forskjellen fra tidligere industrielle revolusjoner er at dette skiftet ikke bare skjer på et område i samfunnet, men at det med høy fart inntreffer på flere områder parallelt. Utviklingen går så fort, og hastigheten vil fortsette å akselerere slik at det for de aller fleste av oss vil bli en utfordring å forstå. Hva som blir konsekvensen for deg og meg, er ikke mulig å forutse. Mest sannsynlig må vi kunne tenke oss til at en stor del av de arbeidsplassene som finnes i dag, ikke vil eksistere 10-20 år fra nå. Dette er selvfølgelig en svært skremmende tanke, og et alvor som vil treffe mange, men det byr også på en rekke muligheter.

Til sammenligning kan vi tenke på hva som har skjedd etter at Apple introduserte ”home computing” og vi fikk tilgang til internett, noe som totalt har endret måten vi kommuniserer og jobber på. Denne fjerde revolusjonen bygger på den forrige, men kobler det heldigitale med det fysiske og biologiske. Utviklingen ledes av oppfinnelser som nanoteknologi, genteknologi, bioteknologi, quantum computing, 3d-printere, virtuell virkelighet (VR), kunstig intelligens (AI), robotteknologi, og digitale kontrakts- og pengesystemer som Blockchain og Bitcoin. Akkurat hvordan disse teknologiene vil påvirke vårt finans-, helse-, utdanning og forskningssystem, eller hvordan de vil endre måten vi lever på, forholder oss til hverandre på, arbeider og bor på, er som sagt vanskelig å vite nå. Det eneste som er helt sikkert er at dette er en teknologisk bølge som ikke kan stoppes – derfor må vi alle lære oss å surfe.

”Smart cities” – mer enn en floskel?

Byer har gylne muligheter til å bli plattformer for innovasjon og entreprenørskap, og til å være i forkant av utviklingen. Samtidig som endringene innenfor teknologien foregår i en vill fart, ser vi verden over en økende tilstrømming til byene. Oslo vokser nå langt fortere enn forventet, og man spår at vi innen 2030 ha et innbyggertall på over 800 000, med et behov for 120 000 nye boliger.

Hvordan kan det så legges opp til en politikk som jobber med, og ikke mot utviklingen?  Og hvordan kan vi, med de virkemidlene vi har, legge til rette for nye og bærekraftige bedrifter?

Oslo har fortsatt plass, men vi må bygge både i høyden, nedskalere på plassen, og tenke både effektivisering og bærekraft i bruk og utnyttelse. I Oslo har vi lenge vært bortskjemt når det gjelder bolig – i fremtiden må flere være innstilt på større grad av deling og mindre kvadratmeter per hode.

På flere av områdene, enten det handler om arbeidsplasser eller bolig, kan løsningen ligge i nettopp teknologi. Derfor må byenes styringsorganer ha en klar strategi og forståelse for den kompleksiteten vi nå står overfor, og gå inn for å utnytte teknologien i retning av løsninger som er til byens beste.

”Smart Cities” har i den senere tid dukket opp som term i flere byer. Det er en term som ofte kobles sammen med ”Internet Of Things” (IOT), ”grønnere byer” og ”bærekraftige byer”, der tanken er at teknologi brukes til å løse utfordringer med infrastruktur og det å kommunisere bedre med borgeren.

Jeg mener at denne termen i dag er begrensende, og snart heller mer av en floskel som byadministrasjoner bruker for å vise at de henger med i tiden. Poenget er at det finnes langt flere måter byer kan være smarte på. Skal for eksempel byer som Oslo – med tunge offentlige administrasjoner – klare å henge med på utviklingen, må det tenkes nytt ikke bare innenfor ett område, men flere. Stikkordet er dermed å se på de prosessene og virkemidlene det offentlige allerede har, og hvordan disse kan endres i takt med teknologien.

Tenk nytt om offentlige innkjøp

Oslo kommune kjøper årlig inn for 23 milliarder kroner i året i såkalte offentlige innkjøp. Tradisjonelt har slike innkjøp gått til større og etablerte aktører som har kapasitet og lyst til å gå løs på en tidkrevende kvern av byråkratiske anbudsprosesser. Anbudene har hatt fokus på tekniske detaljer rundt selve kjøpet for å sikre seg trygge innkjøp og unngå å gjøre feil.  Hvordan kunne dette vært gjort på en måte som i større grad inkluderte mindre, mer fleksible og nyskapende aktører?

I San Fransisco har man nå i flere runder gått i dialog med brukerne og entreprenørene i såkalte åpne ”City Challenges”.  Dette er anbudsrunder der man fokuserer på løsningen heller enn på selve spesifikasjonen av anbudet, og på hva det er man ønsker å kjøpe inn. Brukerne spørres om hva som er behovet, og er selv  med på finne løsningen sammen med entreprenøren – som i prinsippet kan være hvem som helst.

Det koster ingenting å spørre, og svarene som kommer fra byenes entreprenører, teknologer har vist seg å være både presise og tids- og kostnadsbesparende. I enkelte tilfeller har til og med disse åpne anbudsrundene gitt en eller flere gründere muligheten til å starte egne bedrifter. På denne måten jobber ikke bare kommunen side om side med innovasjonen når den skapes, de er også med på å oppdage nye teknologiske løsninger når de skapes, og kan bidra til å løfte frem tiltrengt innovasjon og entreprenørskap.

Legg til rette for delingsøkonomien

”Sharing economy” – eller delingsøkonomien – er et fenomen som har utviklet seg som en følge av den tredje og heldigitale industrielle revolusjonen. Etter at smarttelefonen ble introdusert, har så mange blitt koblet opp mot hverandre at man via applikasjoner har utviklet digitale markedsplasser med lav terskel som er lett tilgjengelig for hvem som helst, når som helst. De mest kjente av løsningene er nok Airbnb og Über, som begge kan sies å være delvis økonomiske og delvis sosiale løsninger med internett som fundament. Mens Airbnb gir deg og meg muligheten til å leie ut husrom i den tiden du ikke selv bruker hjemmet ditt, fører Über deg inn i transportbransjen og gir deg muligheten til tjene penger på din egen bil. En siste løsning som er en salgs kombinasjon av de to løsningene er norske Nabobil, som lar deg leie ut bilen din og dele den med andre i tider der den bare står stille likevel. Det disse selskapene gjør er at de fyller et tomrom ved å gå inn å innovere mellom to eksisterende størrelser. I disse eksemplene henholdsvis bilen og hjemmet.

Kritikken mot delingsøkonomien her til lands går har i stor grad dreid seg om at de utfordrer skatte-,  trygde- og velferdsordningene våre. Løsningene virker truende for de etablerte systemene. Men er ikke det uunngåelig, og har ikke samfunnet alltid endret seg på denne måten? Det er når det etablerte utfordres at utviklingen skjer og vi finner nye løsninger.

Det nye er måten og at du og jeg i hverdagen kan koble oss på hverandre direkte og hoppe over et mellomledd. Teknologien gjør transaksjonen mulig, men ikke minst, også gjennomsiktig og lett tilgjengelig. Konsekvensen og erfaringen verden rundt er at Über og Airbnb for flere vil bety en inngang til arbeidslivet og en mulighet til å tjene noen ekstra kroner. I voksende byer med lite plass er deling ikke noe man kan si nei til. Nye inntektsstrømmer og flere i jobb er heller ikke noen man kan stoppe, og sist men ikke minst, kan og bør man stoppe innovasjon? Svaret er så klart nei. Når Oslo vokser og er usynlige på det internasjonale innovasjonskartet, så er ikke løsningen å forsøke å stoppe Über-sjåfører, men heller legge til rette for at flere kan gripe muligheten og delta i den nye digitale sosiale økonomien.

Gjør som Obama – lær av de som lykkes

Det er ikke, og vil ikke være en enkel oppgave for etablerte kommuner eller statsadministrasjoner å holde 100 % tritt med den teknologiske utviklingen. Det er heller ikke sikkert at det er det de skal. Det kan sies at det, til en viss grad, strider mot disse systemenes naturlige strukturer, og at det også – heldigvis – er kommunens og statens oppgave å være en stabilisator som sørger for langsiktige infrastrukturer i samfunnet.  Men allikevel må vi i dag innse at en viss dreining fra tidligere må til, fordi teknologien er og vil være en av de økonomiske og samfunnsmessige driverne i overskuelig fremtid. Tunge, trege, politiske administrasjoner må, i likhet med samfunnet for øvrig, effektiviseres og slankes ned for å holde tritt og fortsette å være funksjonelle.

For litt over et år siden inviterte President Obama et knippe av USA aller fremste entreprenører og kodere til et møte i Det Hvite Hus. Gjengen kom fra Silicon Valley og selskaper som Google, Facebook, og Twitter. Anledningen var at Obama-administrasjonen skulle opprette et eget ”Tech Team” som kunne møte de utfordringene som etablerte organisajoner har i møte med en teknologisk utvikling på høygir. Til det trengte han de aller beste ”techies” i landet. Etter denne modellen har også flere av de nord-amerikanske byene opprettet et byrådskontor for teknologi og innovasjon. I New York heter dette kontoret MOTI, en forkortelse for Mayors Office of Technology and Innovation, og i San Fransisco har sjefen for det samme kontoret tittelen CIO eller Chief Innovation Officer. Dette er kontorer som jobber tett med entreprenørskapsmiljøene, gründerne, borgerne, og er med på å bryte ned siloer mellom avdelingene og mellom byadministrasjonen og borgeren.

Et slik kontor, eller en lignede løsning, kan vi trenge i Norge og i Oslo også. For det er jo ikke slik at Norge er løsrevet fra verden – den forståelsen en storby trenger i USA, eller hos Obama-administrasjonen, vil mest sannsynlig være problemstillinger som både Erna og Raymond også vil bli stilt overfor i fremtiden. Og det beste vi kan gjøre nå er å være forberedt, og da trengs de aller beste hodene innenfor teknologi, gründerskap og innovasjon til å bistå både kommune og stat.

Mitt tips er å se til aktører som Opera Software, til Schibsted, til investeringsmiljøer, helst såkalt venture-investorer, og til gründerhusene. Gå i dialog med disse og gi de aller klokeste, mest kreative og visjonære menneskene fra disse miljøene i oppgave å møte Norges teknologiske fremtid. Det er en av de viktigste oppgaven Norge og Oslo kommer til å stå overfor, det må ikke overlates til andre enn de med tung kunnskap om teknologi, gründerskap og innovasjon, som først vil kunne se muligheter for nye jobber og næringer der andre forsvinner.

Invester i fremtiden

I et fremtidsperspektiv er det rett og slett veldig usikkert om den norske modellen vil være bærekraftig særlig mye lenger. I en digital verden der teknologi fører til at alle er koblet til hverandre hele tiden, må vi gå inn og se hva offentlig styring på ulike områder betyr og hva slags påvirkning det vil ha på samfunnet vårt. Jeg tror at også politiske systemer må forstå og innse at mye av demokratiet nå er flyttet over i andre kanaler, at brukerne, det vil si borgeren, selv har kollektive og sosiale organiseringer som nå vil ligge i et digitalt og sosialt samfunn med stor vilje til endring og påvirkningskraft. Kommunikasjonsmakten som for eksempel ligger hos Facebook og Twitter, er enorm. Det er ikke sånn at det bare er trykte og digitale medier som har mistet ordmakten, men hele den tidlige maktbalansen i samfunnet har forflyttet seg. Dette er krefter som det offentlige kan dra nytte av, og dermed bidra til en rask og innovativ omstillingsprosess for Norge.

Og hva om denne styringen har gjort innovasjon avhengig av offentlige subsidier og støtte? Dette er i hvert fall ikke en oppgave for bare kommune eller stat alene, dette vil vær en joint venture for hele samfunnet, og da må vi sammen finne frem til løsningene som passer. Heldigvis er Norge et lite land, så det burde være mulig, men det blir ikke lett. Hva det vil kreve, vet vi enda ikke.

Men vi trenger at disse initiativene styres på plannivå – fleksibelt  og i takt med innovasjonsbildet. Vi må tørre å snakke om rollen til aktører som LO, og ikke steile når det er noe som rykker litt ved det trygge og det gode. Hva gjør vi når en generasjon med frilansere og etterlengtede gründere som ikke bryr seg om ”gullklokka”, som er globalt oppdratt, som vil skape endring og være sin egen sjef, banker på døra? Skal vi stoppe dem ved bygrensa og si at nei, dette systemet har vi jobbet for i årevis og brukt oljerikdommen vår på i så lang tid? Eller skal vi ta del i den globale virkeligheten og hilse dem velkommen?

Et målsetting Oslo bør ha, er å være best på omstilling, best på å møte en fremtid som er  teknologisk uoversiktlig. Skal vi klare det, er det ikke tid til lange trege innkjøpsprosesser, eller å avskilte Über-sjåfører på veiene.

Vi må investere i fremtiden, enda så usikker den investeringen virker.

 

Dette er en oppdatert versjon av Ida Faldbakkens tekst i Minervas papirutgave nr. 2-2016.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden