Kultur

Østenfor sol og vestenfor måne

Hvordan kan en kunstutstilling påvirke forholdet mellom to land, spør Oda Victoria Reitan.

Bilde: Munchmuseet

I en tid hvor spenningene mellom øst og vest fremdeles er aktuelle, er Munchmuseets utstilling om russisk kunst et friskt pust.

NY UTSTILLING

  • Svaneprinsessen: russisk kunst 1880 – 1910
  • Munchmuseet, samarbeid med Tretjakovgalleriet i Moskva
  • Kurator: Kari J. Brandtzæg
  • Vises frem til 21. april.

Forretningsmann og mesén Pavel Tretjakov (1832 – 1898) bestemte seg i ung alder for å bygge opp en kunstsamling som var et russisk nasjonalmuseum verdig. Portrettert av kunstneren Ilja Repin er han det første som møter oss i det som nesten føles som en personlig velkomst inn i den nye utstillingen Svaneprinsessen – russisk kunst 1880 -1910.

At Munchmuseet får de russiske nasjonalskattene fra Tretjakovgalleriets samling hit til Norge, kommer selvsagt ikke uten at vi gir noe tilbake. I Moskva vil det vises en stor utstilling fra april til juli i år, hvor Tretjakovgalleriet vil vise Munch i lys av hans påvirkning av Fjodor Dostojevskijs litterære verk.

Fedrelandsfølelse

Det må ikke alltid være nytt, det som skal la oss se med nye øyne. Svaneprinsessen leder oss tilbake til tradisjonene og fokuserer på de mange likhetene mellom den norske og den russiske kulturnasjonen og folkesjelen. Utstillingen er den første av sitt slag i Norge og lar publikum oppleve kunsten fra et russisk perspektiv.

Vi befinner oss i den gryende nymodernismens tid, en lang vei unna Paris’ bohemer og bulevarder. Flere av kunstnerne vi møter hadde lengre opphold på kontinentet, i Frankrike, Tyskland og Italia, mens det som nå stilles ut på Tøyen preges av hjemvendelsen.

Ettersom de nasjonalromantiske tendensene spredte seg fra Tyskland til Norge, så vel som til Russland, økte interessen for den nasjonale identitet. Spørsmålet «hvem er vi?» kunne ikke besvares uten et «hvor kommer vi fra?».

Ved å vende tilbake til røttene for å finne folkesjelen, opplevde man en romantisering av den enkle bondenasjonen. Bonden selv ble opphøyd til den nye folkehelten. Fargevalget på veggene i utstillingen sender oss med ett bort fra byen og ut til landsbygda. Med varme jordlige farger som mosegrønn, okergul og rustrødt vekkes allusjoner til sivet på åkeren, skogens bunn og den uforstyrrede himmelens aftenrøde i det fjerne.

«Hvilken fryktelig feil det ville være å lete etter franske fargetoner når det er en slik skjønnhet her» uttrykte den russiske industrimagnaten og kunstmesenen Savva Mamontov. Eller, som vår egen Hamsun uttrykte det; «Det sted man er fra er alltid pent, det er fedrelandsfølelsen i det små, hjemmefølelsen».

Natur og eventyr

Fedrelandsfølelsen skapte også en fornyet interesse for folkediktning, folkeeventyr og folklore. Mye av folkesjelen lå gjemt her, på hver sin side av den norsk-russiske grensen. Viktor Vasnetsov har malt et av utstillingens mest sentrale verk av den lille eventyrpiken Alyonushka (1881) som sitter på en sten og ser melankolsk og forloren ut over et sort tjern. Alene i et skummelt landskap med opprevet kjole og skitne føtter er det noe trolsk over det hele.

Det var ikke bare for å illustrere eventyrene kunstnere malte de kjente motivene. Vasnetsov var selv «overbevist om at i eventyr, folkeviser, ordtak og dramaer viser folkets legning seg, både den indre og den ytre, dets fortid, nåtid og kanskje fremtid.»

I kontrast til byens realisme var det lettere å konsentrere seg om det nasjonale prosjekt om man selv var i harmoni med naturen. Nokså parallelt med hverandre på slutten av 1800- og starten av 1900-tallet oppstår kunsterkolonien på Abramtsevo, 57 kilometer nord for Moskva, og Lysakerkretsen her hjemme. Uberørt av moderne vestlige impulser dyrkes den nordlige sjelen basert på folkekunstens idealer.

Utstillingens hjerte er eventyrsalen, hvor illustrasjoner og maleri med eventyrlige motiv sammenstilles med møbler, kunsthåndverk og keramikk. Sammen med naturens nærvær og eventyrets magi vokser ikke bare interessen for dyrelivet, men også det dyriske i mennesket.

En av utstillingens få verk av Munch, Sommernatt. Havfrue (1893) og utstillingens tittelverk Svaneprinsessen (1900) av Mikhail Vrubel, illustrerer begge denne menneskelige metamorfosen, med den vakre kvinneskikkelsen som er halvt menneske, halvt dyr.

I tillegg til flere verk av Lysakerkretsens Gerhard Munthe og Erik Werenskiold, vises også verk fra Theodor Kittelsens tegneriske univers. I møtet mellom det russiske og norske blir man også bevisst på likheter i den norske representasjonen innad. Hun farer landet rundt (1894-96), Kittelsens illustrasjon til Svartedauden, er med ett faretruende lik Munchs kvinneskikkelse Omega i hans bisarre versjon av skapelsesberetningen gjennom serien Alfa og Omega.

To bondenasjoner

Utstillingen er en vandring ikke bare gjennom naturlandskap, men også kultur- og sjelelandskap. Som en studie i nasjonal arv og ideologi, viser utstillingen oss at likhetene mellom Russland og Norge er større enn det mange vil ønske å tro. Fortellingene flettes så godt sammen at kun det cyrilliske skriftspråk kan avsløre at det som ser ut som to Telemarksbudeier faktisk er en folkedraktkledd mor og datter i et russisk steppelandskap.

Med sin varme er utstillingen med på å avlive myten om russere som «de andre» ved å vise Norge og Russland, side om side, som beskjedne bondenasjoner. Et spørsmål som melder seg, er hvordan forholdet til folkesjelen har utviklet seg på hver sin side av landegrensen i nyere tid. På hvilken måte påvirker det forholdet mellom de to nordlige landene i dag?

Svaneprinsessen: russisk kunst 1880 – 1910 er den første utstillingen i en serie på tre hvor Munchmuseet skal fokusere på russisk kunst i møte med den norske. De neste to vil fokusere på nyere kunst, videre utover 1900-tallet og helt inn i samtidskunsten, og finne sted når det nye museumsbygget åpner i Bjørvika. Altså vil vi allerede befinne oss en lang vei unna bondenasjonen, og hvilket bilde som da blir tegnet av likhetene mellom Norge og Russland, blir spennende å se.

Svaneprinsessen viser hva dialog mellom kunst- og kulturinstitusjoner har å tilføre i et komplisert politisk landskap. På Munchmuseet oppløses grensene. Det er ikke lenger like godt å si hva som kommer fra østenfor sol og vestenfor måne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden