Minerva Debatt

Østerrikernes renessanse

Samfunnsøkonomisk tenkning må bygge på realistiske forestillinger om mennesker og markeder, og erkjenne at begrenset kunnskap, usikkerhet, entreprenørskap og tid alle utgjør viktige elementer i den økonomiske virkeligheten.

Økonomisk tenkning må bygge på realistiske forestillinger om mennesker og markeder, og erkjenne at begrenset kunnskap, usikkerhet, entreprenørskap og tid alle utgjør viktige elementer. Det er i dette perspektivet vi finner idéarven etter den østerrikske skolen.

Kriser og nedgangstider er syretester på samfunnsøkonomisk forståelse og teori. Hva gikk galt? Hvordan ble vi ledet inn på det sporet som til slutt munnet ut i den alvorligste finanskrisen siden 1929? Hvordan var det mulig for USA og en rekke europeiske land å operere i år etter år med store underskudd på statsbudsjettet – selv i relativt gode tider – og ende opp med en alvorlig gjeldskrise? Hvordan skal USA og Europa klare å snu stagnasjonen og tilbakegangen til ny varig oppgang, og hvilke institusjonelle reformer bør gjennomføres for å sikre mot gjentagelser de nærmeste par tiårene? Det er slike spørsmål som gjør at vi virkelig trenger samfunnsøkonomisk nytenkning.

Too big to fail
Noen økonomer svarer med å si at denne gangen er alt annerledes. Den mest formildende og unnskyldende tolkningen går i retning av å utdype dette med å si at vi denne gangen stod stilt overfor så mye nytt og ukjent at vi ikke hadde muligheter til å forstå alvoret, for ikke å snakke om å kunne varsle på forhånd hva som var i ferd med å skje. Noen ga til og med uttrykk for at det beste uansett ville være å la utviklingen løpe sin gang, ikke forsøke å punktere verken finans- eller boligbobler, og heller «rydde opp i etterkant» med dertil egnede ekspansive pengepolitiske tiltak.

Den tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan gjorde seg til talsmann for en slik politikk, som fikk tilnavnet «the Greenspan put». Dette innebar at sentralbanken forpliktet seg til å dempe fall i formuesprisene ved eventuelle farer for finanskrakk. Denne pengepolitikken avverget det verste ved flere anledninger, som etter Asia-krisen i 1997, LTCM-krisen i 1998 og dotcomkrisen i 2001-2002. Så denne læringsprosessen var instruktiv for finansnæringen i City og på Wall Street. Budskapet var klart: 1) Høy risiko og lav kapitaldekning er direkte lønnsomt, og 2) desto mer lønnsomt ettersom rentenivået krøp nedover til historiske lavmål. Samtidig kunne 3) finansnæringen uansett regne med at sentralbanken og staten ville komme løpende med støtte hvis det skulle gå riktig ille; «we are simply too big to fail». Ingenting kunne tilsynelatende gå galt for finansnæringens «masters of the universe».

Østerriksk konjunkturteori
Men fra annet hold gikk svarene på de innledende spørsmålene mer i retning av å hevde at vi på nytt har vært vitne til mange av de samme feilgrepene som ble begått forut for tidligere kriser, faktisk med paralleller helt tilbake til 1920-tallet. Det er fra dette holdet den såkalte «østerrikske» konjunkturteorien på nytt er blitt løftet frem som verdifull og glemt kunnskap. Den grunnleggende tanken i denne teorien, som ble lansert av Ludwig von Mises på 20-tallet og videreutviklet av Friedrich Hayek på 30-tallet, kan kort sammenfattes i følgende hovedpunkter[i]:

Årsaken til de alvorligste økonomiske krisene må forstås på grunnlag av systematiske ubalanser som bygger seg opp under oppgangen forut for krisen.

Et hovedproblem med arven etter Mises og Hayek har vært at en liten krets med disipler i USA har drevet dogmatismen altfor langt. Dermed har mange muligheter for fruktbare og åpne dialoger med andre skoler blitt ødelagt.

Hovedårsaken er en periode med kunstig lave renter og sterk kredittekspansjon, som leder til en økende ubalanse mellom sparing og investering og en strøm av feilinvesteringer i kapitalintensive prosjekter. Den ekspansive penge- og kredittpolitikken gjør mange kapitalintensive prosjekter midlertidig lønnsomme gjennom kunstig lave renter og sterkt økte kredittvolumer, men er ikke bærekraftig når kredittveksten bremser opp og rentene stiger igjen.  

Selve krisen kan utløses av flere forhold, men vil som regel inntreffe gjennom en vekselvirkning mellom priskollaps på oppblåste kapitalobjekter, likvidering av feilinvesteringer og påfølgende finanstap. Krisen kan også utløses via innstramminger i penge- og kredittpolitikken, som gjennom økte renter gjør det tydelig at mange av de marginale investeringsprosjektene viser seg å være tapsbringende.

Den økonomiske nedgangsperioden som krisen innleder ble i dette perspektivet, både av Mises og Hayek, tolket som en nødvendig korrigeringsperiode. De mente derfor også at fri handel, frie markeder og fri prisdannelse var helt avgjørende forutsetninger for en mest mulig rask og smidig korrigering av tidligere feilinvesteringer og ubalanser. Dette synet tilsvarer det synet som ligger til grunn for kravene om liberaliserende strukturreformer i dagens situasjon i Europa.   

I Mises-Hayek teorien inntar derfor ekspansiv penge- og kredittpolitikk den aktive rollen som hoveddrivkraft under oppgangskonjunkturen, og derfor også hovedårsak til den situasjonen som før eller siden må utløse en krise. Vi finner ingen tilsvarende teori som systematisk forklarer årsaken til kriser og depresjoner hos verken Keynes eller Friedman. Derimot kan Hyman Minsky, som selv mente å fylle ut et tomrom hos Keynes, bidra med viktig innsikt. Minsky betoner finansnæringens iboende ustabilitet og risikodynamikk, og kan med fordel utfylle Mises-Hayek teorien. Denne kombinasjonen av innsikter fra to ulike tankeretninger har blitt foreslått av William White, den tidligere sjeføkonomen i Bank for International Settlements (BIS), som en fruktbar videreutvikling av vår forståelse av de grunnleggende årsakene til den siste finanskrisen.[ii]

Dette er imidlertid bare det siste eksemplet på «gamle Wiens» konjunkturteoretiske comeback i forhold til Chicago og Cambridge. Det finnes flere, blant andre under stagflasjonsperioden på 70-tallet, den norske bankkrisen på 80-tallet og tilsvarende bankkriser i andre vestlige land tidlig på 90-tallet. Mises-Hayek teorien har i alle disse sammenhengene blitt aktualisert på nytt.  

Ingen løsning på de dypeste depresjonsspiralene
Men det finnes også svakheter ved den «østerrikske» konjunkturteorien. Den kanskje største svakheten er at den hittil ikke har gitt tilstrekkelig gode svar hva som må gjøres for å løfte økonomien ut av de dypeste depresjonsspiralene – og hvorfor. Det er nok også grunnen til at Hayek tapte debatten med Keynes på 30-tallet, og senere gjorde flere retretter for å åpne opp for både ekspansiv pengepolitikk og budsjettpolitikk for «å opprettholde inntektsstrømmene i en sekundærdepresjon».[iii] Interessant nok har nyere litteratur om gjeldsdynamikk tydeliggjort at Keynes’ tanker heller ikke var tilstrekkelig holdbare på dette kritiske punktet.

Et viktig bidrag i så måte kommer fra Richard Koo, sjeføkonom ved Nomura Research Institute, som omtaler det han mener er makroøkonomiens «missing link». Verken Keynes eller andre innflytelsesrike økonomer forstod fullt ut hvor viktig de finansielle balansene var for de makroøkonomiske tilpasningene gjennom konjunkturene.

Koos bakgrunnsteppe er Japans «tapte tiår» i kjølvannet av landets finanskrakk på starten av 1990-tallet. Lignende utviklingstrekk har gjort seg gjeldende som en depresjonsdrivende kraft i USA, Storbritannia og flere av landene i eurosonen. Koo kjennetegner disse som «balance sheet recessions» fordi de er forårsaket av problemer med den finansielle balansen til husholdninger og bedrifter[iv].

Den østerrikske arven
Denne korte diskusjonen antyder forhåpentligvis gode grunner til at dogmatisk omgang med ulike skoler innen samfunnsøkonomisk tenkning er en lite fruktbringende vei – hvis kunnskapsvekst er målet. Dessverre er det ofte slik at veien er kort fra doktrine til dogme. Hvordan Keynes tenkning er brukt i ettertid er ett eksempel. Et annet eksempel er etterkrigstidens «østerrikske skole». Et hovedproblem med arven etter Mises og Hayek har vært at en liten krets med disipler i USA har drevet dogmatismen altfor langt. Dermed har mange muligheter for fruktbare og åpne dialoger med andre skoler blitt ødelagt.

Det vi ser nå er at en ny interesse for Mises og Hayeks konjunkturteoretiske perspektiver fra en langt bredere krets av økonomer. Blant disse er William White, Edmund Phelps, Robert Skidelsky, Adair Turner, Andrew Haldane, Pascal Salin, George Soros og Axel Leijonhufvud.

Denne utviklingen er oppløftende, og bærer samtidig i seg et viktig bud om nye muligheter for videreutvikling av den «østerrikske» konjunkturteorien i møte med en stadig mer kompleks økonomi. I en slik verden trengs det i sin alminnelighet også mer samfunnsøkonomisk tenkning som bygger på realistiske forestillinger om mennesker og markeder, og som erkjenner at begrenset kunnskap, usikkerhet, entreprenørskap og tid alle utgjør viktige elementer i den økonomiske virkeligheten. Det er i dette perspektivet vi finner den egentlige idéarven etter den østerrikske skolens formative tenkere som Carl Menger, Eugen von Böhm-Bawerk, Ludwig von Mises, Friedrich Hayek og Israel Kirzner. Denne skolen er på ingen måte død – og kan for stadig flere bli en fruktbar kilde til samfunnsøkonomisk nytenkning og kunnskapsvekst.   


[i] Den mest oppdaterte versjonen av Mises er gjengitt i Human Action, A Treatise on Economics, s.538-586, Henry Regnary, Chicago, 1966. Hayeks mest oppdaterte presentasjon er gjengitt i korfattet form i Full Employment at Any Price?, Occasional Paper 45, Institute og Economic Affairs, London 1975.

[ii] Se William White, Modern Macroeconomics is on the Wrong Track, Finance and Development, December 2009, utgitt av IMF.

[iii] Denne svakheten ble tidlig sett av den sveitsiske økonomen Wilhelm Röpke, som ellers delte den grunnleggende konjunkturteorien til Mises og Hayek. Se Wilhelm Röpke, Crises and Cycles, William Hodge & Company, London, 1936.  

[iv] Ref. Richard C. Koo, The Holy Grail of Macroeconomics, Wiley, 2009.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden