Statsråden

På 90-tallet var vi tilhengere av åpne grenser

Bilde: Walterw.a, Flickr

Heldigvis fikk Unge Høyre aldri gjennomslag.

«Når jeg flyer over Europa ser jeg ingen grenser», skal dissidenten, dikteren og senere presidenten i Tsjekkoslovakia, Vaclav Havel, engang ha sagt.

Det pleide å være et av mine favorittsitater. Fra 30 000 fot oppe i luften fikk man liksom et skikkelig perspektiv på ting. Alt falt på plass. Det er ingen grenser mellom de europeiske landene fra så høyt opp. Det er ingen grenser mellom Europa og Afrika eller Asia heller, for den saks skyld.

På den tiden hvor jeg brukte Havels sitat som flittigst – siste halvdel av 90-tallet – var jeg også tillitsvalgt i Unge Høyre. På den tiden diskuterte vi fri innvandring. Spørsmålet var ikke om vi skulle ha det, men hvordan det skulle gjøres. For eksempel om vi måtte ha et krav om at folk skulle forsørge seg selv.

Jeg husker et av resonnementene ekstra godt fordi jeg har hørt så mange varianter av det siden: Norge er et lite, kaldt land langt oppe i nord. Det er jo ikke som om hele verden har lyst til å komme hit heller.

I en av debattene i landsstyret luftet jeg en idé om at det kanskje kunne sies at vi som bodde her hadde en slags eiendomsrett til vårt eget land, og at helt fri innvandring derfor kunne være problematisk. Eiendomsrett var vi nemlig opptatt av. Tanken ble like fullt raskt lagt bort både av landsstyret og av meg selv.

Les også: – Ønsket om fri innvandring var i utakt med konservatismen.

Ungdomspartiene er nesten alltid mer radikale enn sine moderpartier, og det var selvfølgelig aldri en aktuell diskusjon i partiet Høyre om å gå for fri innvandring til Norge, men også her gikk diskusjonen om innvandring og integrering. Daværende partileder Jan Petersen lanserte for eksempel tidlig på 90-tallet en ide om at alle som kom til Norge, måtte lære seg norsk. Forslaget ble svært dårlig mottatt av flere i partiets mer liberale fløy.

Spørsmålet var ikke om vi skulle ha fri innvandring, men hvordan det skulle gjøres.

Ikke fordi det noen gang var realistisk, men som et tankeeksperiment for å se hvilke blinde flekker det var i mine egne resonnementer som ung politiker: Hva hvis vi faktisk hadde fått gjennomslag? Hvis det ble fri innvandring til Norge med noen begrensninger knyttet til at du måtte få deg arbeid etter så- og- så lang tid, ikke kunne få offentlige velferdsgoder fra NAV og selv måtte forsørge din egen familie i hvert fall frem til du ble statsborger.

  • For det første ville det kommet langt flere mennesker enn noen av oss den gang antok.
  • For det andre ville vi umiddelbart sett effektene på boligmarkedet. Trolig med fremvekst av ghetto-lignende områder.
  • For det tredje ville det fått en rask og umiddelbar effekt på arbeidsmarkedet.
  • For det fjerde ville barnehagene og skolene våre fått en stor utfordring.

Og det er bare noen av utfordringene vi ville fått på kort sikt med fri innvandring. På bare litt lengre sikt ville det truet hele vår samfunnsmodell.

Unge Høyre fikk aldri gjennomslag på 90-tallet. Heldigvis.

Noen vil si at problemet ligger i møtet mellom idealene og virkeligheten. Det var et vakkert ideal med åpne grenser, men i praksis fungerer det ikke.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Men en av tingene jeg har forstått er at det i realiteten er motsatt: Hvis idealene ikke fungerer i praksis, er det de og ikke virkelighetene som er problemet. Europa har grenser. Europa har nasjonalstater. Det er også en ytre grense mellom EU og afrikanske land.

Man kan selvfølgelig drømme om at så ikke var tilfelle, men å ignorere virkeligheten er en risikosport.

En forkortet versjon av denne kommentaren står på trykk i Minervas papirutgave 2/2017.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden