Kommentar

På den andre siden av avgrunnen

Terje Ranes som Ted Kaczynski i «Døden kommer ikke med ljå»

Bilde: Camilla Jensen

«Døden kommer ikke med ljå» er innsiktsfullt teater. Men når scenen møter samfunnsdebatten, blir det trøbbel.

Vi sitter i et gammel bankhvelv, tett i tett. Foran oss er gulvet og en termos. Skuespiller Terje Ranes er den første som bryter stillheten. Han skjenker kaffe fra termosen. Teaterstykket Døden kommer ikke med ljå, med Ranes som eneste skuespiller, er i gang. Ifølge dramatiker Nina Ossavy er det intime hvelvet på Sentralen, med sin beskjedne størrelse og enkle trepaneler på veggene, det lokalet i Oslo sentrum som minner mest om den hytta i Nordmarka som stykket opprinnelig er skrevet for. 

Døden kommer ikke med ljå er utviklet etter tekster av og om terroristen Theodore Kazcynski. Kaczynski, bedre kjent som UNA-bomberen, ble i 1989 dømt til livstid for å ha drept tre og skadet 23 mennesker. Selv hevdet han å ha handlet på vegne av naturen og at raseri var årsaken. Fra en spartansk hytte i skogen i Montana sendte han ut brevbomber, og forsøkte spesielt å ramme folk som jobbet med data og teknologi. 

I Døden kommer ikke med ljå møter vi Kaczynski ensom i fengselet. Der tenker han tilbake: På da han bestemte seg for å forlate samfunnet og bygge en hytte, planke for planke. På forbannelsene som etter hvert kom: flyene som fløy der oppe, veiene som brøt opp landskapet. På tiden alene i skogen. 

Særlig dveler han ved at det til slutt var hans egen bror som anga ham. Det skjedde da Washington Post valgte å trykke manifestet hans – i håp om at noen skulle kjenne igjen tankegodset. 

..og han visste også at det løftet ville blitt holdt om jeg var
terroristen,
siden jeg holder det jeg lover.
Manifestet ble trykket.
Jeg kom ikke til å sende flere bomber.

Likevel anga han meg. 

Terroristen

Kaczynski ble aldri kvitt traumene etter at moren forlot ham alene på sykehuset som ni måneder gammel baby. Han greide aldri å komme nær andre mennesker i den virkelige verdenen, greide aldri å finne seg til rette som akademiker. I stedet holdt han samtalene gående med fantasifiguren Bestefar kanin.

På mange måter er historien om Ted Kaczynski en klassisk historie om Den skadede, ensomme terroristen. Men i stedet for å utforske årsakene til at det ble slik, slik vi har sett det hos tre norske forfattere som har utforsket terror den senere tiden – Åsne Seierstad med To Søstre, Erlend Ofte Arntzen med Fremmedkrigerne og Demian Vitanza med Dette livet eller det neste – opplever jeg at kjernen i Ossavys prosjekt er konskevensene. Hva er det med terrorhandlingen og budskapet som ender med å appellere til så mange? 

Hver dag får Kaczynski brev og sympatierklæringer fra akademikere og miljøvernere verden over. En professor hjalp ham å gi ut manifestet og bruker det som pensum på universitetet. UNA-bomberen er, som Lasse Josephsen har skrevet om hos Fritanke, også blitt en inspirasjonskilde for den høyreekstreme økofascist-bevegelsen. Der går han under kallenavnet «uncle Ted». Josephsen forteller at mange økofascister ser Kaczynski som en mann som så hva som måtte gjøres – og var villig til å få jobben gjort. Hans asketiske livsstil gir ham dessuten, skriver Josephsen, en krigermunk-aktig aura, som appellerer til mange i miljøet. I den samme artikkelen beskriver Josephsen hvordan det dypøkologiske perspektivet tiltrekker seg ekstreme bevegelser både på ytre høyre og ytre venstre. 

I en tid der miljø- og klimaspørsmålet sannsynligvis er det viktigste politiske spørsmålet verden står overfor, er dette et farlig omland. For som Ossavys tekst illustrerer er deler av terroristens manifest lett å kjenne seg igjen i for den som er opptatt av miljøet eller som har klimaangst. 

Folk flest vil ha fremskritt.
Ukritisk vil folk ha fremskritt.
Argumentet er at det ikke er til å unngå.
Men vi må spørre oss hvor dette såkalte fremskrittet vil ta oss i fremtiden?

Hvor vil det ta oss? 

Hvor?

Hva slags monstrøse forbrytelser vil bli utført med de
gudelignende
kreftene til den nye teknologien?

Vil det komme så store økologiske katastrofer at de vil gjøre verden ubeboelig?

I teaterstykket, som i virkeligheten, blir kløften mellom terroristen og resten av verden, utenom naturen, uoverkommelig. Verket romantiserer ikke hovedpersonen, men tar oss i stedet med inn i et menneskesinn som plutselig opplever at hele verden er mot det – noe den som har vært pårørende til paranoide eller som selv har hatt slike opplevelser, kan kjenne igjen. Videre opplever vi hva som kan skje når den altovergripende paranoiaen får vokse sammen med en ideologi, mot et sinne, og til slutt, terror. 

Ossavys tekst legger ikke skjul på demonene som inntar Kazcinsky. Ranes’ fremførelse har en ro som står som kontrast til det indre kaoset. Det gir mer tyngde til hvert ord som blir sagt. I sentrum står det farlige møtet mellom det gjenkjennelige ved deler av budskapet og Kaczynskis egen vei mot avgrunnen:

Men den som ikke forstår mine handlinger har aldri blitt tilstrekkelig sint,
aldri følt tilstrekkelig harme.
Aldri blitt tilstrekkelig sint tilstrekkelig lenge.
Aldri kjent dette sinne.

Fokuserer på det indre

Grunnen til at Ted Kaczynski er blitt så populær blant høyreekstreme, er ifølge Lasse Josephsen terroristens nådeløse analyser av venstresiden, som Kaczynski mener er hyklersk. Disse delene av UNA-bomberens manifest har ikke Ossavy inkludert i stykket, og jeg tror det kunne styrket verkets nedslagsfelt hvis det var tatt med. 

Selv om jeg kan forstå det kunstneriske valget om å la være – stykket fokuserer på det indre og lar de politiske refleksjonene være opp til tilskueren – ville dette materialet fått frem den dimensjonen som Josephsen viser, nemlig hvordan tankegodset hans sprer seg til ekstremister på begge sider av den politiske aksen. 

Mens Åsne Seierstad, Demian Vitanza og Erlend Ofte Arntzen skildrer helt «vanlige» ungdommer som lar seg lokke av en ideologi, er Kaczynski ideologen selv. Mens de tre forfatterne leter etter forklaringer hos IS-sympatisørene, hos omsorgspersoner og i samfunnet rundt, tar Ossavy oss nærmere kjernen der selve ideologien blir født. 

Det som er felles, og som Døden kommer ikke med ljå gir innsikt i, er den tanken som så lett fanges opp hos mennesker som på en eller annen måte opplever avmakt og håpløshet: om at vi lever i et korrumpert «system» som ikke kan bekjempes med menneskelig samhandling, og at terror er eneste utvei.

Den farlige kunsten

Hadde dette vært en tradisjonell anmeldelse, kunne den ha sluttet omtrent her. Men til historien om Døden kommer med ljå hører også at det ble arrangert en samtale etter at stykket var ferdig. Temaet for samtalen var «Den farlige kunsten».

Utgangspunktet for samtalen var en debatt som oppsto som følge av en sak her i denne avisen. Minerva hadde laget en artikkel om hvorvidt invitasjonsteksten til Døden kommer med ljå på Facebook – som stilte spørsmål om man kan «forstå Kaczynski» – kunne «kan bidra til å glorifisere slik terror». 

Ossavy hadde stilt noen spørsmål i invitasjonsteksten til stykket, samt i en artikkel i Harvest, som kobler stykket på vår tids klimapolitiske debatt. Invitasjonstekst, der verket settes i sammenheng med skolestreikende, klimaopprop og Extinction Rebellion-bevegelsen, kan leses politisk. Spørsmålet, som jeg skal komme tilbake til, er om teksten ikke da også bør kunne diskuteres politisk.

Spørsmålet om Ossavys politiske budskap kunne være en «oppladning til økologisk korrekt terrorisme» ble først stilt på stykkets Facebook-vegg fra juristen Audun Engh. Omtrent samtidig skrev Civitas Bård Larsen en kritikk av presentasjonen av stykket, der han kritiserte fremstillingen av terroristen. Like før hadde grensedragningene mellom kunst, lov og rett blitt aktualisert av debatten om Ways of seeing og Erna Solbergs uheldige kritikk av kunstnerne etter påtenningen av justisministerens bil. 

I en kronikk i Klassekampen så forfatteren Erland Kiøsterud disse sakene i sammenheng. Ifølge Kiøsterud var det et «samordnet forsøk på å kriminalisere teateret, kneble kunsten og mistenkeliggjøre demokratiske ytringer».

Etter visningen av Døden kommer med ljå skulle publikum altså samtale om den farlige kunsten. Kiøsterud var ordstyrer. Spørsmålene som var utgangspunkt for samtalen, var de følgende: 

Er skillet mellom det talte ord og handling i ferd med å bli grumsete? Er skillet mellom en ulovlig handling og det å kunstnerisk behandle en ulovlig handling, i ferd med å viskes ut? Er det å kunstnerisk bearbeide materiale om en terrorist, det samme som å oppfordre til terror? Kan viljen til å ytre seg, bli mindre når kunstnere får så hard medfart i media? Er det legitimt å dømme et kunstnerisk verk på bakgrunn av en invitasjon til verket? Hvorfor er kunsten blitt så farlig i det siste? Er intensjonen ved å sette merkelapp på kunst og kunstnere som for eksempel terrorister eller radikale, en måte å gjøre kunsten mindre relevant på eller en enkel måte å avfeie kunstnere og deres verk på? Er det å mistenkeliggjøre kunstnere en del av samme trend som å mistenkeliggjøre aktivister? I flere land blir fredelige miljøaktivister kalt øko-terrorister, for å kunne legitimere fengsling og i noen land til og med drap.

Selv om spørsmålene i seg selv er interessante å diskutere, var det –  for meg – vanskelig å vite hvor jeg skulle begynne. Selv har jeg, hverken før eller etter å ha sett forestillingen, noen oppfatning om at Ossavys verk oppfordrer til terror. Men mitt premiss for samtalen var at Minerva hadde stilt et spørsmål som det var relevant for leserne å høre svaret på, også når svaret var nei. Samtalens premiss var derimot at kunsten var truet som følge av, blant annet, Minervas spørsmål.

Bakgrunnen

Kunstens fordel er at den, på sitt beste, kan gå inn i komplekse problemstillinger og gi, om ikke svar, så i alle fall en opplevelse som kan sette i gang tanker og refleksjoner. Den kan gi innsikt i noe på tvers av bakgrunnen og virkelighetsforståelsen til tilskuerne. I en samtale, derimot, er det verre. Hvordan er dialog i det hele tatt mulig når premissene er så forskjellige?

Jeg tror det er verdt å forsøke å skille mellom de prinsipielle og de politiske spørsmålene som ble stilt i forkant av Døden kommer med ljå. Kritikken fra Bård Larsen var politisk i den forstand at han var kritisk til invitasjonstekstens fremstilling av Kaczynski som økoterrorist. Det hører med at Larsen, som er historiker, i årevis vært engasjert i hvorvidt kunstnere kan være fritatt fra å ha et etiske kompass på lik linje med andre samfunnsaktører – for eksempel i forbindelse med kunstneren Morten Traaviks omgang med Nord-Korea og forfatteren Peter Handkes beundring av Slobodan Milosovic.

Kritikken har dermed også et prinsipielt lag, som ikke handler om lov og rett, men om etikk: er kunstnere fritatt fra etiske vurderinger fordi materialet de jobber med er kunstnerisk? Men Larsen ville neppe formulert dette slik spørsmålene som dannet utgangspunkt for samtalen, la opp til – at det å behandle terror kunstnerisk er det samme som å oppfordre til terror. Spørsmålet er selvsagt hvordan det gjøres. Det er mulig å tenke seg et spekter der man i den ene enden har kunst som stimulerer til åpen refleksjon og økt forståelse om hva som skjer når mennesker omfavner ekstremisme, og man helt  i den andre enden har propagandakunst.

Døden kommer ikke med ljå er for ordens skyld åpenbart ikke propagandakunst; men Larsens diskusjon av invitasjonsteksten – som i hans tidligere artikler Traaviks Nord-Korea-kunst – handlet om å plassere fremstillingen i dette spekteret. For kunst kan selvsagt peke i en tydelig politisk retning – uten at det i utgangspunktet er et problem. Larsens poeng er at den da må kunne diskuteres politisk, ikke bare kunstnerisk. 

Å diskutere kunst basert på selve verket gir naturlig nok en større dybde og kunstnerisk forståelse enn å diskutere det politiske budskapet i en invitasjonstekst eller kronikk. Men er ikke det sistnevnte også et innlegg i offentligheten som bør kunne diskuteres, da naturligvis på bakgrunn av seg selv og ikke verket?

Både den prinsipielle og den politiske kritikken fra Bård Larsen går det naturligvis an å være uenig i. Man kan for eksempel innvende at hvorvidt kunst åpner for refleksjon eller er politisk innsnevrende, handler like mye om tilskuer og kontekst som om stykke og kontekst. Men å gå derfra til å mene at kritikken er en del av et større bilde der kunstens ytringskår er truet, kan jeg ikke etter beste evne forstå. 

Kunst og kunstner

En forskjell på de tre nevnte forfatterne og dramatikeren Ossavys behandling av terror er hvordan forfatterne beskriver verkene og sin egen rolle i det hele. Forfatterne har alle tatt inn et forord der de reflekterer kritisk rundt sitt eget prosjekt. Hvilke utfordringer støter man på som kunstner eller forfatter når man sikter på å skildre mennesket og ideologien samtidig? Er det etiske hensyn man må vurdere? 

Slike refleksjoner eller forord er mer vanlige i litteraturen enn i dramatikken. De er ikke alltid nødvendige. Vel så ofte står et verk bedre alene – fordi det gir en større frihet til tilskueren enn om man må forholde seg til alle kunstnerens beveggrunner og føringer. 

Minervas spørsmål til Ossavy og Kulturrådet i den aktuelle journalistiske saken var ment å være av prinsipiell art, og går inn i en sånn diskusjon: hvordan vurderte Ossavy og Kulturrådet beskyldningen fra Audun Engh om at stykket (som presentert i invitasjonsteksten) kunne inspirere til vold? Spørsmålet, tenkte vi, var av interesse for leserne fordi det berørte mange pågående diskusjoner i samfunnsdebatten: 

På den ene side klimasaken, og på den andre side politisk ekstremisme – og, høyaktuelt på  publiseringstidspunktet, nye klimaopprørere med mer revolusjonær retorikk. I tillegg pågår stadige diskusjoner om hvordan ulike ordskifter og diskurser bidrar eller ikke bidrar til å bringe ekstremt politisk tankegods nærmere mainstream.

Da Audun Engh formulerte en så tydelig kritikk av invitasjonsteksten, var det derfor en anledning til å belyse og opplyse den debatten. Fordi spørsmålene er såpass aktuelle, hadde vi sant å si forventet at både kunster og kulturråd hadde tenkt gjennom dem på forhånd. Kanskje hadde de noe klokt å si om spekteret mellom åpen refleksjon og politisk virksom kunst eller om tilskuerens rolle? Kanskje ville de plassere stykket i en kunstnerisk tradisjon? Kanskje ville de komme med prinsipielle betraktninger om forholdet mellom ytringsfrihet, kunsten og politikk? 

På spørsmål fra Minerva svarte Ossavy blant annet at hva hun personlig mener og hva man eventuelt kan tolke ut av forestillingen kan være to veldig ulike ting: «Kunsten er ofte flertydig og er ment å sette i gang prosesser hos publikum og i samtiden.» 

Men likevel gikk noe helt galt: Nina Ossavy følte seg truet av spørsmålet. Kulturrådets direktør Kristin Danielsen reagerte på «antagelsen som lå bak», kunstkritiker Lars Elton kalte det «private fordommer». Under samtalen ble journalistikken kalt «skremmende». I ettertid er det bare å erkjenne at forhåndsantagelsene som var konteksten og bakgrunnen for spørsmålene, var så ulike at kommunikasjonen fungerte dårlig. For oss som avis var responsen likevel overraskende:  

Var ikke spørsmålet relevant? Er det ikke rimelig å forvente at man kan svare på slike spørsmål uten å gå løs på spørsmålet eller føle seg truet av det? Hvordan kan slike prinsipielle diskusjoner om kunst løses journalistisk? 

Samtalen

I mine øyne er det vanskelig å diskutere og eventuelt trekke lærdommer når man, som i samtalen etter Døden kommer med ljå, starter med et premiss om at det vi i utgangspunktet betraktet som ordinær  journalistikk, ikke bare bygger på mistenkeliggjøring og fordommer, men er del av en større bevegelse med mål å kneble kritisk kunst og politiske aktivister.

Nina Ossavys invitasjon til dialog etter forestillingen var åpen og sånn sett forbilledlig. 

Men er velvilje nok til å oppnå en dialog som er reell og gjensidig? Under samtalen rakk jeg bare å forsøke å klargjøre premisset for Minervas sak. Å diskutere substans når du blir tillagt intensjoner du ikke har, er vanskelig. Men kanskje kunne begynnelsen på en slik diskusjon sett omtrent slik ut: 

«Er skillet mellom det talte ord og handling i ferd med å bli grumsete?» Med utgangspunkt i vår egen samfunnsdebatt, kan man argumentere for at svaret på det er ja. Det ser vi blant annet i ytringsfrihetsdebatten. Skal krenkelser i form av talte ord betraktes som vold og dermed stoppes (no-platforming) – for eksempel når de rettes mot minoritetsgrupper? Et annet spørsmål er om det talte ord kan være politisk farlig fordi det normaliserer ekstremisme, en problemstilling som var relevant i debatten om Steve Bannons Norgesbesøk. 

«Er skillet mellom en ulovlig handling og det å kunstnerisk behandle en ulovlig handling, i ferd med å viskes ut?» Selv om Ways of seeing-saken var et varsel om at det kan være slik, vil jeg hevde at svaret er nei. Heldigvis var det kun noen politikere ytterst ute på høyre fløy i Frp som snakket om å trekke den offentlige støtten fra stykket. Og heldigvis var det en rekke stemmer i sivilsamfunnet, inkludert vår egen kulturminister, som tok til motmæle da statsministeren uttalte seg om noe hun ikke burde. I så måte opplevde jeg en enorm forskjell på land hvor staten blander seg inn i og sensurerer kunsten, og vårt eget frie sivilsamfunn hvor det er helt stuerent å kritisere statsministeren. Når det er sagt, er det selvsagt i prinsippet mulig at kunst kan bryte loven, for eksempel var det tilfelle i denne svenske saken der kunstneren Nathalia Edenmont avlivet dyr uten at det var veterinær til stede. Slike saker har vi, så vidt jeg vet, ikke hatt her i Norge. 

«Kan viljen til å ytre seg, bli mindre når kunstnere får så hard medfart i media? Er det legitimt å dømme et kunstnerisk verk på bakgrunn av en invitasjon til verket?» Nina Ossavys opplevelse av at ytringsviljen blir mindre, må tas på alvor. Men her lurer jeg på hva hun og andre kunstnere selv tenker om å delta i samfunnsdebatten, basert på både selve verket og/eller på det de skriver om verket. Mange kunstnere har jo nettopp et politisk budskap, og i så fall er det vel en god ting hvis verket skaper debatt? 

Å diskutere kunst basert på selve verket gir naturlig nok en større dybde og kunstnerisk forståelse enn å diskutere det politiske budskapet i en invitasjonstekst eller kronikk. Men er ikke det sistnevnte også et innlegg i offentligheten som bør kunne diskuteres, da naturligvis på bakgrunn av seg selv og ikke verket? Det ville vært interessant å høre fra kunstnerne hvordan de selv mener at de skal møtes i samfunnsdebatten uten at det oppleves som «hard medfart».

Parallelle virkeligheter

I sum oppleves det hele som en ganske brutal kollisjon mellom virkelighetsforståelser. For meg ser det ut som diskusjonen om kunsten sauses sammen til å bli en stor konspirasjon: «makta» som er ute etter kunsten, sensur, Ways of seeing, kapitalismen, kvaliteten på journalistikken. Der hvor jeg ser flere konkrete saker med mange nyanser og prinsipielle spørsmål, opplever jeg altså at motparten ser et kollektivt forsøk på å sensurere kunsten. 

Når  samtalen stopper opp, er det altså fordi vi fører to ulike samtaler, og ikke klarer å forstå eller akseptere premissene for den andres samtale.

Men kanskje ser de det ikke slik? Er det noe jeg ikke ser her? Hvordan kan jeg få adgang til virkelighetsforståelsen på den andre siden av avgrunnen? 

Fordommer kan heldigvis motbevises – og derfor går jeg i teateret igjen og igjen, i håp om å lære noe, i håp om å få se verden på en litt annen måte.

Jeg tviler ikke på at kunstnerne genuint føler seg truet. Mens Ossavy opplevde artikkelen og den påfølgende debatten i Minerva som et belastende kjør, opplever jeg selv at Minerva er en liten aktør i kulturlivet, og – i og for seg på lik linje med kunstnerne – en del av den kritiske og frie meningsutvekslingen som utgjør sivilsamfunnet. På lik linje med kunstnerne er vi avhengige av offentlig støtte. At vi fra den andre siden av avgrunnen blir sett på som en aktør som har makt til å hindre andre i kulturlivet fra å ytre seg, oppleves for meg som absurd. 

Vi ser riktignok ikke kunstnere som en trussel, og kanskje ligger noe av årsaken til kollisjonen der – hvis det eksisterer et fiende- eller trusselbilde på den ene siden, da forventer man kanskje at det er gjensidig? 

Fordommer

Ingen kunstner eller journalist er nøytral. Forskjellige virkelighetsforståelser gir ulike sett med forståelsesrammer, og til en viss grad også fordommer. Selv har jeg absolutt ingen fordommer som tilsier at jeg synes politisk kunst kunst burde være forbudt eller ulovlig, tvert imot. Men jeg har nok noen fordommer mot politisk kunst, fordi jeg ofte synes den blir banal. 

Det betyr ikke at jeg mener at kunsten ikke skal ha rom til å være utopisk, eller til å fremkalle andre rom i oss enn det politikken eller en kronikk kan. Det betyr heller ikke at jeg forventer en grundig og eksplisitt politisk analyse fra et kunstverk. Men det hender politiske kunstnere fremstiller høyresiden som de «slemme» og den eneste løsningen som sosialistisk, uten å begrunne det eller gå i substans. Jeg vil utfordres mer enn som så. 

Men det er jo ikke alltid slik. Fordommer kan heldigvis motbevises – og derfor går jeg i teateret igjen og igjen, i håp om å lære noe, i håp om å få se verden på en litt annen måte, fra en annen synsvinkel. 

Kunst på sitt beste kan, som Døden kommer med ljå, gi nye innsikter om vanskelige og komplekse temaer. Martin Knutsen skrev en interessant analyse av nettopp det i en omtale av Ways of seeing (som jeg selv ikke har sett, red.anm): «I en samtid hvor innvandrere generelt og muslimer spesifikt offisielt er blitt «de andre» i norsk samfunnsdebatt er det uhyre spennende å få en kunstnerisk tilbakemelding fra «de andre» om hvordan de ser «oss».» Et kunstverk kan være en inngang til hvordan verden ser ut fra «den andre siden», men i dagens debattklima er jeg usikker på om en samtale kan gjøre det samme. 

Når jeg gikk ut av Hvelvet på Sentralen den dagen i forrige uke, hadde jeg i alle fall følelsen av at når det kommer til samtale, har både kunstnere og deres kritikere en vei å gå. Det beste rommet for refleksjon, var det som ble skapt under stykket selv.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden