Politikk

På den andre siden av sannheten

Sylvi Listhaug vil være ”privatperson” når det passer henne. Og kan hun erte opp folk som meg, gir det politisk bonus.

Oxford Dictionaries har kåret post-truth til årets nyord, og definerer det slik:

«Relating to or denoting circumstances in which objective facts are less influential in shaping public opinion than appeals to emotion and personal belief».

Følelser er altså viktigere enn fakta. Det postfaktuelle samfunnet har vært mye debattert også i Norge. Ikke minst har Donald Trump satt en ny standard – eller mangel på sådan. De fleste av hans velgere har gitt blaffen i at han er den mest systematiske løgneren blant politikere i demokratier på svært lenge. Blant alle løgnene og kunnskapsløshet mener de at de i de følelsene han uttrykker har funnet ”en dypere sannhet”.

Helt privat

Listhaugs siste mediestunt er innsamlingsaksjonen til forfulgte kristne, lansert på hennes egen Facebook-side. I seg selv et utmerket formål – og det eneste jeg har gått i demonstrasjonstog til støtte for i de senere år. Hun kunne riktignok spart seg å kalle NOAS for ”byråkrater” i innsalget. Men mitt problem med dette er et annet, nemlig hva hun sa til Vårt Land i går, som respons på kritikk om at hun blander roller som privatperson og statsråd:

”Sylvi Listhaug selv sier at innsamlingsinitiativet er gjort som privatperson. Hun mener også det kommer veldig tydelig frem.

– Dette er ikke lagt ut på departementets side. Det er lagt ut på min offentlige Facebook-side, men den har mitt navn på og eier denne siden. Jeg legger ut de sakene jeg mener noe om, deler litt av min hverdag, og legger også ut saker på denne siden som ikke bare er innvandrings- og integreringspolitikk, sier Listhaug via sin politiske rådgiver.”

Nei, Listhaug. For det første ga du utspillet en politisk brodd mot NOAS, og det er koblet til Joner-saken. For det andre er det som Vårt Land skriver: ”Da avisen Dagen fikk forhåndsintervju om saken var det også Listhaugs kontor i Justisdepartementet som ble brukt for anledningen.” For det tredje svarer du på kritikken via din politiske rådgiver, som for øvrig hjelper deg med din ”private” side, og innimellom skriver dine innlegg der. Hvem er det som betaler ham for det, forresten? For det fjerde hadde du med deg din egen statssekretær på stuntet. To tilfeldige privatpersoner, liksom.

En statsråd kan ikke engasjere seg i noe som er politisk som ”privatperson”, og omstendighetene rundt dette utspillet viser for alle som har øyne at Listhaug gjør dette som et ledd i sin politiske gjerning, og som statsråd. Å insistere på at det her er privatpersonen Listhaug som engasjerer seg ligger på den andre siden av sannheten. Det er en løgn.

Bit på, da!

De fleste av Listhaugs utspill, enten de er ”offisielle” eller via hennes ”private” Facebook-side, har til hensikt å mobilisere slike som meg til å kritisere henne. Jeg har ikke tidligere bitt på, men jeg gjør det nå. Å bli angrepet av ”liberale eliter” er nettopp poenget for henne. Det finnes et marked for slikt. Det er ikke noe Trump har oppdaget i år.

Dette er en lærdom fra Carl I. Hagen: Det spiller ingen rolle om 75 prosent hater deg, dersom de andre elsker deg. Logikken var grei så lenge Frp var et lite parti og hadde et stort vekstpotensial. Den ble litt mer trøblete da partiet i en periode lå på 25-30 prosent. Og den ble ekstra trøblet med regjeringsansvar. Det er vanskelig for dine partnere å samarbeide med et parti som 75 prosent hater.

Vi vet ikke hvor Frp hadde vært på meningsmålingene uten Listhaugs høye profil. Det vi vet er at partiet ligger an til å gjøre et dårligere valg enn i 2013. Og vi vet at hennes utspill er med på å gjøre samarbeidsklimaet mellom de fire partiene som sikrer regjeringen flertall vanskeligere, og dermed øker det konfliktnivået som velgerne ser og ikke liker.

I USA er det litt annerledes. I et topartisystem kan du sikre deg de 46 prosentene Trump fikk i valg selv om mange ikke liker deg, bare de er partilojale eller misliker den andre kandidaten enda mer.

Men i Norge er Hagens logikk en oppskrift som passer best i opposisjon. Og velgerne kan fikse akkurat det i september.  Faller regjeringen, er det gode sjanser for at også Siv Jensens dager som partileder er over, om ikke nødvendigvis med det samme. Hun valgte den prestisjefylte rollen som finansminister, med alle de bindinger som det medfører, og kan ikke lenger fronte ”det ekte Frp”.

Det er det Listhaug som gjør.

Les også Satyr Rex kommentar – gavondskap. 

Foto: Torbjørn Tandberg / Frp

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden