Snoen Blogger

På Høstutstillingen

Om pent og stygt, interessant og likegyldig og sånn…. Og videoinstallasjoner - hva skal vi egentlig med dem?

Jeg har vært på Høstutstillingen. De som vet at mitt kulturpolitiske syn ligger et sted til høyre for FrP, har muligens konkludert med at jeg ikke er interessert i kunst og kultur – en filister. Det er langt fra riktig. Jeg er ofte på kunstmuseer og utstillinger, selv om det er en del år siden forrige Høstutstilling. Jeg foretrekker den mer kommersielt orienterte Norske Bilder.  (Min smak kan man selvsagt trekke i tvil).

Jeg bedømmer billedkunst og skulpturer etter to kriterier.

  • Er det vakkert? Ville jeg hatt dette på veggen eller i stua?
  • Utfordrer det meg? Setter det i gang tankeprosesser?

Mesteparten av det jeg finner på Høstutstillingen tilfredsstiller ikke disse kriteriene. Det er uinteressant. Andre verker er det jeg på godt norsk ganske enkelt kaller stygge, inklusiv det som er dårlig håndverk. Man kan kanskje si at dette også utfordrer meg ved å stille spørsmålstegn ved hva jeg mener med stygt og pent, men det er et banalt poeng.

Og assosiasjoner til andre kunstnere eller kunstretninger kvalifiserer ikke som ”å sette i gang en tankeprosess”. Når noen kan identifisere en inspirasjon fra andre kunstnere kan nok det virke bekreftende på at de har ”peiling” på kunst, men er av mindre interesse i seg selv.

Til å henge på veggen

Kay Arne Kirkebøs Cityscape kunne ha hengt på min vegg. Det har en utfordrende detaljrikdom og abstraksjon som ikke kommer så godt frem på et foto i lite format.

Stig Marlon Westons tre store naturfotografier – Holt – er vakre, uten å være banale.

Steffen Krügers/Tammo Rists 21 lett abstrakte trailer-bilder kunne ha dekorert veggene i en bedrift, tenker jeg meg.

Og det var det.

Utfordringene

Christopher Nielsen har innredet et helt rom, blant annet med platespiller og plater, og det er dekorert med en mengde slagord fra Nielsens ytre-venstre-ståsted. Jeg er uenig med svært mye av Nielsens budskap, men dette er ikke bare forutsigbar og gravalvorlig progaganda. ”Fuck Byrådet” står ikke alene. Et annet sted får vi ”fuck rosetoget”, for eksempel.

Portrettmaleriet av en vampyraktig Ayn Rand, med påskriften ”Ayn Rand må ta skylda i så fall”, og Vidkun Quisling tittende frem bak henne, er jo et temmelig slemt spark til noen av oss politiske nerder på høyresiden. Men vi tar det nok med godt humør, de fleste av oss i hvert fall.

Sarkofagen, påtenkt Nielsen selv, med påmontert dildo er også en overraskende vri, og kan ses på som en ukorrekt holdning til døden i det mange forventet skulle være en utstilling preget av alvoret etter 22. juli.

Og det var det. Eller ….? Sverre Mallings seks rettstegninger av Anders Behring Breivik er gode, og fremstiller ikke massemorderen som et monster. Men vi har jo sett andre varianter av disse så mange ganger i avisene at det er vanskelig å påstå at de setter i gang nye tanker.

Det likegyldige

Denne listen kunne vært gjort veldig lang. La meg bare trekke frem tre verk som for meg er meningsløse. Tormod Ropstad har malt Norges Lover, altså boken. Javel. Det skal vel kanskje være en henvisning til Breivik-saken, men hva så?

Sigbjørn Bratlie har malt en fillerye. Ja?

Og de seks klossene i ulik farge som Johanne Hestvold har laget og plassert midt på gulvet? De gjør ikke noe for eller med meg, ihvertfall. 

Hva skal vi med video?

Den sjangeren jeg møter på utstillinger av moderne kunst og som gir meg minst er videoinstallasjoner. Og de var til stede i rikelig monn her – bortimot et dusin. Hvem er det som kjøper dette, bortsett fra staten og andre som vil være snille?

Det første du ser dersom du må stå i kø for å kjøpe billett er den store installasjonen rett opp hovedtrappen. To ungdommer er filmet ovenfra i et hull i bakken. De beveger seg litt rundt.  Hilde Skevik og Ellen H. Suhrke har fått stipend for verket, så noen har tydeligvis fått mye ut av dette. Dagsavisens anmelder trakk assosiasjoner til ungdommer på Utøya. Jeg fikk ikke den følelsen. (OPPDATERING: Det gjorde ikke Dagsavisens anmelder Oda Bhar heller, etter å ha fått tenkt seg om. Hennes første assosiasjon ble erstattet med at verket var «subtilt og foruroligende som ikke trenger konkretisering». Så da er vi fremdeles uenige.)

Rett ved inngangen vises en film der en eldre mann står med ryggen til og ser inn i sitt eget vindu der persiennene er dratt ned, mens han harker litt. Mattias Härenstam har gitt filmen tittelen ”Portrett av en mann som minner om min far.” Jeg ble ikke rørt.

Og slik fortsetter det, selv om jeg må innrømme at jeg ikke så grundig på alle installasjonene. Det kan altså hende at noen av disse ville havnet i en annen kategori enn likegyldige, men jeg orker dem bare ikke.

Bare en eneste gang har en slik video grepet meg. Det var i museet for moderne kunst, Kiasma, i Helsinki for noen år siden, der en gruppe innbyggere fra en landsby i et land i Mellom-Amerika en for en fortalte om overgrep fra soldater ved å snakkesynge om det som hadde hendt. Vemodig, vakkert, tankevekkende.

I beste fall kan en videoinstallasjon virke inspirerende der og da. Men etter å ha sett filmen en gang, hvem vil se den på nytt? Et bilde eller en skulptur kan nytes igjen og igjen. Videoen fungerer i beste fall på en utstilling. Det blir for smalt. Jeg setter det på spissen: Dersom det aldri mer ble laget en eneste videoinstallasjon, ville noen, bortsett fra de som har direkte økonomisk interesse i dette, savne dem? Ville verden bli et dårligere sted å leve?

Det stygge

Ina Marie Winther Åshaug har fått bruke hele fire små bilder til å vise at hun ikke kan tegne eller male. Ja, jeg vet at noen sikkert vil innvende at når hennes perspektiv er helt feil, er dette noe hun har lært av Picasso, eller når hennes naturbilde ser ut som noe en åttendeklassing kunne laget, så er det bevis på bevisst naivisme. Eller når hun verken kan male et ansikt eller en hånd, så vitner det bare om at jeg har et gammeldags og borgerlig syn på kvalitet. Kunstneren blir nok ikke lei seg over en slik karakteristikk fra min side. Hun kan jo glede seg over å ha blitt kjøpt inn (hele pakka) av en stiftelse allerede.

Terje Finnsen har bare ett bilde, men det er til gjengjeld veldig stort og heter Grønn Hverdag. Verket er slikt et heslig smøreri at jeg håper det ender opp hos noen jeg ikke liker i miljøbevegelsen.

Tine Karlsvik har laget en sol av trepinner og kalt den Mimicery. Den minner om en stor variant av de greiene vi limte sammen av halve klesklyper på barneskolen, og som det var meningen å sette varmt på. Utover at Karlsvik altså maktet å mane frem noen nostalgiske glimt, er jeg ikke i stand til å se kvaliteten i dette arbeidet.

La meg avslutte med Odd Nerdrum. Jeg liker i utgangspunktet mannens arbeid, og vil på ingen måte kalle ham talentløs. Han har fått hele den ene endeveggen i den ene salen til å vise en nesten naken mann som ser ut som han kommer fra et Nerdrum-maleri til å skyte en ditto mann med pistol midt i øyet. Grotesk. Men det er det hele.  (Jeg er visst enig med VGs anmelder her, litt usikker på om jeg trives med det.)

Oppdatering: På mystisk vis har alle fotoene falt ut. Du kan se dem her i katalogen fra Høstutstillingen.  AUnntaket er Winther Åshaugs maleri, som er hentet fra hennes hjemmeside.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden