Kultur

På jakt etter en fremtid

Bilde: Ingebjørg Sofie Larsen

REPORTASJE: Afrikas kunstnere skriver en ny historie om sitt eget kontinent.

Ngong Road, Nairobi:

Jeg sitter i baksetet i en Uber på vei gjennom Nairobi sentrum. Selv om jeg hadde blitt advart mot trafikken på forhånd, er den mer intens enn jeg hadde trodd. Taxier, busser og motorsykler trenger seg forbi, og lydene utenfor setter kjepper i hjulene for samtalen med taxisjåføren.

Gjennom bilvinduet er det ikke lett å se at Nairobi er en by i rask endring, selv om jeg vet at det har vært stor økonomisk og urban vekst her de siste årene. Sentrum fremstår som moderne, mens kontrasten til slumområdene rett utenfor, likevel er stor.

Jeg er her for å bli kjent med byens kunstscene. Ifølge internasjonale kunstmagasiner har den nye generasjonen afrikanske kunstnere gitt Afrika et ”nytt vindu ut mot verdenssamfunnet.” Som Financial Times-journalist Emma Crichton-Miller skrev i en artikkel om øst-Afrika i 2015: «the art world’s love-affair with Africa is hottening up».

Historiefortelling

Allerede første dag i Nairobi skjønner jeg at denne kunstscenen ikke er så lett å finne som jeg hadde trodd. Det er ikke slik at den er en synlig del av bysentrum. Tvert imot er det som finnes av nyere kunst, både visnings- og produksjonssteder, stort sett lokalisert utenfor allfarvei. Kunstsenteret Go Down Arts Centre, som jeg nå er på vei til, ligger i et avsidesliggende industriområde.

Go Down Arts Centre ligger i et avsides industriområde.

Ingebjørg Sofie Larsen

Når jeg treffer kunstnere og folk i kunstmiljøet, både på Go Down og i andre gallerier, får jeg heller ikke her inntrykk av at det er noen stor endring i gjære. Kunsten jeg ser, bærer preg av at kunstnerne vil fortelle historier. I bilder og ord finner vi både Kenyas historie og menneskenes opplevelse av den, gjennom relasjoner og hendelser. Man gir ikke avkall på form og figurer, men holder seg til tydelige narrativer.

På lerretene til Paul Onditi, som har atelier hos stiftelsen Kuona Trust, får jeg se historier som baserer seg både på fortiden og fremtiden. Til magasinet The Culture Trip forteller Onditi om hvordan han jobber med historier:

– Jeg ser på hvordan historier påvirker hverandre. Tenk for eksempel på historien om Babels tårn, der folk gikk sammen om å bygge et tårn for å prøve å nå Gud. I dag ser vi lignende eksempler på hvordan folk og land bare går med på samarbeide hvis de faktisk trenger hverandre.

– Vi har ikke en akademisk tilnærming til kunsten, og vi er heller ikke opptatt av å analysere alt, slik man ofte gjør i Vesten. Sandra Chege.

Onditi sier at afrikanske kunstnere gjennomgående er mer bokstavelige og mindre konseptuelle enn vestlige kunstnere, noe Sandra Chege, kurator for kunstfestivalen Space og kunstprogrammet i British Council, er enig i:

– Vi har ikke en akademisk tilnærming til kunsten, og vi er heller ikke opptatt av å analysere alt, slik man ofte gjør i Vesten. I stedet reflekterer kunsten ofte et bestemt narrativ, sier Chege, som forteller til Minerva at det er få kunstnere som er politiske her i Nairobi – fordi det rett og slett er enklere slik.

Myndighetene er ikke alltid begeistret for politisk kunst, og selv om Kenya i utgangspunktet er et demokratisk samfunn, kan man lett havne i trøbbel hvis man beveger seg over i det som sees på som kontroversielt. Likevel vil bistandsorganisasjoner og NGOs ofte helst finansiere kunst som har en sosial og politisk funksjon, noe som er et paradoks for mange kunstnere, sier Chege.

Et kunstnerkollektiv som har trosset motstanden mot politisk kontroversielt innhold, er The Nest.  De er en gruppe som har vunnet internasjonale priser for sitt engasjement for LGBT-rettigheter i Kenya. Filmen Stories of our lives ble forbudt av det nasjonale rådet for film for å gå ”mot Kenyas nasjonale normer”, men har fått desto mer oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Stories of our lives bygger på hverdagshistoriene til homofile og lesbiske kenyanere.

Interessant nok er det også her historiene som ligger til grunn, selv om resultatet er dypt politisk.

Fremtidsoptimisme

På overflaten ser Nairobi kanskje lik ut som for fem år siden, men det blir snart tydelig at det er forandringer på gang – også i de kreative miljøene jeg besøker. I dagene som følger blir jeg innvidd i det teknologiske mirakelet Kenya har gått gjennom de siste årene. Kenya er Afrikas fremste start-up-land. Antall teknologibedrifter har eksplodert de siste årene. I innovasjonsmiljøet går landet under navnet Silicon Savannah. Det er knyttet en enorm optimisme til de økonomiske ringvirkningene det kan føre med seg. Faktisk går det så langt at selv om det er kunstnere jeg snakker med, vil de heller snakke om teknologi enn om kunst.

Ifølge David Murithi, DJ og konsulent for kreative industrier i Nairobi, har teknologi også bedret tilgangen til kulturlivet radikalt.

At ny teknologi har gjort hverdagen enklere for folk, er èn ting. Men ifølge David Murithi, DJ og konsulent for kreative industrier i Nairobi, har teknologi også bedret tilgangen til kulturlivet radikalt:

– Med den mobile betalingsappen mPesa er det blitt lettere å betale for alt mulig. Den brukes både i slummen og i skyskraperne – «alle» har jo fått mobiltelefoner. Nå organiseres kulturlivet rundt e-butikker, billett-apper og apper der man kan kjøpe tjenester, forteller Murithi.

Når man bestiller noe via en app, kan det i dag leveres med sykkel og spores via mobiltelefon.

– Hvis man har prøvd å krysse trafikken i denne byen, eller vet hvor dårlig postsystemet vårt er, skjønner man hvor mye bedre det har blitt, sier han.

For meg fremstår likevel linkene mellom det teknologiske universet og kunsten som begrenset til det operative. Den kreativiteten som er knyttet til teknologi, har mye til felles med det som skjer i Vesten. Det blir nesten symbolsk at i-Hub, en av Kenyas store teknologi-huber, nylig hadde Mark Zuckerberg på besøk. Men det er ikke noen liknende vestliggjøring å spore i kunsten, i alle fall ikke på samme måte. Den oppmerksomheten som vendes mot kunstscenen, må altså handle om noe annet enn det som skjer i tech-hubene.

Det nye Afrika?

Det kunstnerne først og fremst har gjort de siste årene, er å presentere en motvekt til bildet av Afrika som et fattig, plaget og konfliktfylt kontinent.

I sentrum står en nylesning av historien, der man vektlegger andre og mer positive sider ved det afrikanske samfunnet enn det som har vært rådende i mediene.

Digitaliseringen har ført til et skifte – der det tidligere har vært andre som har fortalt historien, har man nå i større grad muligheten til å fortelle selv.

Samtidig handler det nye narrativet om handling, om det å forme en ny og bedre fremtid.

Samtidig handler det nye narrativet om handling, om det å forme en ny og bedre fremtid.

At kunsten har blitt en så stor del av dette ”nye”, handler nok om at de iboende kvalitetene i kunstneriske uttrykk – det imaginære, estetiske, emosjonelle – har lettere for å skape nye bilder enn det andre medier har.

Og enten uttrykket er visuelt eller musikalsk, er man fri fra språkbarrierer; man har muligheten til å kommunisere på en måte som fremstår som universell, og dermed hevder seg bedre i den digitale virkeligheten. Samtidig ligger det til rette for at de særegne, afrikanske uttrykkene kan pakkes inn i et språk som er rettet mot et internasjonalt marked.

I innhold kan fenomenet spores tilbake til den såkalte ”afrofuturismen”, en bevegelse som først oppsto i afrikansk-amerikansk diaspora på 90-tallet. Begrepet ble opprinnelig brukt for å beskrive en bestemt sjanger innenfor science-fiction. Man ønsket å se fremtiden gjennom en afrikansk linse. Fordi utgangspunktet var noe helt annet enn den fortiden man hadde sett før, var det et poeng at fremtiden var umulig forestille seg, noe som i sin tur ga en mulighet til å slippe fantasien løs, skape noe som var nytt og eget.

Det afrofuturistiske perspektivet har ikke direkte noe med postkolonialismen å gjøre, men virker likevel som et slags motstykke til den akademiske disiplinen som har dominert mye forskning på Afrika de siste årene:

Frihet fra fortiden, enten det er kolonifortiden eller nyere kriger eller konflikter, kombinert med kunstnerens eller forfatterens kreative utgangspunkt, gir muligheten til å skape noe som er grunnleggende nytt – uten at det betyr at fortiden bør glemmes. Det blir snarere et slags ”beyond”, som handler om hva det er man legger vekt på og med hvilken hensikt.

Maboneng, Johannesburg:

Ordet «Maboneng» er zulu og betyr ”lysets sted”. Nå er det også navnet på et område i Johannesburgs indre by. Her har jeg havnet –i en AirBnB-leilighet midt mellom markedet Arts on Main, Museum of African Design (MOAD) og Pop-Art Theatre.

Bydelen, som har blitt utviklet de siste årene, er rik på kultur og næringsvirksomhet. Området fremstår som et klassisk eksempel på det vi kaller gentrifisering, hvor ringvirkningene ved første øyekast fremstår som udelt positive. Bykjernen i Johannesburg etter apartheids fall var lenge regnet som en no-go-zone for besøkende, preget av voldelig kriminalitet. Nå regnes Maboneng-kvartalene som et trygt område. Der jeg som ensom turist tidligere ville måttet lage en slagplan for hvordan jeg skulle bevege meg utenfor døra, kanskje bestilt en taxi, går jeg nå til fots til nærmeste fortauskafè.

Mest overraskende er det at utviklingen i bydelen nærmest ene og alene skyldes initiativene til èn person, den 34 år gamle eiendomsinvestoren Jonathan Liebmann.

Mest overraskende er det at utviklingen i bydelen nærmest ene og alene skyldes initiativene til èn person, den 34 år gamle eiendomsinvestoren Jonathan Liebmann. De siste årene har Liebmann systematisk kjøpt opp industribygg som sto tomme, og deretter gjort om kvartalene til en blanding av leiligheter, gallerier, kafeer og kreative co-working-spaces. Den kunstneriske profilen som området har fått er, til syvende og sist, et resultat av Liebmanns personlige smak og formening om hva som skal til for at området skal utvikle seg og bli attraktivt å bo i.

Å besøke Maboneng er på mange måter det motsatte av Nairobi – her merker man forandringene med en gang, og de kunstneriske uttrykkene er en viktig del av opplevelsen.

Men går jeg et par kvartaler bortenfor Maboneng, er det slutt på gentrifiseringen: Der industribygget jeg bor i leies ut på AirBnB, er tilsvarende bygg noen hundre meter bortenfor, okkupert, sannsynligvis av immigranter. Hvor mange har tilgang til den nye utviklingen?

Et delt kulturliv

– Mange opplever at miljøene som har oppstått de siste årene, ikke er der for dem, selv om de i prinsippet har tilgang, sier Levinia Jones, som i mange år har vært aktiv i Johannesburgs kulturliv. Nå er hun leder for British Councils kulturprogram.

– Maboneng er jo et åpent område, noe som i seg selv er et steg i riktig retning her i Johannesburg. Det er ingen gjerder eller porter som stenger folk ute (red: piggtrådgjerder og fysiske barrierer, mellom hvite i ”gated communities” og fargede utenfor, har vært et kjennetegn i apartheidsamfunnet).

Likevel opplever mange at de stenges ute av kulturelle barrierer.

Likevel opplever mange at de stenges ute av kulturelle barrierer. Selve kulturen representerer en noe mange tidligere har vært utestengt fra, som derfor oppleves som fremmed. Skillet mellom ”vestlig” og ”afrikansk” blir veldig tydelig, sier Jones.

– Mange opplever at kunsten ikke er der for dem, selv om de i prinsippet har tilgang, sier kulturleder Levinia Jones om gentrifiseringen i Johannesburg.

Hun understreker likevel det positive ved utviklingen: Galleriene, teatrene og restaurantene har endret persepsjonen av den indre byen helt, og fått de som hadde forlatt den – turister, noen deler av næringslivet, innbyggere som på et tidspunkt flyttet ut i ”gated communities” – til å komme tilbake til bykjernen.

I andre områder av byen der kombinasjonen av kreativitet og næring blomstrer, slik som Braamfontein og Newtown, er kontrastene mindre synlige – sannsynligvis fordi det har vært flere krefter involvert enn i Maboneng, der Liebmann tilsynelatende har fått fritt spillerom. Felles er likevel at kunstuttrykkene jeg ser overordnet sett er vestlige, på den måten at det er konsepter og selvrefleksjon som står i sentrum.

Tegan Bristow er kunstner og professor ved Wits University. Hun forteller at skillelinjene i kulturlivet, inkludert de vi ser rundt Maboneng, fremdeles er tett knyttet til apartheid og de hvite makthaverne:

– I Sør-Afrika har vi to kulturelle scener som lever side om side med minimal kontakt. Den ene er inspirert av Vesten, og er den du finner i galleriene, museene og teatrene og i Maboneng.

Ifølge Bristow er det også denne du ser på universitetene, idet den er preget av kritisk refleksjon. Men det finnes også en kulturell scene som er helt og holdent utenfor dette narrativet. Det er den som viser at det sørafrikanske folket har dype kulturelle røtter – i musikk, dans og fellesskap.

Kunnskap og tilgang

Jamal Nxdelana, motedesigner, entreprenør og grunnlegger av magasinet The Bubblegum Club, ser lysere på situasjonen enn det Bristow og Jones gjør:

– Det stemmer at både kunstinstitusjonene og menneskene her er fremdeles farget av apartheid. Institusjonene er fremdeles skeptiske til å ta inn kulturuttrykk som ikke tradisjonelt har vært i institusjonene, og mange er skeptiske til å prøve det de har sett på som ”det andre”, det som er ukjent. Men det kommer til å forandre seg.

Nxdelana mener nøkkelen ligger nettopp hos den gruppen som utgjør en stor del av Maboneng, nemlig den svarte middelklassen.

– Det handler om tilgang, som igjen handler om kunnskap. Når den fargede middelklassen har tilgang til og benytter seg av kulturtilbudene som før var forbeholdt de hvite, bygges det en bro som går begge veier.

Han mener mer av den kulturen som foregår i townshipene både kan og bør bli en del av institusjonene og et mer formalisert marked. Da vil uttrykkene blandes og utforskes i begge retninger. En forutsetning for at dette vil skje er impulser fra utlandet, en konsekvens av globalisering: fordi de største kulturinstitusjonene i Sør-Afrika er farget av Apartheid – til tross for at det har vært politisk vilje til å snu det – er det innflytelsen fra utlandet som kommer til å samle kulturscenen, mener Nxdelana.

Levinia Jones er enig i at et fungerende marked er et viktig bindeledd, men er mindre optimistisk. Sør-Afrika har lang vei igjen, sier hun.

– Det ble satset stort på kunst etter apartheids fall, fordi man trodde det hadde kraften til å forene folket. Levinia Jones.

– Det ble satset stort på kunst etter apartheids fall, fordi man trodde det hadde kraften til å forene folket.

Det førte til at kunsten skulle finansieres av offentlige midler og bistandsmidler. Det har ifølge Jones etterlatt seg et gap som det er vanskelig å snu. Selv om kunst har fått en fremtredende plass i samfunnet, kanskje som følge av den tunge satsingen, er den delte kunstscenen et faktum. Mange kunstnere har også ifølge Jones mistet evnen til å initiere egne prosjekter og skape egne inntekter, fordi de har blitt vant til å være offentlig finansiert og formålet har vært politisk motivert.

Der Nxdelana tror at de vestlige og den mer tradisjonelle afrikanske kunstuttrykkene kommer til å finne sammen, tror hverken Jones eller Bristow noe på at dette skal skje – til det mener de at forutsetningene er for forskjellige.

Flere nye historier

Det er noe uvirkelig ved å vandre i galleriene og markedene i Johannesburg. Kunsten er synligere enn jeg hadde forestilt meg – den er ikke bare stemmen som forteller historien, den er en del av det endrede bybildet i seg selv. Det estetiske uttrykket, musikken og fargene har utvilsomt en afrikansk ”flair”, og ligner ikke på noe jeg har sett før. Sånn sett er dette et møte med det ”nye” Afrika.

Men det blandes med vestlige impulser, og reflekterer på den måten sørafrikansk historie og samfunnsliv. Det er noe med uttrykket som er stedløst: kafeene kunne vært i hipsterstrøkene i Berlin, samtidskunstgalleriene kunne vært i New York.

Moderniseringen har mer av et ”nyrikt” ideal, der Starbucks og store biler frister mer enn kunstgallerier.

I Nairobi er det altså ikke slik – noe Anders og Kristin Ese bekrefter i en annen artikkel i Minervas papirutgave. Den voksende kenyanske middelklassen hverken opptatt av vestlig samtidskunst eller hipsterkultur. Moderniseringen har mer av et ”nyrikt” ideal, der Starbucks og store biler frister mer enn kunstgallerier.

Det som derimot er sterkt fundamentert i den kenyanske kulturen, er ureddheten for nye historier. Mitt inntrykk er at kapittelet om teknologi er nettopp det – en ny historie, som man uhemmet kan omfavne og kaste seg ut i, uansett samfunnsklasse.

Der Johannesburg preges av realisme, arven fra Apartheid og en skepsis mot ideen om at Afrika har en ny og lysere fremtid på vei, har den demokratiserende effekten teknologien har hatt – kombinert med ureddheten – gjort denne ideen virkeligere i Kenya.

Selv om det kanskje ikke er så åpenbart, kan man se bakgrunnen for innovasjonskulturen også i kunsten.

Og selv om det kanskje ikke er så åpenbart, kan man se bakgrunnen for innovasjonskulturen også i kunsten – nemlig ureddheten for å fortelle og gjøre ting på en måte som ikke likner på den vestlige, til tross for at en stor del av markedet til nå har vært vestlig.

Spørsmålet er om man også i Nairobi i større grad vil la seg påvirke av den internasjonale, vestlig-orienterte samtidskunstscenen. Ja, mener Sandra Chege. Ny innflytelse og raskt skiftende identiteter, som følge av globalisering, er jo først og fremst menneskelige opplevelser og ikke vestlige, mener hun. I en verdensby som Nairobi vil også slike spørsmål tas opp oftere i tiden som kommer.

Det har hun nok rett i, og at globalisering gjør oss likere, vet vi jo. Men tilgangen til det digitale universet gir også flere muligheter for individet, og dermed kan vi også tenke oss at forskjellene kan bevares – og til og med styrkes. Tiden vil vise om Kenya vil stå i spissen for en helt egen variant av det moderne i kunsten. En fremtidskunst som forteller helt egne historier, der kjernen er at vi ikke kan forestille oss hvordan historiene vil ende.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Minervas papirutgave i 2016, og er støttet av NORAD.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden