Fra papirutgaven

På jakt etter en generasjon

Begrepet ironigenerasjonen ble for første gang brukt i en norsk avis i 1996. Stedet var Dagbladet og pennen ble ført av Tom Stalsberg. Siden har begrepet blitt hyppig brukt av både akademikere, mediefolk og hvermansen. Men hva betyr det, egentlig?

Begrepet ironigenerasjonen ble for første gang brukt i en norsk avis i 1996. Stedet var Dagbladet og pennen ble ført av Tom Stalsberg. Siden har begrepet blitt hyppig brukt av både akademikere, mediefolk og hvermansen. Men hva betyr det, egentlig?

For enkelte er kanskje problemstillingen banal: Det er det Harald Eia holdt på med. Eller det er alle som noensinne gjorde noe som helst på 90-tallet, med unntak av Tande-P. Eller det er det man sier mens man smiler og rister på hodet etter at noen i vennegjengen dro en vits man ikke skjønte. Men for meg er det ikke åpenbart. Jeg har rett og slett aldri skjønt hva du mener når du snakker om ironigenerasjonen.

Litt kontekst er på sin plass. Jeg er 28 år. Da jeg vokste opp, var ikke Erlend Loes Naiv. Super. kontrær – den var pensum på ungdomsskolen. Anne-Kat. Hærland var etablert humordronning. Det var ikke uvanlig at familien samlet seg for å se Team Antonsen. Med andre ord: Jeg husker ikke hva som kom før. Hvis ironigenerasjonen var en revolusjon, vokste jeg opp under direktoriet.

Var ironigenerasjonen kun et humorskifte fra Heisann Montebello til skrukken til Harald Eia, eller var det noe mer?

Men et annet problem, og dette være et problem for deg også, er at begrepet brukes så forskjellig at det ikke gir noen entydig mening. Var ironigenerasjonen kun et humorskifte fra Heisann Montebello til skrukken til Harald Eia, eller var det noe mer? Skjedde det noe med en hel generasjon, eller bare med humoreliten og Øvre Blindern? Hadde det politiske implikasjoner, og i så fall hvilke?

Derfor har jeg brukt de siste månedene på å utforske ironigenerasjonen. Mens du handlet julegaver, har jeg binge-watchet Lille Lørdag. Mens du feiret håndballjentene, oppsøkte jeg noen av hovedpersonene bak 90-tallets desillusjonerte og forvirrede generasjonsopprør. Jeg kysset også inn det nye året, men jeg gjorde det med ironisk distanse.

Derfor er det faktisk bare helt sykt viktig for meg at du blir med videre på denne reisen. For alle vet at ironi fungerer best skriftlig.

Et humorskifte
Den moderne generasjonshistorien starter etter andre verdenskrig. Gerhardsen-generasjonen (født 1920-1940) gjenoppbygde landet og innførte sosialdemokrati. Sekstiåtterne (født 1940-1960) protesterte mot autoritetene og skulle redde verden. Ironigenerasjonen (født 1960-1980, riktignok også kalt Generasjon X) er den første generasjonen som har blitt oppkalt etter et språklig og humoristisk virkemiddel. Hva er da mer naturlig enn å starte i humoren? Dessverre er ikke Bård Tufte Johansen spesielt komfortabel med begrepet.

Eia2– Fra første gang man begynte å snakke om det, så stritta vi imot. Jeg har aldri sagt at vi er en ironigenerasjon. Noe av det mest nyskapende vi gjorde i Lille Lørdag var å lage ulike reportasjer om nye fenomener blant ungdom. Jeg vet ikke om du har sett det?

Selvfølgelig har jeg det. Jeg klandrer ikke Bård for å ikke vite det, men jeg kommer rett fra en Lille Lørdag-hyrdestund kvelden i forveien. I reportasjene om for eksempel gamlisungdom, veveungdom og Per Asplin-ungdom, presenteres nye populære fenomener blant unge som har det til felles at de er absurde.

– Litt av poenget var at media elsker fenomener. På Dagsrevyen sier de for eksempel med jevne mellomrom at «nå skal vi se at menn har begynt med sminke», og så intervjuer de en som kan bekrefte det. Han selger selvfølgelig sminke for menn. Nyhetsjournalister har ingen skrupler med å kalle noe et fenomen på lav empiri. Det er ironisk i seg selv at vi som fikk fram det poenget skal bli kalt en ironigenerasjon, på forholdsvis lav empiri.

Jeg skjønner hva han mener. Gerhardsen-ungdommen står utenfor blokker mens de roper om at folk må komme seg ned på dugnad, og bruker fyrstikk med en bomullsdott tredd på istedenfor q-tips. Bård Tufte Johansen føler at han uironisk har blitt tvunget til å innta hovedrollen i en reportasje som innledes omtrent slik: «Og no ska vi sjå at ironien er på full frammarsj. Dei kallar seg ironigenerasjonen, for no er det på moten å tulle med absolutt alt.»

Uansett hvor forståelig aversjonen er, er det ikke noen drømmestart på jakten min. Samtidig kan dette like gjerne handle om smått kledelig, skiensk beskjedenhet. Bård føler ikke at han har ledet en generasjon. Han driver ikke med sånt (generasjonsledelse, altså). Han driver med humor. Jeg skifter taktikk. Noen ganger må man ta en omvei for å komme frem.

– Dere representerte på mange måter et humorskifte. Hvordan var det før dere?

– Da vi begynte, var det en verktøykasse med hundre ubrukte verktøy som vi kunne bruke. På starten av 90-tallet var alt veldig alvorlig på TV.

– Da vi begynte, var det en verktøykasse med hundre ubrukte verktøy som vi kunne bruke. På starten av 90-tallet var alt veldig alvorlig på TV. Alle var enige om at man ikke skulle tulle i media. De prøvde ikke å være morsomme mellom nyheter og været på Dagsrevyen. Det alvoret kunne vi utnytte.

Det kan forklare hvorfor så mange av de første gjestene til Bård og Harald ikke forstår at de blir tullet med. Redaktøren i pornobladet Aktuell Rapport står og proklamerer at «her kan du få en god runk for femogførti kroner – og det er billig», men blir bare forfjamset når Eia påpeker at han ligner på Guffen i Donald Duck (han gjør det).

En vektløs tilstand
Lederen i Mensa Norge erklærer at intelligens som kan måles av IQ-tester er viktigere enn såkalt sosial intelligens. Dessverre er det dette sistnevnte han sårt hadde trengt for å fange opp at Tufte Johansen ikke mener noe av det han sier i intervjuet. Heller ikke når han helhjertet uttaler at NRK har alt for få programmer for skikkelig intelligente mennesker.

– Vi lurte folk. Vi drev et spill med dem, uten at de skjønte det. Og det var nettopp den fastlåste normen for media som gjorde det mulig. Jeg føler vel at vi kom i en bølge hvor det var litt lettere å være nyskapende. Det var rett og slett en oase for humor.

Tufte Johansen fortsetter å forklare hvor godt forholdene lå til rette.

– Vi misbrukte NRK, på en måte. Selv om TV-monopolet var oppløst, hadde NRK fortsatt en helt spesiell cred. Vi ringte og sa litt utydelig at vi kom fra noe som het *mumle mumle* NRK MARIENLYST, og da stilte man opp.

Og dette er et eksempel på kjernen i humorskiftet: Man ville tulle med absolutt alt.

Og dette er ironi, i ordets rette forstand. Når Tufte Johansen ber Arne «Blå ballong» Bendiksen og Nora «Voi Voi» Brockstedt komme med velmenende råd til en purung og rastaflettet Sway (senere kjent som Espen Lind), så mener han det ikke. Og det er tydelig for oss som sitter og ser på. Og dissonansen mellom vår innforståtthet og intervjuobjektenes uvitenhet er både spennende og ubehagelig. Og dette er et eksempel på kjernen i humorskiftet: Man ville tulle med absolutt alt.

– Vi tullet med alt, det var målet. Uten at vi var alene om det, Otto Jespersen er også et godt eksempel.

Et annet godt eksempel er Marit Åslein, som intervjuer en overraskende pretensiøs utgave av Henrik Mestad. Han gjester *et eller annet* NRK MARIENLYST for å bli intervjuet om sin oppsetning av Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna. Hovedpersonen Ask Burlefot har begått mange svik, forteller Mestad.

«Så spennende. Men du, husker du hva som skjedde 22. november i fjor?» spør Åslein.

«Nei…?» Mestad blir usikker.

«Da var vi på vårt første stevnemøte,» forteller Åslein. Hun smiler drømmende. Det gjør ikke Mestad.

«Ja, jeg husker det.» Han ler nervøst. Det går opp for oss som seere at dette faktisk har skjedd. I virkeligheten.

«Vi hadde det veldig hyggelig. Vi gikk flere turer i skogen sammen og du ga meg julegave. Husker du det?» spør Åslein søtt. Mestad ser ut som om han mistenker at han er i ferd med å våkne fra en dårlig drøm. Men han bekrefter troskyldig historien.

«Men så, Henrik, så skjedde det noe veldig rart. Og det var at du helt sånn plutselig sluttet å ringe. Hvorfor gjorde du det, tror du?»

Mens Mestad på pinlig vis forsøker å pensle samtalen tilbake til Ask Burlefot ved å trekke paralleller til sitt eget svik, sitter jeg med følelsen av at jeg akkurat har opplevd noe jeg aldri har sett før på TV, og antagelig aldri vil se igjen. Den røde sofaen, hvor Marit Åslein og Henrik Mestad sitter, representerer en slags vektløs tilstand mellom to pendelsvingninger. Dette er det svært korte vinduet som oppstod etter at norske komikere skjønte hva det faktisk betyr å tulle med absolutt alt, og før kommunikasjonsrådgivere ble betalt for å fortelle skuespillere, pornobladredaktører og Mensa-ledere at de ikke burde stille opp i denne typen programmer.

Dette er det Bård Tufte Johansen mener med en oase. Men dersom det stemmer at ironigenerasjonen innebar et humorskifte som utvidet rommet for hva det var greit å tulle med, blir det neste spørsmålet hvorfor. Og hvilke konsekvenser det fikk.

Sosialdemokratisk prevensjonsmiddel
Har du noen gang bodd i utlandet? Da vet du at det vanskeligste å lære seg – etter språket – er humoren.

Selv om ironigenerasjonen først og fremst skulle være et humorskifte (noe langt fra alle er enige i – mer om dette senere), så er ikke det så rent lite. Humor binder folk sammen og støter andre vekk. Det preger måten vi forholder oss til hverandre på, og det sier noe om hva vi står for.

Det første som slår en ved nytt gjennomsyn av vintage Bård og Harald, er at de tuller uforholdsmessig mye med NRK. Det andre som slår en, er at de tuller uforholdsmessig mye med Arbeiderpartiet.

– Humoren vil alltid speile samtida. På vår tid kom ideene og referansene ofte fra skolegang, O-fag, Arbeiderpartiet og NRK. Det var det vi visste noe om da vi vokste opp.

Det ekte sosialdemokratiet finner vi i Norge på 70-tallet. Det var høye skatter og tunge institusjoner. Det var NRK for alle penga.

De som kaller dagens Norge et ekte sosialdemokrati, vet ikke hva de snakker om. Det ekte sosialdemokratiet finner vi i Norge på 70-tallet. Det var høye skatter og tunge institusjoner. Det var NRK for alle penga. Det var fylkeskommune, oppdragende ungdomsprogram og kveldsstengte butikker. Det var grått og kjedelig. Og «på 70-tallet var det så mange rare regler,» som Harald Eia sier i underserien 70-tallskameratene. (I samme episode dukker for øvrig Paul Chaffey opp som karismatisk elevrådsformann.)

Referansebassenget til den nye humorgenerasjonen fantes i dette ekte sosialdemokratiet. Og selv om de fleste av disse institusjonene allerede hadde falt eller blitt svekket, var det fortsatt ingen som hadde pekt på absurditeten i det hele. Dessuten var ikke alle slag vunnet. På 80-tallet kom den politiske oppmykningen for å legge til rette for et mer pluralistisk samfunn. Men kulturen hang igjen. På 90-tallet fulgte humoren og kulturen etter.

– Det føltes litt sant og gøy. NRK var veldig Arbeiderpartiet-tungt under vår oppvekst, og det hang igjen. Vi fant ut at i 1965 sendte NRK-bautaen Per Øyvind Heradstveit et brev til Ap i valgkampen, der han ønsket dem inderlig lykke til med en perfekt valgkamp og at han håpet å kunne bidra. Det var han som skulle spørre dem ut under valgsendingene. Det var jo ikke helt bra.

I en Lille Lørdag-sketsj er derfor nettopp Per Øyvind Heradstveit gitt rollen som sjåfør under en biljakt, og insisterer på å kjøre i førti: «Nei, når Arbeiderpartiet først har bestemt ei fartsgrense så vil eg gjerne halde den, altså.»

I den samme sketsjen stjeler Tufte Johansen noen penger fra NRK, men han blir ikke etterlyst av politiet – han blir Partifiende nr. 1, ifølge plakatene Trond Giske og Marte Gerhardsen henger opp rundt Youngstorget.

– Det poenget hadde aldri fungert i dag. Men på den tiden var det jo sånn det var. Det var bildet av AP. De var fortsatt Ørnen i norsk politikk.

«Arbeiderpartiet og staten har i alle år prøvd å prente inn i oss at alle er like,» sier Tufte Johansen som programleder. Som den fylkeskommunale ungdomspedagogen Ketil Mosleth, skryter han av at «vi gjør gruppearbeid hvor vi har plassert de svakeste elevene sammen med de flinkeste, sånn at det blir to middelmådige grupper til sammen.»

Det slår meg at dagens kringkastingsråd, som nylig etterlyste statlig initiert satire for høyresiden (sjelden har noen levert et bedre premiss for høyresatire) hadde nikket anerkjennende.

– Jeg hadde vært i USA, og jeg hadde nok en følelse av at «dere holder oss litt tilbake». At det er noen kjipinger som holder på å styre oss her. Skateboard var ikke lov, for eksempel. Det var noen rare ting igjen som vi køddet med.

Magnus Marsdal og Bendik Wold har kalt ironigenerasjonen og postmodernismen for «nyliberalismens glidemiddel» i en Samtiden-artikkel fra 2002. Tesen var at de gamle sosialdemokratiske funksjonene allerede var i ferd med å falle, men dekonstruksjonen til postmodernistene og absurditeten til ironikerne reduserte betydningen av fellesskap i så stor grad at det eneste viktige som stod igjen var enkeltmennesket. Enter rovkapitalismens tiår.

Selv har jeg problemer med analysen. Kanskje først og fremst fordi jeg aldri har forstått hva ordet nyliberalisme skal beskrive, utover det den radikale venstresiden til enhver tid synes er galt. Men også fordi det store ideologiske skiftet allerede hadde skjedd: Thatcher, Reagan og Willoch hadde allerede herjet den politiske arenaen. Monopolene var allerede brutt opp. Muren hadde allerede falt.

Kanskje kan man heller beskrive ironigenerasjonen som markedsliberalismens nyfødte barn.

Kanskje kan man heller beskrive ironigenerasjonen som markedsliberalismens nyfødte barn. En generasjon som hadde blitt komfortabel med den nyvunne valgfriheten, samtidig som de husket tiden uten den, og oppførte seg deretter. Eller kanskje mer presist: 90-tallets prevensjonsmiddel mot sosialdemokratiet. Muligens ikke bevisst. Men det er liten tvil om at Lille Lørdag og det påfølgende Åpen Post bidro til å gjøre fylkeskommunen, O-fag, stive programledere og formynderske politikere tilstrekkelig ukult. Og dermed også alt det andre tilstrekkelig kult.

– Jeg er redd for å være sånn fyr som sier at takket være at jeg gikk med shorts så ble det vår, sier Bård Tufte Johansen. Mest sannsynlig så går sånne strømninger av seg selv, gjør de ikke det da? Men ja, vi tulla med alt. Og kanskje kan det ha påvirket noe. Kanskje kan det ha åpnet noen dører. Men det bør andre mene noe om.

Oppgjøret med sekstiåtterne
Det mener sosiolog Gunnar Aakvaag noe om. Han har hisset på seg landets 20-30-åringer (i alle fall dem som leser Morgenbladet) ved å skrive side opp og side ned om hvor identitetsløse den nye generasjonen er. Bortsett fra at vi er lydige, selvfølgelig. Selv er han et stolt medlem av ironigenerasjonen.

– Man må ikke begrense dette til et humorskifte. Ironigenerasjonen var et ganske bredt og tydelig skifte, sier Aakvaag. Ironigenerasjonen var et gigantisk frigjøringsprosjekt.

Aakvaag forteller om Generasjon X: Den slække gjengen som fikk forskere til å frykte for hva som ville skje når en hel generasjon uten mål og mening skulle ut i arbeidslivet på 90-tallet.

Krisen uteble. I stedet fikk man en generasjon som sto opp for livsstilsfrihet. Retten til å gjøre sin helt egen greie. Ironigenerasjonen ikke rasistisk, ikke homofob og den opphevet skillet mellom høykultur og lavkultur. Ikke så verst, for en desillusjonert gjeng.

Jeg blir glad for at jeg kontaktet Aakvaag. Hvis generasjonsledelse faktisk var en stilling, ville Gunnar Aakvaag ha søkt på den. I motsetning til Tufte Johansen, identifiserer han seg 100 % med ironigenerasjonen. Og det er ikke Gerhardsen-generasjonen han vil til livs.

– Du forstår ikke ironigenerasjonen hvis du ikke setter oss opp mot sekstiåtterne. Det var de som var foreldrene, lærerne og journalistene våre. Og det var særlig to ting vi reagerte på. For det første skulle de redde verden og hadde full tro på at det lot seg gjøre. Oppskriften var å avskaffe kapitalismen, patriarkatet og vestens hegemoni. Men så reddet de ikke verden. De levde ikke opp til idealene sine. Tvert imot ble de gradvis en del av systemet de var kritiske til.

Sagt på en annen måte – de var som Ketil Mosleth,Eia5 den krøllhårede fylkeskommunale pedagogen fra Lille Lørdag som skulle være «vaktbikkje for deg mellom 16 og 19». Ikledd brun kordfløyel tar han med seg en sak ungdom presumptivt er opptatt av, som halvering av kunstfagstipendet, for å konfrontere politikerne.

Men etter at kulturminister Turid Birkeland smilende sier hun ikke kan love noe, snur han 180 grader og spør om å bli tatt bilde av sammen med henne. «Du er veldig sjarmerende. Ikke bry deg om det dumme kritiske spørsmålet.» Så spør han om autografen. Det eneste han elsker mer enn ideen om å kritisere systemet, er systemet i seg selv.

– Det andre vi reagerte på var den politiske tilhørigheten. Det sier noe om en generasjon når flere tusen av dem var innom en leninistorganisasjon med mål om ettpartistat i Norge. Men så falt muren. Sosialismen funket ikke. Sekstiåtterne hadde tatt feil, og den kollektivistiske fortellingen falt. Det ble symbolet på en eksplosjon av mangfold som før ikke hadde vært mulig, og det preget hele generasjonen.

Murens fall, ja. Hvis 90-tallet virkelig var som en hjemme alene-fest, er murens fall det falske legget til den perifere kompisen: Både en forutsetning for hele festen, og en gjenganger når utfallet skal forklares i ettertid. Aakvaag hadde venner som dro til Berlin, og kom tilbake med en bit av muren. Selv satt studenten Gunnar på Blinderen og dekonstruerte sosiologilærebøker.

– Postmodernismen gjorde det samme innenfor akademia som Bård og Harald gjorde innenfor massemedia. Det som kjennetegner postmodernismen er de store fortellingers død – alt skulle dekonstrueres. Og marxismen hadde den kanskje største fortellingen av alle, så den skulle i hvert fall dekonstrueres.

– Hvorfor tror du humoren ble en så viktig del av generasjonsopprøret?

– Humor kan være et ekstremt undergravende virkemiddel. Det finnes ikke noe verre enn å bli ledd av. Særlig når man ikke skjønner det, og i alle fall ikke hvorfor. Humoren var vårt virkemiddel for å rive ned prosjektene til sekstiåttergenerasjonen.

Jeg prøver å se for meg Bård og Harald som to rivningskuler. Ikke bare tullet de med alt, de tullet også alltid.

Mon tro om komikerne ser det på samme måte. Jeg prøver å se for meg Bård og Harald som to rivningskuler. Ikke bare tullet de med alt, de tullet også alltid. Ikke før Hjernevask fikk du se noen av dem mene noe man forstod som genuint. Var det virkelig for å ta rotta på generasjonen over? Eller sto de rett og slett ikke for noe? Bård Tufte Johansen forklarer det slik:

– Det var ikke det at vi ikke mente noe. Men for det første hadde ingen trodd oss hvis vi sa noe vi faktisk mente, etter at de hadde sett oss tulle på TV. For det andre vokste vi opp i et Norge hvor alle var utrolig alvorlige og inderlige. Alle samfunnsinstitusjoner skulle ha en oppdragende effekt. Og vi oppdaget vel egentlig at det ikke fungerte. Uansett hvor mye NRK fortalte oss at vi måtte være skikkelig ungdom, så var mine forbilder mennesker som rusa seg i hjel.

Den norske selvgodheten
Jeg biter meg merke i noen vesensforskjeller mellom Bård Tufte Johansen og Gunnar Aakvaag. Bård har først og fremst gjort narr av restene etter Gerhardsen-generasjonen: Det kjipe og overformynderske sosialdemokratiet. Gunnar retter skytset mot generasjonen etter – de inderlige og antiautoritære sekstiåtterne.

Bård ville det stivbeinte og teite til livs. Det funket jo ikke engang. Gunnar virker oppriktig oppgitt over en generasjon som trodde på så svære idéer at de vendte det blinde øyet til for undertrykkelse og massemord.

For å komplisere bildet ytterligere, kan man også se ironigenerasjonen som et oppgjør med sin egen samtid. For selv om 90-tallet var en ung generasjon som ikke tok noe seriøst, var det også tiåret hvor Norge fant sin hybris. Det ble typisk norsk å være god. Vi ble et oljerikt og fredselskende folkeslag, som skulle redde verden med Oslo-avtaler og Knut Vollebæk. Bård husker det slik:

– Norge har aldri vært et særlig kult land. Men da selvtilliten var som høyest, var vi kanskje som døllest. Vi hadde OL-floka og var stolte av det, men vi hadde absolutt ingenting å slå i bordet med populærkulturelt, og det var jo det som hadde noe å si.

Dette er også en måte å forstå ironigenerasjonen på: Det ble for mye. Det ble for inderlig. Og inn i offentligheten kom en gjeng som ikke viste offentligheten den respekten vi var vant med. Resultatet ble en reality check for et land som hadde tatt seg selv litt for seriøst.

Ironisk profet
Så hva er fasit? Hvis ironigenerasjonen er et så bredt og samlet prosjekt som Aakvaag mener – hvem var fienden? Og var absurditet eller indignasjon den fremste drivkraften?

Vi trenger en tiebreaker. Jeg spør Aakvaag om han kommer på en passende kandidat.

– De to profetene til ironigenerasjonen er Harald Eia og Erlend Loe. Eia er nok den første man tenker på, men Loe skrev Naiv. Super. – det litterære manifestet for min generasjon.

Unge menn på leting etter sin plass i livet er ironigenerasjonens favorittsjanger. 90-tallets England hadde Nick Hornby. Vi hadde Erlend Loe.

I romanen L reiser Erlend til Polynesia sammen med seks andre jevnaldrende. De sliter med at alt er allerede gjort: Nansen har dratt til Sydpolen. Landet er bygget. Muren har falt. Hva skal vi gjøre? De ender opp med en slags tullete imitasjon av en Thor Heyerdahl-ekspedisjon, som ender ut i ingenting.

– Jeg visste ikke at det var det jeg var en del av den gangen, sier Erlend Loe.

Hva er det med disse profetene som ikke vil være profet i eget land? Loe forteller at skrivestilen hans ble utviklet gjennom tusenvis av sider med dagbøker. Men at tonen ble antagelig ble preget av samtiden. Dessuten:

– Og så hadde jeg SV-foreldre. Og jeg var med i 1. mai-tog som liten, sier Loe.

Bingo. Ikke helt AKP(m-l), men definitivt sekstiåttersk nok.

De store prosjektene til venstre lå med brukket rygg. Jeg tror vi fikk en følelse av at hva skal man tro på da, egentlig?

– Jeg skjønte at mange voksne rundt meg trodde på noen store prosjekter og noen store ideologier. En stund godtok jeg det, men i tenårene synes jeg det var vanskelig. Og så raste alle disse murene da var jeg rundt 20 år. De store prosjektene til venstre lå med brukket rygg. Jeg tror vi fikk en følelse av at hva skal man tro på da, egentlig?

Dette lyder kjent. Ideologiske foreldre. En påfølgende generasjon som ikke forstår. Det kan høres ut som et ekko av Aakvaag. Samtidig er det en sørgmodig klang hos Erlend Loe som jeg ikke finner hos de andre. Han tyr til (nobelprisvinnende) litteratur for å utdype.

– I en novelle av Pär Lagerkvist går jeg-personen bortover på togskinnene sammen med sin far som er banevokter. Det er tydelig at dette er en veldig farlig aktivitet, men den blir trygg likevel fordi han går der med faren sin. Men plutselig kommer det et tog ut av tunellen i full fart. De kaster seg unna, og berger livet så vidt det er. Og det er i dette øyeblikket alt begynner for hovedpersonen.

– Fordi faren ikke hadde kontroll likevel?

– Og da hadde ingen det. Det ligger en tydelig angst i en slik erkjennelse, men også en frigjøring. Det oppstår et herlig tomrom. Og slik var 90-tallet: En gigantisk hjemme alene-fest.

Men med melankolsk undertone. I Loes bøker aner man en slags sorg over at det ikke lenger finnes noe stort, altoverskyggende fellesskapsprosjekt. Denne motstridende sinnsstemningen har han med seg enda. Ironigenerasjonen lever videre.

– Jeg har det fortsatt slik at jeg synes det er vanskelig å tro på ting, og jeg er kontinuerlig oppgitt, og siden jeg ikke gidder å være oppgitt, så gir jeg litt blanke. Fordi jeg ikke vil gå rundt å være deprimert hele tiden.

I skyggen av ironigenerasjonen
Jeg har lett etter en enkel fasit, men jeg finner den ikke. Generasjonsdebatt er krevende greier. Konklusjonen må bli en slags blandings. Og litt Thousand Island, om du insisterer:

Hvis ingen vet mer enn oss, betyr det at vi bestemmer. Og hva gjør vi da?

Ironigenerasjonen var både et oppgjør med idealistiske sekstiåttere og med falleferdige sosialdemokratiske institusjoner. Det var drevet av en skuffelse over dem som kom før og en oppgitthet over absurditeten i det som eksisterte. I tillegg til det vi kan kalle frihetens angst – hvis ingen vet mer enn oss, betyr det at vi bestemmer. Og hva gjør vi da?

Resultatet ble ikke så verst. 90-tallet ble et liberaliseringstiår. Friheten rullet over Europa, også etter Jan P. Syse. Om vi bør gi de ironiske aktørene æren for dette, skal være usagt. Men jeg så Bård Tufte Johansen gå med shorts. Og det ble vår.

Jeg spør mine generasjonsguider om de ser en endring hos neste generasjon, eller om vi fortsatt befinner oss under ironiens paradigme. Ingen av dem ser et bredt skifte. Bård Tufte Johansen lurer på om humoren har blitt mer intim som en konsekvens av intimitetstyranniet i sosiale medier. Gunnar Aakvaag mener, til sin store skuffelse, at min generasjon ikke skiller seg ut på noen måte – med unntak av at vi gjør det bra på skolen.

Men jeg avslutter med Erlend Loe. Først og fremst fordi svaret hans oppsummer det kompliserte forholdet til en samtid han selv har vært med på å forme:

– Jeg leser av og til om en ny inderlighet. Om alvoret. Om Utøyagenerasjonen. Men de kjenner jeg ikke. Jeg har ikke møtt dem, så jeg vet ikke så mye om dem. Men jeg håper de finnes. Jeg håper det kommer noen som er opptatt av noe mer enn å pusse opp huset sitt.

Minervas papirutgave, der Harald Eia og ironigenerasjonen er tema, er i salg nå. Der kan du lese artikler av blant annet Cathrine Holst og Eirik Bergesen – og et portrett av Harald Eia i samtale med Minervas redaktør Nils August Andresen. 

Se paneldebatten om norsk humor fra Minervaslippet 4. februar med Eia, artikkelforfatter Paul Joakim Sandøy, Siri Seljeseth og Eirik Bergesen her.

Bli abonnent!

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden