Kommentar

På leting etter det borgerlige

Vi har en ikke-borgerlig regjering som ikke fortjener min stemme, skriver Jan Arild Snoen

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen, Høyre/Flickr (CC BY-NC-ND 2.0)

Torbjørn Røe Isaksen gjør et prisverdig forsøk på å vise at Solberg-regjeringen er borgerlig. Han lykkes ikke.

Onsdag skrev Torbjørn Røe Isaksen, tidligere Minerva-redaktør, nå næringsminister, en kronikk i Aftenposten med tittelen «Ny borgerlig begynnelse». Jeg leser den langt på vei som et svar på kritikken fra blant annet Kjetil B. Alstadheim i DN, Trine Eilertsen i Aftenposten og meg selv om at denne regjeringen ikke er borgerlig.

Vi har alle kalt den ikke-borgerlig, som er et ordspill basert på KrFs insistering på at de ikke er borgerlige, og at det eneste begrepet som kan samle denne regjeringen derfor blir ikke-sosialistisk.

Røe Isaksen bruker begrepene om hverandre, men skriver også at et ikke-sosialistisk prosjekt er og må være noe mer enn bare en negasjon til sosialismen (som strengt tatt ikke er så mye sosialisme, men sosialdemokrati.) La oss se om han får festet noe kjøtt på dette borgerlige skjelettet.

Politikk som svar på alt

Røe Isaksen skriver at folk må ta ansvar for seg selv og andre, og betydningen av sivilsamfunnet er utvilsomt et mulig skille til sosialdemokratiet:

«Hvis mer politikk blir alle spørsmåls endelige svar, kan det være fare på ferde».

I 1994 skrev Unge Høyre-politikerne Jan Tore Sanner, Vidar Helgesen (begge statsråder i Solbergs regjering) og André Støylen (senere finansbyråd i Oslo) en bok med tittelen Grenser for politikk. De pekte på at det i Norge ikke finnes frivillige organisasjoner i egentlig forstand – alle er avhengige av statlig støtte. Mange av dem, ikke minst innen bistandsindustrien, driver aktiv lobbyvirksomhet for enda mer offentlig støtte.

I 2008 skrev Røe Isaksen selv en bok, Høyre om!, med mye av det samme budskapet. Min kritikk den gang var at han holdt seg på et abstrakt nivå, og aldri klarte å konkretisere hvordan staten skulle begrenses:

«Men når Røe Isaksen beklager at vi har fått alt for mange som er avhengige av statlige velferdsordninger, at statens utgifter bare øker og øker på alle områder og nesten uten motstand, og at staten overtar for mye av det individuelle ansvaret for seg selv og andre, er det lett å ta seg i å savne skisser til mulige løsninger.»

Det blir med honnørordene, som i Aftenposten-kronikken.

Alt som er bra er også støtteberettiget.

Jeg har fulgt Erna Solbergs regjering i fem år. Det er mulig jeg har gått glipp av noe, men jeg kan ikke komme på et eksempel på at noen fra regjeringen har sagt noe som ligner dette når en pressgruppe eller pressen spør hva som må gjøres med ett eller annet problem: «Nei, dette er et privat ansvar som vi politikere holder oss unna».

Tvert imot er regelen, og dette drives primært frem av KrF, at alt som er bra, også er støtteberettiget. I en typisk formulering i Granavolden-plattformen står det: «Styrke støtteordningene til frivillige organisasjoner som driver med sosial inkludering i lokalsamfunn».

I Norge klarer man ikke engang å være pasifister, mot atomvåpen eller mot muslimer uten at det skal utløse statsstøtte.

Det finnes nesten ingen grenser for hva man skal støtte, stimulere og legge til rette for. Dersom det ikke allerede finnes en post på statsbudsjettet som kan opprettholdes eller helst økes, så får vi opprette en ny post. Et ferskt eksempel er det siste budsjettforliket, der KrF fikk gjennomslag for at vi trenger et eget Statskor (under NRK).

Og når det blir kartlagt at støtten til glutenallergikere er langt høyere enn deres reelle merutgifter, får KrF gjennomslag for at den skal videreføres på et altfor høyt nivå i statsbudsjettet for inneværende år.

I statsbudsjettet for i år ble det ekstra penger til Leger mot atomvåpen og Fredsrådet. Frp sørger for fortsatt bevilgning til HRS. I Norge klarer man ikke engang å være pasifister, mot atomvåpen eller mot muslimer uten at det skal utløse statsstøtte.

Bygge samfunnet ovenfra

Mange på borgerlig side, og her også inkludert Ropstad, snakker om at det som skiller dem fra venstresiden er at de vil «bygge samfunnet nedenfra». Dette kunne reflektere en virkelig borgerlig verdi – et uavhengig sivilsamfunn der det er grenser for politikk. I regjeringsplattformen står det:

«Regjeringen vil styrke de viktige fellesskapene og bygge samfunnet nedenfra gjennom å spre makt og gi enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn mulighet til å styre sin egen hverdag, og til å forme sin egen fremtid.»

Vakkert, ikke sant. Men essensen er at det er politikerne som skal bygge samfunnet med sine incentiver, tilskudd og tilrettelegginger. Istedenfor et uavhengig sivilsamfunn får vi en rik flora av klienter, der ulike grupper driver lobbyvirksomhet overfor politikerne for at de skal gi dem andres penger.

Like vakkert er:

«Regjeringen vil innføre en barnereform der et hovedmål er å gi alle barn like muligheter.»

Men like muligheter er en utopi som bare kan nås ved å avskaffe familien og overlate barneoppdragelsen til staten, siden familier uansett vil ha ganske forskjellige ressurser. Like muligheter kan bare realiseres, og knapt nok da, ved å avskaffe alle «grenser for politikk».

Lønne seg å arbeide

Velferdsordningene må oppmuntre til å arbeide, skriver Røe Isaksen, og dette gjentas flere steder i Plattformen. Igjen et godt borgerlig standpunkt, som også sosialdemokratiet sier seg enig i.

Høyre og Frp ville av den grunn i 2014 kutte i barnetillegget for uføre. Det er trolig det mest modige kuttforsøket, og det har vært svært få av dem, som denne regjeringen har prøvd seg på, men fikk ikke med seg Venstre og KrF.

KrFs politikk er systematisk å gjøre det lettere for foreldre (mor) ikke å jobbe, gjennom endringer i trygder og skatter. Nylig har KrF fått gjennomslag for betydelig høyere barnetrygd og økt engangsstønad, noe som sammen med kontantstøtte og en rekke andre overføringsordninger skaper disincentiver for arbeid, særlig i barnerike innvandrerfamilier. Det har gått så langt at Arbeiderpartiet nå, med en viss rett, kritiserer Solberg-regjeringen for å undergrave arbeidslinjen.

Særlig Venstre er også veldig glad i inntektsavhengig prising av offentlige tjenester, som barnehager og AKS, noe som også reduserer incentivene for å jobbe og skaper fattigdomsfeller.

Det vi står igjen med i riktig retning når det gjelder arbeidsincentiver er aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere.

Og den store elefanten i rommet, sykelønnsordningen, er fredet gjennom en ny IA-avtale, som kommer til å ha akkurat like liten effekt som det vi har fått ut av IA-arbeidet de senere år. Det er to høyrepartier i verden som går inn for at du skal ha samme lønn uansett om du jobber eller er syk, altså at det ikke skal lønne seg å jobbe. De sitter i den norske regjeringen, og har ingen troverdighet når de påstår at de mener at det skal lønne seg å jobbe.

Offentlig eierskap

Torbjørn Røe Isaksen er, siden han formelt sett som næringsminister er «eier» av statens ulike næringsengasjementer, landets dominerende eier. Statens andel av verdien av de børsnoterte selskapene er omkring en tredel. Som Alstadheim skriver:

«En borgerlig regjering ville lett etter muligheter til å redusere statens eierskap i noen av de 75 selskapene staten har direkte eierskap i. For eksempel et flytog. I Granavollen-erklæringen er den ambisjonen så forsiktig at den knapt er synlig.»

Salget av eierandeler under Monica Mæland var svært beskjedent. Under Røe Isaksen har staten solgt seg ut av SAS, men eierandelen hadde etter hvert blitt så lav at den var en ren finansiell plassering. På den annen side har Røe Isaksen skutt inn mer penger i Kongsberg-gruppen, slik at de kunne kjøpe opp Rolls-Royce Marine, en svært dårlig investering.

Regjeringsplattformen med Venstre fra i fjor åpnet riktignok for nedsalg i syv selskaper, og formuleringen gjentas i Granavolden-plattformen. Men som Alstadheim påpeker er dette veldig smått.

I Norge har hensynet til stabilt nasjonalt eierskap fått dominerende innflytelse. Utlendinger kan dra med seg uheldig dynamikk. Det meste stabile er at staten eier i dagens utgave av «borgerlig» politikk.

Private konkurrenter

I synet på anbud og private innslag i velferdstjenestene, det siste i hovedsak et kommunalt anliggende, er det tydelig forskjell mellom H, FrP og V og sosialdemokratiet, der fagbevegelsens ønske om å beskytte mot konkurranse er dominerende.  Men KrF deler som oftest venstresidens ønske – de vil beskytte sine kristelige ideelle organisasjoner, som i realiteten er underbruk av staten, mot konkurranse fra kommersielle.

Motstanden mot kommersielle aktører er for øvrig noe som Røe Isaksen deler. Som kunnskapsminister skrøt han av at han ville føre en mindre friskolevennlig politikk enn Kristin Clemet gjorde (og hun åpnet heller ikke for kommersielle aktører), og strammet senere ytterligere inn. I Norge er det lov for en skole å konkurrere på å være rar, siden det beskytter KrF-allierte kristne skoler, men ikke på å være god.

Istedenfor å gi et større rom for konkurranse mellom skoler, plukket Røe Isaksen fra den rødgrønne ønskelisten og innførte lenger lærerutdanning, et dyrt tiltak med usikker virkning. Og KrF fikk senere presset igjennom flere lærere, et enda dyrere tiltak med beskjeden virkning. Istedenfor borgerlige grep, har regjeringen kastet mer penger på sektoren.

Men en ting skal Røe Isaksen ha: Han står bak det største kuttet denne regjeringen har gjennomført, i en stipendordning for elever på videregående skoler som hadde vokst seg langt vekk fra intensjonene. Fraværsgrensen i videregående skole er også god borgerlig politikk.

Regjeringen er mer åpen for konkurranse innen en del tjenester enn Gahr Støre. Et eksempel er jernbane, men arbeidet med konkurranseutsetting har tatt svært lang tid. Det samme kan sies om åpningen av taxi-markedet, som det tok fem år å få lagt frem forslag om. Hva som faktisk skjer med denne reformen er fremdeles åpent. Granavolden-erklæringen sier ingenting konkret om dette.

Solbergs lov

Fordelingen mellom privat og offentlig ansvar er en viktig forskjell mellom borgerlig og sosialdemokratisk politikk. Et godt, om enn ikke perfekt mål på dette er hvor stor andel av borgernes penger som staten trekker inn, enten for offentlig forbruk eller for å dele ut igjen til de staten mener trenger eller fortjener det.

Røe Isaksen nevner, ikke akkurat med noen entusiasme, at han er for lavere skatter. Solberg-regjeringen ga ikke ubetydelige skattelettelser de første årene, men i 2018 og 2019 er disse i praksis borte – bare noen hundre millioner netto igjen når KrF har fått sagt sitt. I Plattformen står det at skattene skal videre ned, men jeg blir overrasket dersom dette dreier seg om mer enn en nesten ubetydelige milliard eller to i året.

Solbergs lov: Alle konflikter som kan smøres med oljepenger, smøres med oljepenger.

Selv de første årene var ikke skattelettelsene resultat av noen prioritering. De ble tatt rett fra oljefondet, siden utgiftene samtidig økte kraftig. I starten kunne Solberg både øke utgiftene kraftig og senke skattene, ved å raide oljemilliardene. Når det nå er færre oljemilliarder tilgjengelig, er prioriteringen klar: Skattelettelsene må vike for fortsatt økte utgifter.

Skal man se på fordelingen mellom offentlig og privat, og det reelle skattetrykket, må man uansett se på utgiftene – de må til slutt betales. Her har Solberg-regjeringen vært en total fiasko, sett fra et borgerlig ståsted. Som jeg har skrevet tidligere: Regjeringen bruker penger som fulle Høyre-folk. Vi kan snakke om Solbergs lov: Alle konflikter som kan smøres med oljepenger, smøres med oljepenger.

Statens utgifter utgjorde 44 prosent av BNP i 2013, da Solberg overtok. I budsjettet for 2019 er dette økt til 48,8 prosent. I alle Solbergs år har staten disponert mer av verdiskapningen enn det høyeste nivået under Stoltenbergs foregående åtte år.

Utsiktene til bedre budsjettdisiplin er dystre. Man kunne tenke seg at det var lettere å binde opp KrF og Venstre til noen kutt i regjering, sammenlignet med å forhandle budsjett med dem. Men velgeroppslutningen om disse to er nå så liten – til sammen 4,9 prosent i Dagbladets (sannsynligvis litt atypiske) måling i går, at Solberg høyst sannsynlig må gi dem flere dyre seiere i de kommende budsjettene, noe jeg skrev om for en uke siden. De som tror at Ropstads KrF er mer økonomisk ansvarlig enn Hareide, må tro om igjen.

Forfriskende med et borgerlig parti

Civitas Kristin Clemet blir i dag intervjuet i Dagsavisen om Solberg-regjeringens pengebruk:

«Konkurransen mellom partiene har blitt veldig preget av at det man lokker velgere med at man bevilger mer til all verden, sier Clemet.

Vil regjeringens nye koalisjonsparti KrF gjøre det enda vanskeligere å stramme livreima? Nei, tror Clemet.

– De er ganske glad i å bruke penger alle sammen. Man regner jo Frp til høyre for Høyre, og selv om de snakker om skattelettelser, er de også veldig glade i å øke offentlige utgifter. Det går bare an med penger fra oljen.

– Finnes det et parti i dag som er for kutt i offentlig sektor?

– Nei. Ikke på Stortinget i alle fall.

– Trenger vi et slikt parti?

– Ja, det ville vært forfriskende.»

Torolf Elster, AP-ideolog og kringkastingssjef, definerte i sin tid sosialisme «som den politikk Arbeiderpartiet til enhver tid fører». Samme begrepstømming må til for å gjøre Solberg-regjeringen «borgerlig».

For min del har jeg konkludert med at vi ikke har noen borgerlig regjering, og at ingen partier fører borgerlig politikk når de er i posisjon. Det lille som er av borgerlige anslag drukner i den generelle oppblåsingen av offentlig ansvar og offentlige utgifter.

Det betyr at jeg ikke har noen å stemme på ved neste stortingsvalg.

Etterskrift: Mens jeg var opptatt med å skrive denne artikkelen kom lederen av finanskomiteen, Henrik Asheim, med høyttenkning om jukse ved å finansiere ny fregatt og nye regjeringsbygg utenom det ordinære budsjettet. Asheim er ellers en av de mest økonomisk påholdne i Høyre. Men alle smittes av Solbergs og KrFs uansvarlighet og feighet.

Fra forsiden