Spaltist

På tide å avslutte støtten til de palestinske selvstyremyndighetene

De som lever i de okkuperte områdene fortjener å få ta del i økningen i muligheter og velstand som har blitt palestinerne i Israel til del, skriver Asle Toje. På bilde: solnedgang i Tel Aviv.

Bilde: Pixabay

Med Oslo-prosessen død og Norge marginalisert, er det urimelig pengebruk.

I Tel Aviv har sommeren satt inn. Langs strandpromenaden på Jerusalem Beach vandrer amerikanere med for dyre klokker hånd i hånd; forbi Zohan-muskuløse strandvolleyballspillere og bikinijenter som utfører en provoserende folkedans mens de synger til musikk fra en ghettoblaster. To israelsk-palestinske ektepar har satt seg slik at mennene kan smugtitte på forestillingen mens deres hijabkledde koner ser på havet.

«Israel har aldri hatt det så bra» sier Dana Waiss, en av landets mest kjente TV-journalister. Hun mener høyresiden dominerer fullstendig for tiden. «Statsminister Netanyahu nyter skyhøy popularitet fordi han har levert økonomisk vekst, politisk stabilitet og sikkerhet».

Det er visselig mye konflikt i regionen, men denne gangen er ikke Israel en sentral bidragsyter. Og viktigere, israelere merker lite til uroen. Terror- og missilangrepene som i mange år skapte frykt i sivilbefolkningen, har svunnet hen. Nabolandene er ingen trussel.

Den engang etablerte sannheten om at Israel-Palestina-konflikten er kilden til alle andre konflikter i regionen, ytres stadig sjeldnere. «Israel-Palestinakonflikten er nå lavt på agendaen, selv i Europa», sier Amos Harel, utenrikskommentator i avisen Haaretz.

Han mener at en årsak til Israels sterke stilling, er at President Trump slutter opp om israelske synspunkter. USAs bekreftelse av Jerusalem som Israels hovedstad og terminering av JCPOA-avtalen med Iran, vitner om en personlig kjemi vi ikke har sett siden Rabin og Clinton.

Etter så mange vonde år med konflikt innad og utad, preges landet nå av vekst og velstand.

USA og Israel har de samme vennene i regionen; Egypt, Jordan og Saudi-Arabia og har kommet frem til at det er greit at Assad vinner den syriske borgerkrigen, gitt alternativene. USA vokter uansett ikke lengre maktbalansen i Midtøsten. Andre trer inn.

I september 2015 var Assads regime kun uker fra totalt nederlag. Men med to luftskvadroner (50 kampfly) endret Russland krigens gang. Siden da har russisk anseelse og innflytelse vokst over alt i regionen. Statsminister Netanyahu har møtt Putin ved ni ulike anledninger.

Europas rolle i fredsprosessen har svekket seg. «Land som Norge, Tyskland Storbritannia og Frankrike, som på 90-tallet var sentrale aktører, er i dag irrelevante», mener Eli Ben-Meir som har fortid i Israelsk etterretning. EU blir sett på som en utenrikspolitisk vits.

«Det finnes ingen fredsprosess», sier han. Da palestinernes leder Mahmood Abbas unnlot å slå til på Annapolis-avtalen som han ble tilbudt av statsminister Ehud Olmert i 2007, «sa de nei til det beste tilbudet de trolig noen sinne vil få. Ingen tror nå på en to-statsløsning».

Dette plager ikke israelerne. Da landet i mai feiret sitt 70-årsjubileum, var dette under skyfri himmel. Etter så mange vonde år med konflikt innad og utad, preges landet nå av vekst og velstand. Tech-industrien blomstrer og Israels kritikere i utlandet har vist seg maktesløse.

Mohammad Darawshe, som var politisk rådgiver for de arabiske folkevalgte i Knesset, påpeker at de 1,7 millioner palestinerne med israelsk statsborgerskap har gjort et byks i velstand og utdanningsnivå siden 2003.

Sarawshe mener Netanyahu bevisst underkommuniserer den pågående storsatsingen for å integrere palestinerne.  På samme tid bruker statsministeren hard retorikk mot muslimer for å sikre støtte fra ytre høyre. På en merkelig, Israelsk, måte gjør det alle til lags.

Visselig smerter den nye ‘jødiske nasjonalstatsloven’ som knesetter at Israel skal være en jødisk stat, uavhengig av den faktiske befolkningssammensetningen i landet. Men Darawshe mener loven vil fjernes når venstresiden en gang i fremtiden vinner valg igjen.

Akkurat nå, som Israel opplever trygghet, vekst og velstand, er et opportunt tidspunkt.

Ingen synes å tenke stort på de 4,5 millioner palestinerne som lever i de okkuperte områdene under de palestinske selvstyremyndighetene. I stillhet synes alle parter, også palestinerne, å akseptere at Oslo-avtalen er død og at status quo vil vedvare.

Disse palestinerne faller stadig lengre bak palestinerne i Israel rent levekårsmessig og styres av upopulære ledere som unndrar seg konsekvensene av dette ved ikke å avholde valg.  Blant unge palestinere i de okkuperte områdene, er støtte for en tostatsløsning fallende.

De palestinske selvstyremyndighetene (PA), altså det begrensede selvstyret i de okkuperte områdene som ble opprettet i kjølvannet av Osloavtalen, er korrupte. Ifølge deres egen riksadvokat underslo myndighetene 700 millioner dollar i perioden 1994-2006.

Den palestinske anti-korrupsjonsorganisasjonen Coalition for Accountability and Integrity viser i sin årlige rapport at problemene vedvarer. Det trikses med toll, med ansettelser i offentlig sektor og flere lønninger utbetales enn hva det er ansatte i sikkerhetstyrkene.

Fortsatt pengestøtte gjør lite annet enn å opprettholde en uholdbar status quo.

Utenlandske donorer har siden 1994 gitt de palestinske selvstyremyndighetene anslagsvis 20 milliarder dollar, ifølge Gal Berger, som følger saken for israelsk rikskringkasting. Han spør seg om hvor lenge vestlige land vil finansiere den israelske okkupasjonen.

Og dette er et spørsmål som må stilles. Norge er formannskap for giverlandsgruppen for Palestina (AHLC). Vi har gitt over 7 milliarder kroner i bistand til Palestina siden 2005. Det synes underlig å fortsette når partene kun snakker om to-statsløsning for å få disse pengene.

Da jeg spurte Gal Berger om hva som vil skje dersom støtten trekkes, påpeker han at selvstyremyndighetene er mindre avhengige av støtte enn før, dels på grunn av kutt fra donorene. Allikevel vil en terminering trolig føre til selvstyremyndighetenes kollaps.

Nedtrapping er da trolig en bedre løsning. Det vil tvinge fram en dialog som er basert på de realitetene som er en konsekvens av de valg Israel og de palestinske selvstyremyndighetene har tatt. Fortsatt pengestøtte gjør lite annet enn å opprettholde et uholdbar status quo.

Akkurat nå, som Israel opplever trygghet, vekst og velstand, er et opportunt tidspunkt. De som lever i de okkuperte områdene vil trolig ikke få politiske rettigheter, men de fortjener å få ta del i økningen i muligheter og velstand som har blitt palestinerne i Israel til del.

En slik omlegging vil trolig ikke skje. Også på dette feltet synes norsk utenrikspolitikk å gå på en autopilot som ble stilt inn en gang på 1990-tallet, og som gjør at vi bruker stadig mer tid på å beklage virkeligheten snarere enn å forholde oss til den.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden