Snoen Blogger

På tide å si farvel

For noen uker siden meldte jeg meg ut av Høyre.

Jeg er politisk kommentator. I seg selv umuliggjør ikke dette partimedlemskap, slik jeg ser det. Tvert i mot må det være greit at kommentatorer har et klart ståsted. Og jeg har på ingen måte følt meg bundet av dette i min journalistiske virksomhet.

Problemet er snarere det motsatte: Min offentlige kritikk av eget parti er blitt så omfattende og grunnleggende, ikke minst gjennom to og et halvt år i spalten Internrevisjonen i Aftenposten, at mange av leserne (og tidligere partikolleger) etter hvert må ha stilt seg spørsmålet om jeg egentlig er Høyre-mann. Forstå meg rett: Jeg har vært opptatt av at partiene ikke må bli ensrettede og dominert av partipagegøyer – de som bare gjentar budskapet som bestemmes fra partiets ledelse. Men det finnes en grense for alt.

Politisk menneske = partimedlem
Jeg er et politisk menneske. Da har det føltes naturlig å være medlem av et parti. Det har jeg vært siden jeg var 17 år, med noen års opphold i ”sorggruppen” Fridemokratene, etter det traumatiske bruddet med Fremskrittspartiet i 1994. Men jeg har aldri blitt en ordentlig del av ”stammen”, noe som vel er ganske tydelig når jeg nå melder meg ut av mitt tredje parti. Jeg ser ikke for meg at jeg noen gang blir partimedlem igjen.

Partimedlemskap fordrer en viss partilojalitet, og fører gjerne til at man bevisst, eller ubevisst ser verden gjennom partibrillene. Ikke nødvendigvis slik at man blindt følger etter, slik som partipapegøyene, men ved at man hele tiden lar eget parti få fordelen av tvil, og motstanderen det motsatte. (Et ferskt eksempel er hvordan folk fra Høyre og AP nå med tilsynelatende overbevisning argumenterer for og mot flypassasjeravgiften. Det er lett å se at partiene kunne ha byttet standpunkt).

Partibriller, også de med liten fargestyrke, er en utfordring for de av oss som forsøker å tilnære oss saker med et kritisk blikk for fakta, forskning – og en underliggende ideologi. Men det er håndterbart, og jeg har levd med det gjennom 18 års medlemskap i Høyre.

Det er selvsagt ikke nødvendig å være enig i alt eget parti foretar seg – bare fantasiløse mennesker kan være det. Noen kamper vet vi også er tapt, og vi må erkjenne behovet for kompromisser som alltid vil prege politikken. Men det må være noen viktige saker og grunnprinsipper som forener, og partiet må ønske å bevege samfunnet i riktig retning.

Og da er vi ved den viktigste grunnen. Erfaringene med den blå regjeringen gjør at jeg ikke finner et tilstrekkelig stort fellesskap i prinsipper og retning.

Paternalismen
Jeg har alltid visst at Høyre ikke er et liberalt parti, og at jeg må akseptere nederlag i de fleste slike spørsmål. Høyre er for frihet for den streite, slik jeg skrev i min Aftenposten-spalte i 2014. Frihet for Høyre-folk handler først og fremst om frihet til å tjene penger, beholde penger, og bruke penger på det man selv vil. Vel og bra, økonomisk frihet er viktig – men det er ikke nok.

Høyres frihet handler ikke om frihet til å være annerledes, eller ta valg som det paternalistiske Høyre mener du ikke bør ta, eller risiko som man ikke må få oppsøke. (Gjerne syltynt pakket inn i omsorg for tredjepart).

Jeg har nok lenge hatt et håp om at det skulle være mulig å bevege partiet i riktig retning på disse områdene. Men jeg har mistet troen. Det henger delvis sammen med Høyres allianse med det gjennomført illiberale KrF, som alltid trekker partiet i gal retning. Men jeg har etter hvert kommet til at det er verre enn som så. Paternalismen, de veletablertes overbevisning om at de vet best hvordan andre bør leve sine liv, er dypt forankret i Høyre.

Arbeiderpartiet, og SV i de fleste saker, er ikke stort bedre. Men her ser jeg større håp, siden sosialdemokrater kan lære av sine kollegaer i andre europeiske land på en rekke områder. Det gjelder for eksempel en mer liberal narkotikapolitikk, prostitusjon og aktiv dødshjelp. AP kommer til å slutte seg til den liberale siden i disse sakene lenge før Høyre gjør det, dessverre – eller heldigvis. Det samme gjelder republikken, som riktignok ikke er viktig i praktisk politikk, men som understreker Høyres ståsted som forsvarer av det gamle og privilegerte.

Det gjør også at jeg må revurdere mitt syn på hvem jeg mener Krf bør samarbeide med. Siden Krf er gift for det borgerlige samarbeidet, har jeg ønsket dem over på Arbeiderpartiets side. Men Krf vil også være gift for enhver liberal utvikling i AP. På disse områdene er det kanskje best å la Krf dø på borgerlig side.

Ansvarlig økonomisk politikk
I siste avsnitt i min aller siste spalte i Internrevisjonen summerte jeg opp den blå regjeringens fallitt når det gjelder ansvarlig økonomisk politikk:

”Jeg har fått kritikk for å si at Regjeringen bruker penger som fulle sjøfolk. Jeg beklager dette overfor sjøfolkene. Denne regjeringen bruker penger som fulle Høyrefolk.”

Offentlige utgifter øker kraftig, og langt mer enn under Stoltenbergs andre periode. Det finnes knapt kutt på noe felt. Den økte oljepengebruken har skjedd ved enhver mulig anledning, sist i Revidert Nasjonalbudsjett. Pressen har tidligere nesten konsekvent vært pådriver for budsjettøkninger, men mange aviser har nå snudd. Erna Solbergs regjering har oppnådd å gjøre pressen mer økonomisk ansvarlig enn Høyre.

Da jeg meldte meg ut av FrP i 1994 var det hovedsakelig av to grunner: Partiet hadde forlatt en ansvarlig og relativt liberalistisk økonomisk linje til fordel for petroleumspopulismen, og FrP var blitt altfor innvandringsfiendtlig. (På det siste området har jeg selv blitt mer kritisk over tid, men vi må huske at FrP den gang ble overtatt av folk som Vidar Kleppe og Jan Simonsen, som nå befinner seg i Demokratene.)

Høyre har ikke maktet, eller villet, bremse FrP på petroleumspopulismens område. Da jeg meldte meg inn i Høyre var partiet opptatt av at det skulle lønne seg å jobbe (og blant annet for sykelønnskutt). Nå hører vi sjelden dette – det kunne jo oppfattes som ”usosialt”.

Den lavest hengende frukten på kuttsiden i Norge er sykelønnsordningen, der det er flertall blant Høyres egne velgere for kutt. Men den har lenge vært fredet av Høyre, av ren feighet. Jeg har til gode å høre noen i Høyre argumentere ut fra overbevisning mot kutt. Det dreier seg bare om hva som er ”politisk mulig”. Som eneste konservative parti i verden, er Høyre altså for full sykelønn.

Noen lurer sikker på hvorfor jeg er så opptatt av sykelønnsordningen. En ting er at det faktisk dreier seg om mye penger. Men viktigere er det at den er et symptom på Høyres sykdom. Et parti som ikke våger røre den lavest hengende frukten, vil si nei til alle utgiftskutt som monner. Det har de tre siste årene bevist.

Det betyr at det er sosialdemokratiets velferdsstat som skal konserveres, samtidig som Høyre ikke kommer unna å legge skattelettelser på toppen. Petroleumspopulismen har slukt også Høyre.

Arbeiderpartiet er ikke nevneverdig bedre på dette området. Jeg tror utgiftsnivået ville vært omtrent det samme under en AP-regjering, kanskje marginalt høyere, med litt andre prioriteringer. Men AP ville ikke gitt skattelettelser, og derfor trolig hatt en litt bedre budsjettbalanse. Jeg er for skattelettelser, men ikke dersom de dekkes direkte fra Oljefondet, slik denne regjeringen gjør, istedenfor ved å justere grensene mellom statlig og privat ansvar.

Einar Lie, som er professor i økonomisk historie, beskrev i en kronikk i Aftenposten søndag hvordan Høyre er blitt til forveksling lik Arbeiderpartiet. Ingressen lyder slik:

”For tiden er det nærmest umulig å se forskjell på høyre og venstre i den økonomiske politikken.”

Noen reformer
Alt er ikke negativt med denne regjeringen. Selv om kommunereformen nok blir fjellet som fødte en mus, har det vært jobbet godt med denne. (Pisken kunne vært tatt frem litt før).  Det er bare det at kommune-Norge er gjenstridig.

Jan Tore Sanner har også gjort nyttige avbyråkratiserende og deregulerende grep på andre områder, som i byggeforskriftene. Økt konkurranse tas i bruk noen steder, som innen jernbane, og private slipper i litt større grad til innen helsevesenet (men ikke skole). Det er lagt til rette for effektivisering i jordbruket, dessverre uten at forbrukere eller skattebetaler nyter godt av det. Arbeidsmiljøloven er liberalisert, men mindre enn Bondevik II-regjeringen ville.

I det hele tatt vil Høyre og denne regjeringen være litt mer positive til konkurranse og marked enn en venstreside som er enda reddere for å utfordre de konserverende kreftene i fagbevegelsen.

Men det hele blir smått i den store sammenhengen. Jeg var ikke med i Høyre for å kjempe for at svingradiusen på bad i nybygg skulle reduseres fra 150 til 140 centimeter

Et nederlag vil bortforklares
I juni 2011 skrev jeg følgende, etter først å ha referert Per-Kristian Foss’ uttalelse om at ”nordmenn er sosialdemokrater”:

”Høyre kommer til å vinne kommunevalget i år, men det er uansett begrenset handlefrihet i kommunepolitikken. Høyre kommer også til å vinne stortingsvalget i 2013. Men jeg er redd vi kommer til å vinne uten et mandat for endring, fordi Høyres konservative legning og Per-Kristian Foss virkelighetsoppfatning og velgerkalkyle for tiden er sterkere enn liberalismens påvirkning på Høyre. Dette er en oppskrift på fire år med taburettsliting uten særlig å vise til, og på hue ut igjen i 2017 — Bondevik III.»

Som jeg skrev i forrige uke – jeg tror ikke denne regjeringen blir gjenvalgt, dersom den ikke er ”heldige” med eksterne sjokk, som en ny asylbølge. Jeg kommer ikke til å gråte over det, og det er lite sannsynlig at jeg stemmer neste høst. (Jeg har tidligere reflektert over om det er viktig å stemme).

Så kunne man kanskje si at jeg burde bli i partiet for å delta i den kampen om retningen videre som kommer etter et slikt nederlag. Men jeg synes ikke det ville være redelig å forbli medlem av et parti i forhåpning om at et valgnederlag skal skape åpning for å gjøre det bedre.

Dessuten er jeg redd for at tolkningen av et valgnederlag blir den samme som i 2005. Bondevik II falt fordi den hadde oppnådd lite, og hadde enda mindre den ønsket å utføre de neste fire årene. Men partiledelsens tolkning var at den falt fordi den hadde vært for dristig – gjort for mye, slik at særlig Krf fikk problemer med sine velgere.

Det samme kan lett skje nå: Folk ble sure fordi vi presset for hardt på for kommunereform, vil mange i distrikts-Høyre si. Og var det ikke slik at Arbeiderpartiet lovet enda et par milliarder i tiltakspakker – det burde vi også ha gjort. Og husk hvor mye kjeft vi fikk da vi forsøkte å kutte 50 millioner her og 200 millioner der!

Så hva nå?
Jeg tror det finnes rom for at politiske mennesker kan engasjere seg også uten å gå via partiene. Dette har tross alt vært min arbeidsform svært lenge – partimedlemskapet var bare en liten biting. Jeg kommer til å delta i det offentlige ordskifte som før, og argumentere for konkrete endringer som før. Min kritikk mot egen parti og regjeringen har ikke vært dempet til nå, og jeg tror ikke det blir noen merkbar forskjell fremover.

Kanskje vil noen høre litt mindre på meg fordi jeg ikke lenger er medlem av deres ”stamme”.  Men motstykket er at andre, i andre ”stammer”, kanskje vil lytte med færre fordommer.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden