Politikk

Palestinernes historie er stenket i martyrenes blod

De døde under demonstrasjonene på Gaza er et resultat av en kultur omdannet til en offerkult.

Det er 30. mars, Gaza by.

Dagen er den palestinerne kaller youm al-ard, landdagen. Den er til minne om en hendelse i 1976, da seks palestinere med israelsk statsborgerskap ble drept av israelske sikkerhetsstyrker.

I år er markeringen opptakten til store protester. Palestinere kaster stein og angriper israelske grenseposter på Gazastripen. En av titusener som demonstrerer ved grensepostene denne dagen, er 19-åringen Ahmed Ibrahim Ashour Awda. Han blir skutt i hodet og fraktes til Gaza by, der han tas imot på sykehus.

«Allahu Akbar, Gud er stor», roper folkemengden i det han fraktes inn på båre. Tenåringen er død. Noen står rundt båren og gråter, andre kysser den døde kroppen.

«Min sønn skal bli martyr.»

Spol noen år tilbake i tid. Til julen 2001. Jeg sitter på et teppelagt gulv i den palestinske flyktningeleiren Ein el-Helwe i Syd-Libanon og drikker te hos min hyggelige vert, som nettopp har servert et overdådig måltid. Mannen foran meg er en lokal leder i en palestinsk venstresidefraksjon.

Ved siden av ham sitter sønnen hans, en gutt som kanskje er 6-7 år gammel. Han dunket sønnen farslig på skulderen og sier:

«Når min sønn vokser opp skal han bli martyr»

Jeg husker fremdeles hvordan det ga meg en uggen følelse i magen.

Artikkelen fortsetter under lenken. 

SV er et skremmende parti for jødene

Over 100 martyrer

I løpet av de pågående protestene har palestinerne fått flere martyrsønner. I løpet av mars, april og mai mistet over 110 livet i blodige sammenstøt med israelske styrker ved grensepostene på den Hamaskontrollerte Gazastripen.

I april kunne Daily Telegraph fortelle at hver familie som får familiemedlemmer drept i opptøyene, mottar en sjekk på 3000 dollar fra islamistbevegelsen Hamas.

«Sammen forsvarer vi Jerusalem, og sammen frigjør vi Palestina», står det på baksiden av sjekkene.

3.000 dollar er et høyt beløp i det hardt prøvede området, der mange lever under FNs fattigdomsgrense.

Millioner

Under en demonstrasjon ved grensen 7. april, bare en ukes tid etter at opptøyene startet, samles flere hundre Hamas-tilhengere rundt lederen Yehiyeh Sinwar.

Vi går mot Jerusalem, millioner av martyrer»

«Vi går mot Jerusalem, millioner av martyrer», roper de.

Ropene om martyrenes blod har fulgt den palestinske motstandsbevegelsen helt tilbake fra 1960-tallet. Den gangen var det Yasir Arafats Fatah og ulike venstrefraksjoner som drev væpnet kamp mot Israel fra den andre siden av Jordanelven. Små geriljagrupper tok seg over grensen og gjennomførte sjokkangrep mot israelske tropper før de trakk seg tilbake.

Ifølge Institute of Palestine Studies var Ahmed Musa den første martyren i den palestinske motstandsbevegelsen. Han ble drept under en retrett fra Galilea i det nordlige Israel i januar 1965. Interessant nok ble han drept av jordanske soldater da han krysset grensen.

Kristne røtter

Også sekulære grupper benytter seg av martyrpropaganda. Her en plakat fra marxistgruppen PFLP.

Faksimile

Siden har det blitt mange flere martyrer. Men selv om martyrbegrepet kan klinge religiøst i nordmenns ører, har det ikke nødvendigvis en slik betydning i arabisk kultur. De palestinske fraksjonene som dyrket sine martyrer på 1960- og 1970-tallet, var inspirert av ulike marxist-leninistiske ideologiske strømninger.

«Folkets martyrer baner vei til Jerusalem», stod det på en plakat fra den marxistleninistiske gruppen Folkefronten for Frigjøring av Palestina (PFLP)  fra 70-tallet.

Også i konflikten med Tyrkia bruker den opprinnelig marxistiske geriljagruppen PKK ordet «martyrer» om sine falne.

Begrepet martyr har faktisk røtter i kristen kultur. De første århundrene etter Jesu fødsel preges nettopp av martyrium. I den koptisk-ortodokse kirke av Alexandria, altså Egypt, snakker man om «martyrenes tideverv» fra 284 e.kr., da romerne begynte å forfølge kristne. Frem til da hadde kristendommen i større grad blitt tolerert, ifølge den tradisjonelle historiegjengivelsen. Når skiftet kom ble angivelig 600 drept i Alexandria alene. 

Shahid

I kontrast til kristendommen ble Islam på sin side ble preget av et raskt ekspanderende islamsk rike etter at profeten Mohammads død i 632. e.kr., og har ikke den samme lidelseshistoriene som preger tidlig kristen historie. Dette med unntak av sjiaislam og andre minoritetsretninger hvor det finnes det i rikt monn.

Men martyriumet er likevel levende i islamsk historie. En martyr, shahid på arabisk, vil ifølge tradisjonell islamsk lære (fiqh) være en person som har blitt drept i kamp med de vantro eller som følge av slik krigføring.

En forestilling om at disse har en spesiell plass i paradiset står sterkt, se for eksempel sure 4:69 i Koranen: «Og de som adlyder Allah og Sendebudet, de er de som (på den ytterste dagen) vil være i selskap med de (høyerestående personlighetene) som Allah har velsignet med Sin (spesielle) gunst: profetene, de sannferdige, martyrene og de rettskafne. Og hvor herlige disse følgesvennene er!»

Da islamistene begynte sin væpnede kamp mot Israel på 1980-tallet, var det ikke vanskelig for Hamas og Islamsk Jihad å videreføre martyrkonseptet som de sekulære palestinske militsene hadde dyrket. De hadde da også Hizbollah og Iran å la seg inspirere av.

«Martyren dør ikke, for han lever med Allah», sa Hamas-lederen Sheikh Ahmad Yassin i 1996. Bevegelsen bruker fortsatt en liknende retorikk. Martyrenes blod er ilden som vil brenne opp okkupasjonen, uttalte Hamas i 2017.

Martyrideologi

Den israelske forskeren Meir Litvak argumenterer for at denne retorikken gjør det vanskelig for grupper som Hamas å moderere seg, siden man gjør konflikten mellom palestinerne og israelere til en åndelig strid, ikke bare en strid om land og jord.

Litvak peker på at martyrideologien er noe Hamas har til felles med ytterliggående radikale salafistiske grupper som Al-Qaida og Islamsk Stat.

– Mens Hamas kan innta kortsiktige pragmatiske posisjoner, så begrenser disse doktrinene mulighetene for en mer grundig ideologisk transformasjon.

Artikkelen fortsetter. 

Bernard Lewis 1916-2018

Konfrontasjon

Den som kanskje mest treffende har dissekert den arabiske martyrkulturen, er den libanesiske journalisten Samir Kassir, som skriver i boken Being Arab at han mener den arabiske verden har latt seg fange av en kultur og tenkemåte preget av maktbruk og hevn.

Han tar til orde for å bli kvitt det han kaller en «offerkult».

Han tar til orde for å bli kvitt det han kaller en «offerkult».

– Vi må ikke blande terrorisme med motstandskamp, på samme måte som Vesten blander motstand med terrorisme.

Samir Kassir ble, paradoksalt nok, selv en martyr. Han ble drept, trolig av Hizbollah, i Beirut i 2005. Han var den første som ble drept i en serie attentater mot politikere og aktivister kritiske til syrisk innflytelse. Et forhold som utløste store masseprotester mot syrisk innflytelse på libanesisk politikk og igangsatte den såkalte Sederrevolusjonen.

Til slutt unnslapp altså heller ikke han martyrkulturen. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden