Minerva Debatt

Paradokset bak oppløpet mot Irak-krigen

Jo mer man avdekket Saddams impotens, jo mindre berettigelse hadde man til å forsette den militære styrkeoppbygningen mot krig for ti år siden.

Jo mer man avdekket Saddams impotens, jo mindre berettigelse hadde man til å forsette den militære styrkeoppbygningen mot krig for ti år siden.

Mandag sendte BBC et program hvor oppløpet til Irak-krigen i mars 2003 igjen ble belyst. Amerikanske og britiske myndigheter hevdet at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen og utgjorde en trussel mot verdenssamfunnet. Men etter invasjonen fant man ingen slike våpen. Tabbene svertet legitimiteten til krigen, og satte USA og Storbritannia i dyp forlegenhet. Hvordan kunne de ta så feil?

I dag er konsensus slik: Saddam hadde vært i besittelse av våpen. Han kvittet seg med våpnene på midten av nittitallet, men lot FN spekulere i om han fortsatt hadde masseødeleggelsesvåpen, blant annet for å avskrekke Iran. Saddam beholdt likevel kapasiteten til å starte opp igjen masseødeleggelsesvåpen-programmene.

Dette er i hvert fall den amerikanske hærens egen analyse. General James “Spider” Marks, militær etterretningsansvarlig for amerikanske infanterister, oppsummerte tabbene i et foredrag for Miller Center Forum i 2008. Avhørene med diktatoren selv støtter også dette bildet.

I juli 2009 frigjorde National Security Archives FBIs intervjuer med Saddam Hussein, hvor han forklarte dobbeltspillet. I et avhør av Saddam i fangenskap i Bagdad den 11. juni 2004 fortalte han at “selv om Hussein hevdet at Irak ikke hadde masseødeleggelsesvåpen, var trusselen fra Iran den avgjørende årsaken til at han ikke hadde sluppet FN-inspektørene tilbake inn i Irak. Hussein sa at han var mer bekymret over at Iran skulle oppdage Iraks svakhet og sårbarhet, enn gjengjeldelser fra USA for hans nektelse av å slippe inspektørene inn i Irak.” I tillegg var det også et element av ære involvert i Saddams vegring mot å slippe inspektørene til.

Saddam “came clean”
Terrorangrepet 11. september 2001 forandret holdningen overfor herskere som Saddam. Under opptrappingen mot krig høsten 2002 og vinteren 2003 slapp Saddam våpeninspektørene tilbake i landet. Han begynte omsider å spille med åpne kort overfor FN. Hvorfor?

Noen svar finner vi i fra de åpne høringene til The Iraq Inquiry. Denne undersøkelsen er kjent som Chilcot-granskningen, og ledes av Sir John Chilcot. Granskningen skal dekke Storbritannias rolle i Irak, fra 2001 til 2009. Sluttrapporten har blitt utsatt flere ganger, og er nå ventet ferdigstilt i løpet av høsten 2013.

Hans Blix, den svenske diplomaten som ledet FN-inspeksjonene, ble intervjuet av Chilcot-høringen den 27.06.2010. De nye, effektive FN-inspeksjonene til Blix i Irak senhøsten 2002 og vinteren 2003 skjedde parallelt med større militær oppbygning. Irakerne ledet inspektørene til steder de ikke hadde vært før. De gravde i ørkenen for å vise hvor de hadde destruert masseødeleggelsesvåpen etter den første Gulf-krigen.

Etter hvert som Blix og inspektørene jobbet, kom de nærmere et mer realistisk trusselbilde. Irak fremstod som mer ufarlig enn det Bush og Blair påstod. Dette ga motstanderne av militær aksjon næring.

Men inspektørene oppdaget også opprustning i strid med FN-resolusjonene. Irakerne ledet dem til ballistisk kortdistansemissiler som de hadde produsert i all hemmelighet i strid med sanksjonene. Inspektørene uskadeligjorde rett før krigsutbruddet i mars 2003 til sammen 70 Al Samud II-raketter med en rekkevidde på 185 km. Saddam hadde rustet opp sin rakettkapasitet under dekke av Olje-mot-mat-programmet. Irakerne “came clean” i all hast.

Et parallelt løp
På nyåret 2003 visste de fleste at FNs Sikkerhetsråd ikke eksplisitt kom til å autorisere krig, på grunn av Russland og Frankrikes signaler. Om det ble krig eller ikke, kom derfor til å bli avgjort i Washington D.C. og London, ikke New York. Likevel var FNs våpeninspeksjoner viktige, fordi det ble vanskeligere og vanskeligere for Bush og Blair å berettige krig. Hvorfor gå til aksjon for å fjerne diktatoren og avvæpne Irak dersom Saddam likevel ikke utgjorde en alvorlig trussel?

Dersom de skulle gå til krig, måtte Bush og Blair ha den hjemlige opinionen bak seg. De forsøkte å argumentere med tyngde for at Saddam utgjorde en trussel, både i forhold til hans våpenkapasitet, hans tidligere angrep mot Iran og Kuwait, hans støtte til terrorister og hans brutale undertrykking av intern opposisjon.

Amerikanernes og britenes argumentasjon om masseødeleggelsesvåpnene ble imidlertid hullet ut av FN-inspektørenes nyvunne tilgang. FN-sporet gikk parallelt med krigssporet. Avvæpning av Irak var i ferd med å verifiseres på grunn av viljen til å anvende militærmakt mot Saddam. Diktatoren hadde ikke samarbeidet med inspektørene, om han hadde vært sikker på at makt aldri kom til å bli anvendt.

Resultatet ble med andre ord et paradoks: Jo mer man avdekket Saddams impotens, jo mindre berettigelse hadde man til å forsette den militære styrkeoppbygningen mot krig. Det var denne opptrappingen som utløste Saddams samarbeidsiver, og som derfor var årsaken til våpeninspektørenes nyervervede kunnskap.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden