Debatt

Paris brenner

Bilde: Wikimedia Commons

Populismen forvandler komplekse konflikter til venn-fiende-relasjoner. La oss unngå at verdenshistoriens generalprøve blir til selve gallapremieren.

Paris brenner. Vi har sett bildene av bilbranner, folk som kaster molotovcocktails, menn og kvinner i alle aldre i gule vester, og unge menn som dirrer av raseri. Folk knuser ruter, herjer i gatene, tenner bål og overfaller politiet. Og de blir selv overfalt av ordensmakten, som prøver å gjenopprette orden med panser og skjold i et landskap av uorden.

Det er dramatisk, nettopp fordi det er Paris. Der kan vi aldri ignorere slike ting.

Men Paris har jo brent så mange ganger før. Det er en stolt revolusjonær tradisjon, og takket være den ser Paris ut som den gjør. Arkitekten Haussmann, som skulle rydde opp i middelalderbyen, sørget for brede boulevarder, slik at det skulle bli vanskelig for byens alltid flammende pøbel å velte det ene eller det andre regimet.

Ingen kan være så sinte som franskmenn. Lastebilsjåfører blokkerer gjerne trafikkårene. Bønder streiker og heller fløten i kloakken, så ikke engang en stakkars geitekilling kan få lepje den i seg. Studentene klappet sammen bøkene og herjet byen i 1968 – og gamle general de Gaulle måtte flykte. 1789, 1830, 1832, 1848, 1871. Det skjer hele tiden. Senest i 2005 og 2009 var det misfornøyde og dårlig integrerte innvandrere fra de trøstesløse forstedene som holdt den revolusjonære arven i hevd og raserte alt de kom over.

Den revolusjonære tradisjonen til franskmennene er ingen trøst. Den forteller hvordan spontant og kraftfullt sinne blant massene har satt ting i bevegelse og dratt verdenshistorien etter seg.

Gallerne er et sanguinsk folk. Og kanskje kan vi slå oss til ro med en sånn vulgæretnologisk betraktning? Det er i alle fall balsam for sjelen å gjøre det.

Når det er så uklart hva som er poenget med disse gule vestene, kan det være fristende å knytte opptøyene til Frankrikes merkelige faible for spontan gatevold. De er ikke knyttet til noe politisk parti. De har ikke noe program. De er ikke for noe, men til gjengjeld motstandere av det aller meste. Det begynte som en protest mot bensinavgifter, men endte opp med å bli en bevegelse alle kan legge hva de vil i.

Det sier sitt at myndighetene påsto at både ytre høyre og ytre venstre hadde infiltrert De gule vestene, samtidig som vestene har bred oppbakking fra folk flest.

Paris er verdenshistoriens catwalk

Nei, vi vet ikke helt hva dette handler om. Men én ting kan vi si: Det er noe nytt, og det skjer i et land som har gitt oss skummelt mye nytt.

Frankrike var landet som fostret revolusjonær borgerlighet, revolusjonær sosialisme og revolusjonær nasjonalisme. Det siste er bedre kjent som fascisme. Det har litt for ofte vært sånn at når noen kaster stener i Paris, er det ikke lenge til Europas fyrster må pakke kofferten og flykte.

Den revolusjonære tradisjonen til franskmennene er ingen trøst. Den forteller hvordan spontant og kraftfullt sinne blant massene har satt ting i bevegelse og dratt verdenshistorien etter seg.

På samme måte som haute couturens ferske designer først luftes på catwalken i byenes by, virker det som verdenshistorien prøvekjører sine nye modeller på boulevardene i Paris før de sendes ut i resten av verden.

Vi er folket – ikke dere!

Det vi nå ser i Paris, varsler et uvær som kan ramme oss alle. Dette gryende sinnet ligger ikke bare over Paris, men over hele Vesten. Det er det mobiliserende potensialet til tidens store folkeopprør, nemlig populismen. Vi kjenner det godt, og vi har allerede sett hva det har gjort med det politiske landskapet i USA og Europa, hos Trump, Le Pen, Salvini og en haug andre.

Populismens vekst er på sett og vis uttrykk for en konservativ reaksjon, selv om den bekymrer mange konservative – inklusiv meg selv. Populismen blir fort en destabiliserende kraft som gjør den institusjonelle orden til skyteskive, den orden som tross alt bærer samfunnet. Konservative må alltid oppfatte det som skrøpelig, selv om det fremstår solid.

Dette kommer fra grunntrekkene i populismen. Selv om populismen har et konservativt ferniss, baserer den seg på en radikalisme med røtter i Jean-Jaques Rosseaus idé om en nasjonal allmennvilje, folkets egen vilje, som ikke trenger å hente legitimitet fra institusjonene, men like gjerne trosse dem.

Hverken teknokratene eller neoliberalistene kjente folket, sånn egentlig. De så henholdsvis en samlet befolkning eller enkeltstående individer.

Alle samfunn har eliter. Derfor har alle samfunn også det vi litt gammeldags kan kalle «en almue», folk som ikke er en del av eliten. Det store feiltrinnet til den teknokratiske utilitarismen og neoliberalismen at de trodde det var mulig å oppheve dette helt grunnleggende skillet i markedsrelasjoner. Alle samfunn er splittet og har en kime i seg til konflikt. Det vil alltid være kamp i det politiske livet.

Populismen skal ha ros for å ha satt dette skillet på dagsorden. Men det er synd de ser hele samfunnet gjennom disse brillene, hvor motsetningsforholdet mellom «elite» og «folk» er det eneste som betyr noe. Enda verre er det at de opphøyer almuen til det sanne folket og gjør seg til talsmenn for den autentiske viljen til folk flest – samtidig som de støter elitene og alle deres sympatisører ut av selve Folket.

Det er  forsåvidt fint at de minner oss om at det er et folk. Hverken teknokratene eller neoliberalistene kjente folket, sånn egentlig. De så henholdsvis en samlet befolkning eller enkeltstående individer. Populistene virker samtidig frastøtende, for de som ikke deler akkurat deres visjoner, får høre at de ikke er folket. Den populistiske retorikken forenkler komplekse interessemotsetninger til en venn-fiende-relasjon, som forvandler politikk til kamp og fred til krig.

Heksen vender tilbake

Opptøyene til De gule vestene er en interessant påminnelse om det glemte faktum at hvis politikken ikke foregår i parlamentene, vil den foregå på gaten. Den minner oss om at folkelig raseri ikke bare er en parlamentarisk kraft som flytter mandater fra sentrum til ytterfløyene, men som en konkret maktfaktor som kan tvinge selv Jupiter i kne.

Inntil nylig var Frankrike et levende eksempel på at det store politiske sentrum kunne slå tilbake, i aller beste forstand. Fra ruinene til et slagent sosialistparti og et korrupt konservativt sto Emmanuel Macron frem og gav Le Pens sterkt voksende Front National et ydmykende nederlag. Sentrum var vitalt og i vinden, og de kunne ta igjen mot ytterfløyene ved å tilby reformer som ville sette en stopper for den politiske pinen.

Men den gang ei. Riktignok ble fløyene bundet på hender og føtter i det politiske systemet, og vel kunne Macron komme med reformer som den syke franske økonomien definitivt trenger. Men raseriet, frustrasjonen og en dyp følelse av fremmedgjøring, som har grepet mange i Vesten, kunne ikke holdes nede.

Den kunne undetrykkes en stund, men så var helvete løs. Heksen man en gang jager bort, kommer fryktelig tilbake, for å sitere de gamle romerne. Det var altså heller ikke løsningen.

Så la oss i det minste håpe vi finner en løsning, før vi går fra å overvære verdenshistories generalprøve til selve gallapremieren .

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden